Camp Motorpsycho » General

The Crucible reviews

(51 posts)
  • Started 1 month ago by Punj Lizard
  • Latest reply from s_edelman
  1. Great King Rat
    Member

    Lol, pfnuesel, "when" instead of "if" is exactly the right way to put it. Excellent!

    Posted 1 month ago #
  2. Punj Lizard
    Member

    A 10-star review at Terrorverlag. Translated by Deepl.

    Three songs and 40 minutes playing time - these are the first hard facts about "The Crucible", the second album on the Bent Sæther (vocals & bass), Hans Magnus "Snah" Ryan (vocals & guitar) and the drummer Tomas Järmyr, who joined the band in 2017. The first two were already there when the band was founded in 1989 and over the years numerous records have been made, so that we are now dealing with the 19th studio album. There are also five live albums and several other releases.

    If you don't know the Norwegians from Trondheim yet, you'll wonder what kind of music they've been playing all these years. Well, it's something between Prog and Psych Rock, which is sometimes given quite a jazz broadside. That's also how "Lux Aeterna" went, who after a pleasantly swearing Seventies prog/psych entry with the opener "Psychotzar" was also on the road for seven minutes in similar regions, to then draw the horn-sweathed free jazz card. For their title track "The Crucible" the trio then takes an opulent 20 minutes and practically plays their way through their own repertoire. Not much singing is needed; at the same time all musical ingredients seem well dosed and perfectly balanced.

    Doesn't necessarily make light home cooking for every day, but with "The Crucible" MOTORPSYCHO undoubtedly deliver a very special delicacy for the special listening pleasure beyond the mainstream.

    https://www.terrorverlag.com/rezensionen/motorpsycho/the-crucible/

    Posted 1 month ago #
  3. Punj Lizard
    Member

    A negative review from Italy 😦. Translated by Deepl.

    The Motorpsychos that had accustomed us from the beginning to most of the zero years to sudden changes and chameleonic somersaults from disc to disc, no longer exist. It's a fact.

    It's easy to date, and without resorting to radiocarbon, the moment when the extended Trondheim duo decided to put an end to genre migrations: March 31, 2008, the day of the release of Little Lucid Moments. From that moment on, except for a few Sunday excursions (see Still Life With Eggplants), psychos have preferred to the pop and rock mares on albums like Phanerothyme, It's a Love Cult and Let Them Eat Cake, the beast of space-psychedelic-prog-rock, euphorically slipping into the wormholes and black holes so dear to Hawkwind.

    The Crucible, of course, is no exception. Ep only on the front, since it's three tracks but it lasts forty minutes, the last effort of Snah, Bent and Thomas Järmyr (at his second participation behind the drums of Motorpsycho) is a product much more focused than The Tower and certainly less ambitious, with well-structured tracks (Lux Aeterna presents interesting Crimson moments) and inspired. The basic feeling, however, is that even this Motorpsycho's studio work is just another excuse for a new tour, now the only truly indispensable incarnation for the line-up.

    In essence, The Crucible is a discreet disk, certainly better than The Tower certainly but still far from the standards to which Motorpsycho had accustomed us.

    https://sentireascoltare.com/recensioni/motorpsycho-the-crucible/

    Posted 1 month ago #
  4. kjesso
    Member

    Motorpsychos siste er kort, men intens
    30 år og fremdeles viljesterk.
    (Bergens Tidende, Alisa Larsen. 5/6)

    «The Crucible» tar oss tilbake til hvor «The Tower» slapp for to år siden. Åpningen «Psychotzar» slår opp dørene som starten på en episk fortelling og arbeider med taktskifter som får den til å virke som kontemporær jazz i metallfåreklær.

    Musikken lener likevel mot heavy metal i mer klassisk forstand, med rivende gitarer som fremkaller en suggererende, hypnotisk transe.

    Majestetiske «Lux Aeterna» står som en sterk kontrast til forgjengeren, men med en rød tråd som kjennetegner bandets diskografi i øvrig. Dette er unektelig Motorpsycho’sk.

    Låtene veksler stort mellom ømme, nesten viseaktige komposisjoner og maniske polytonale partier som understreker de dramatiske skiftene i sinnsstemning, slik de kommer til uttrykk på «The Crucible».

    En åpenbar referanse er svensk progrocktradisjon, både av den gamle og nye skolen. Kanskje har den tidligere samarbeidspartneren Reine Fiske fra Dungen blitt en varig inspirasjon?

    Selv sier de at platen oppsummerer deres egne interesser for øyeblikket, og låten som best inkarnerer dette er bautaen av en tittellåt, «The Crucible».

    Over 20 minutter vever de tålmodig sammen intrikate lydtepper som hele tiden bytter ut enkelte elementer med nye soniske lag.

    Den krever noe av lytteren; stemningsskiftene er mange og, fortellingen utarter seg til tider fragmentarisk.

    Det er en munnfull. Men det er fint å la Motorpsycho sildre gjennom årene og okkupere deg en stund, uavbrutt. Låten blir en kompromissløs seanse med en altoppslukende kjerne i midten av låten, før de vender tilbake ut av mørket og tar oss videre.

    I finalen knytter de sammen alle de løse trådene låten har introdusert sammen til en omfavnende og påfallende mild avslutning i psychrockens ånd.

    Et særlig karaktertrekk ved Motorpsycho er deres uendelige musikalske nysgjerrighet. Den kommer ut i form av innflytelser fra alle hjørner av rocken; psych, punk, prog, jazz, støyrock.

    I roten ligger hardrocken, men det er en formbar organisme. Kanskje er det hardt å overbevise folk om at det er en upretensiøs kvalitet, men det får meg også til å tro at det er det som har holdt Motorpsycho i live i såpass lang tid.

    At Motorpsycho frigjør seg fra konvensjonene, gjør at lytterne blir konfrontert med det grenseløse. Motorpsycho er eksentriske, men ofte gir det gode resultater.
    (https://www.bt.no/kultur/i/xR66KQ/Motorpsychos-siste-er-kort_-men-intens)

    Posted 1 month ago #
  5. kjesso
    Member

    Nytt album: «Så fett som bare Motorpsycho kan levere»
    Nytt fra Motorpsycho betyr ikke noe «nytt». Heldigvis.
    (Aftenposten/Robert Hoftun Gjerstad (5/6)

    I år er det 30 år siden de tidligere skolekameratene Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryan dro på vinylhandletur til London, og der og da bestemte seg for å danne Motorpsycho. Landets fremste, viktigste og mest hardtarbeidende rockeband, en evighetsmaskin som aldri slutter å imponere og fascinere.

    Bandets mange album slippes med korte intervall, uten at kvaliteten forringes. The Crucible følger for så vidt i sporene av det 85 minutter lange og mesterlige albumet The Tower fra 2017, men bringer mer «motorpsykedelisk» spennvidde til bandets velkjente progrock-uttrykk. Ikke minst fordi gamlekompis og støymaker Deathprod igjen er involvert på produsentsiden.

    Tungt og tøft om politiske storkarer
    I bassist og vokalist Bent Sæthers følgeskrift til dette albumet understreker han for n-te gang at bandet opplever det som uheldig at Motorpsycho blir plassert i progrock-sjangeren.

    Vel, det er ikke til å unngå denne gangen heller. Selv om det nesten ni minutter lange åpningskuttet «Psychotzar» dundrer ut av startblokkene med et Black Sabbath-aktig riff og gitarspill som minner om den rett – frem energiske hardrocken bandet bedrev på starten av 1990-tallet.

    Som tittelen antyder, handler denne låten om alle selverklærte storkarer i det globale, politiske landskapet, og om hvordan deres gjerrighet og ønske om personlig vinning og makt ødelegger. Drevet av dyp bass og «Snahs» fantastiske gitarspill, blir den et nytt høydepunkt i bandets låtkatalog.

    Så tungt og så fett som bare Motorpsycho kan levere.

    Man blir ør av rockelykke
    I mine ører sitter derimot ikke kutt to, «Lux Aeterna», like godt. Etter en mollstemt og akustisk start flyter låten ganske rolig og musikalsk fyldig av gårde, avbrutt av en sterk gitarsolo, men i sum hakket for langt ut i tidligere oppkjørt prog-land. Unnskyld, men begrepet måtte brukes igjen.

    Skapet settes derimot realt på plass med det nesten 21 minutter lange tredjekuttet «The Crucible», der Bent, «Snah» og den fortsatt relativt ferske trommisen Tomas Järmyr virkelig gir seg selv boltreplass. Låten vender og vrir på hardrocken og progens mange musikalske muligheter, tungt og lett om hverandre, før den avsluttes med et to minutters crescendo av ypperste merke.

    Ør av rockelykke vil man ikke annet enn å sette verket på igjen.

    Intet rom for hvile
    Nytt fra Motorpsycho betyr ikke noe «nytt». Heldigvis. Uansett hva man kaller det musikalske innholdet, leker The Crucible i terreng man kjenner godt fra før. Akkurat slik man vil ha det fra dette bandet.

    Likevel skaper de to knallkuttene her nyvunnen fascinasjon for Motorpsycho og deres musikalske prosjekt. Tre tiår inn i karrieren er det intet rom for hvile, hverken for dem eller for oss.
    (https://www.aftenposten.no/kultur/i/L0r7qx/Nytt-album-Sa-fett-som-bare-Motorpsycho-kan-levere)

    Posted 1 month ago #
  6. pfnuesel
    Member

    A negative review from Italy 😦. Translated by Deepl.

    My Italian is not better than the translation by Deepl (or Google, which I tried as well). If I understand correctly, the reviewer is disappointed that there haven't been any revolutionary genre jumps since LLM. (I don't understand the pointer to their pop phase at all.) Honorable mention for Lux Aeterna, that's it. And the record is better than The Tower ("sicuramente" and "certamente" :wink:). While the review sounds fair, it misses details about the music.

    Anyway, it would be boring to only have good reviews. And this one isn't too bad either.

    Posted 1 month ago #
  7. kjellepelle
    Member

    Dagbladet

    ALBUM: Halvannet år etter briljante «The Tower» er Norges mest hardtarbeidende og kompromissløse trio tilbake med ny musikk. Enda mer fjetrende «The Crucible». På sett og vis en forlengelse av førstnevnte, samtidig som den kjapt begynner å leve sitt eget liv.

    For å si det sånn, Motorpsycho har ikke for vane å gjøre samme plate to ganger. Det er vel også en erkjennelse de fleste av bandets standhaftige tilhengerskare har kommet frem til for lengst.

    Der «The Tower» var et dobbeltalbum, spent over tolv spor, er «The Crucible» 40 intense minutter fordelt på tre låter. Glem konvensjonelle sangstrukturer og vers/refreng i tradisjonell form. Det handler om å legge ut på en reise man aldri helt vet hvor vil ende. Blåtur er et begrep man gjerne forbinder med harryturer, men det er ganske dekkende for det musikalske dogmet her.

    Dog, det første Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og Tomas Järmyr gjør når maratonet sparkes i gang er å minne oss alle på at gong er undervurdert i rocken.

    «Psychotzar» åpner med et enslig riff som høres ut som det er plukket ut fra nattbordskuffen til Tony Iommi, sånn cirka fra den tiden han skrev låtene til Black Sabbath-albumet, «Sabotage», perfekt aksentuert av dette megetsigende og effektfulle gong-slaget. Svosj. Stemningen er satt og Motorpsycho triller ut på en ferd som er som en lang vandring gjennom stemninger, musikalske eureka og ideer som er like gamle som de er nye i form. Tidløst er nå og alltid et nøkkelord når det kommer til denne trøndertrioen.Åpningssporet er en flamboyant oppvisning i klassisk, progressiv hardrock som krever kløkt, oppfinnsomhet og finesse for å få det til å leve på den måten Motorpsycho gjør her. Sånn når vi snakker gamle kunster omdefinert og pakket inn på ny.

    Fra låt nummer to er det psykedelia, pop og prog etter alle kunstens regler. Mektig, melodiøst, sakralt og alt i mellom. King Crimson og deres likemenn ville nok applaudert med voldsom begeistring om de fikk den slags servert fra scenekanten.

    Men det er vel ingen som tror at gjengen har tenkt å gi seg der. Før det kvitteres ut har «The Crucible» 20 minutter med overveldende instrumentalarbeid å by på. Mest av alt er det nykommer og trommetrollmann, Järmyr som utmerker seg. Melodier og riff spinner elegant rundt hans markante energiøs. Noe som gir låten en taktfast oppdrift man må bla seg tilbake til Rainbows «Stargazer» for å skjønne omfanget av. Det bråker naturligvis mer av Motorpsycho, men så har man også vokallinjene til Bent Sæther som er med på å dra lasset.

    Det er virtuost uten å være oppe i fjeset ditt. Jeg tror ikke Motorpsycho har noe skrikende behov for å markere at de er gode til å spille, det handler bare om å lette hjertet, og da blir det mye informasjon som skal ut.

    Det er ikke noe mindre enn en ganske stor bragd å levere i toppsjiktet 30 år ute i karrieren og at på til være fremoverlent og nytenkende i samme snurren.

    Men Motorpsycho er tydeligvis ikke som alle andre band.


    MP isnt like all other bands but that we knew allready

    Posted 1 month ago #
  8. kjellepelle
    Member

    Klassekampens Musikkekstra

    Mange ben å stå på: Med minst ett av dem i den harde rocken fra 70-tallet. 5 of 6 stars

    Stjerne- smelt

    «Psychotzar». «Lux Aeterna». «The Crucible». Det er låttitlene. 8:43. 10:56. 20:51. Det er låtlengdene. Mine damer og herrer: Et nytt Motorpsycho-album er her.

    De har for lengst lagt bak seg album nummer 30 nå, selv om vi regner bort både doble og triple varianter. Det er det ingen andre norske rockeband som kan matche. Og det blir mer og mer klart at det er totalen av produksjonen som er den virkelige gevinsten. Jo da, enkelte album er bedre enn andre. Noen sanger er mer umiddelbart fengende, andre er kunstnerisk ambisiøse. Men det er først og fremst som et stadig ekspanderende lyd-univers at Motorpsycho imponerer.

    Deres forrige utgivelse het «The Tower», og representerte en reise bakover mot de mer heavy røttene, samtidig som den nye trommeslageren Tomas Järmyr skulle finne sin plass. Men den bød også på kortere, mer pastorale låter, noe jeg kanskje savner litt her. «The Crucible» blir en nokså massiv affære – ofte som en vibrerende vegg av bass, trommer, gitar og melotron.

    Men det er også rom for variasjoner, temaer og finstemt fremdrift i hver eneste av de tre låtene. «Psychotzar» er nærmest en ruglete, rumlende mini-symfoni, fra de basstunge, Hawkwind-aktige åpningsriffene til de tunge sirene-støtene som bringer låten i havn. Også teksten, som fremføres gjennom god harmonisang, er alarmistisk, og handler om dagens storpolitikk, med den amerikanske presidenten, grådighetskulturen og muren som skyte-

    Skiver.

    «Tittelkuttet er det beste. Temaet er første verdenskrig, der sangen starter i de skjøre timene rett før konflikten bryter løs.»

    It’s not paranoia, we all choose what to believe / If you don’t understand it, you’re easy to deceive, advarer Bent Sæther.

    Med «Lux Aeterna» går vi fra dagens storpolitikk til tanker rundt døden – et sprang i temaer som en nokså sint og pessimistisk Sæther neppe synes er så stort. Men samtidig fremstilles døden også som en mulig befrier, med muligheten for et oppklarende lys i kjærligheten og evigheten. Den er det nærmeste vi kommer en poplåt på platen, særlig i starten, der blåserne til Lars Horntveth tilføyer fine detaljer. Susanna gjør en god gjesteopptreden på vokal, mens nummeret får et oppjaget, halvt atonalt midtparti, og deretter sakte dempes – helt i tråd med teksten.

    Da gjenstår bare tittelkuttet, som både er det lengste og antakelig det beste. Denne gangen er temaet første verdenskrig, der sangen starter i de skjøre timene rett før konflikten bryter løs. In the hours before the fire rained down / And turned the evening into day / All was quiet, all was so serene / And all our thoughts were far away. Det er et massivt spor, der Snah igjen og igjen viser hvilken original og drivende gitarist han er, samtidig som rytmeseksjonen er tungt på plass.

    Dette er Motorpsycho anno 2019, 30 år etter oppstarten i Trondheim: progressivt, politisk og psykedelisk, med mer enn ett ben i den harde og ambisiøse rocken fra 70-tallet. Så har de da også mer enn ett ben å stå på. Crucible betyr en vond tid med prøvelser, men også en situasjon der noe nytt kan oppstå. Og det er et uttrykk som brukes om smelting av metaller ved ekstremt høye temperaturer.

    Ikke overraskende er albumet svært bra produsert av Helge «Deathprod» Sten og Andrew Sheps. De har rattet en sound som kanskje ligger et sted mellom «Animals»-utgaven av Pink Floyd og den mer metalliske delen av King Crimson. Men først og fremst er det umiskjennelig Motorpsycho, svøpt i svartsyn og smeltet metall.

    13. april spiller Motorpsycho på Folken i Stavanger og 11. mai på Sentrum Scene i Oslo. I løpet av sommeren skal de oppføre bestillingsverk på Olavsfestdagene og på Øya.


    By Arvid Skancke-Knutsen

    Posted 1 month ago #
  9. kjellepelle
    Member

    a.no/pluss/kultur/2019/02/15/Sterk-videref%C3%B8ring-av-et-mesterverk-18473788.ece]Adressa

    5 out of 6

    For et drøyt år siden utga Motorpsycho mesterverket «The Tower». Albumet inneholdt 80 minutter med musikk og hadde stor spennvidde, fra det lette og lekne til det tunge, seige og dystre.

    Noe av det samme kan sies om «Crucible», som består av tre lange og svært sammensatte kutt. Bandet gjør som Bent Sæther sa i et intervju med Adresseavisen torsdag, de dyrker sine egne ytterpunkter.

    Dette albumet inneholder både florlette, nesten sakrale partier og lange klangpartier som er tunge og massive. Det tar tid å danne seg et helhetlig bilde av verket. Ved første gjennomlytting kan det virke nesten utmattende. Selv savnet jeg i hvert fall en og annen streit låt som pustepause.

    «Crucible» krever med andre ord tålmodighet, men det gjør mange av Motorpsychos beste utgivelser, og den tålmodige får som vanlig belønning. Musikken vokser for hver gjennomlytting, og vi oppdager etter hvert at de lange låtene har en logisk oppbygging, en sammenheng som det riktignok tar tid å få tak på.

    Det hele starter tungt og hardt med «Psychotzar». Som så ofte ellers i karrieren tar bandet utgangspunkt i krysningspunktet mellom heavy og progrock anno cirka 1970. Men som vanlig har Sæther, Snah og den relativt ferske trommeslageren Tomas Järmyr en rekke originale vrier og overraskende nyanser å by på, slik at musikken blir fullt og helt deres egen. Snah byr på en sterk solo tidlig i låten, og sterke melodiføringer gjør at de ellers høyst ulike elementene henger sammen.

    Kutt nummer to, «Lux Aeterna», starter helt annerledes, med akustisk gitar og myk vokal. Som mange andre steder på albumet nærmer de seg det sakrale, noe som også var tydelig på forgjengeren. «The Tower» var inspirert av Første Moseboks fortelling om Babels tårn, og «Crucible» er på mange måter en videreføring.

    Men mens sakral musikk kan bli meditativ og gjentakende, er Motorpsycho stadig i bevegelse. Omtrent halvveis i «Lux Aeterna» slår over fra skjøre vokalharmonier til aggressiv frijazz i høyt tempo, før de mykner igjen og skaper lengre klangflater som kan gi assosiasjoner til tidlig Pink Floyd.

    Det lengste og mest ambisiøse kuttet er «Crucible», som starter med langvarig skurring og en slags dommedagsklokker før bandet går inn i karakteristisk, energisk driv der Järmyr briljerer på trommer. Også denne låten har mange ulike elementer, men den henger fint sammen, og når den er slutt, har vi ikke annet valg enn å gå tilbake til start og ta det hele en gang til. For hva var det egentlig som skjedde underveis? Ganske mye, og det er en fryd å ta seg tid til å oppdage alt.

    Anmeldt av Trygve Lundemo

    Posted 1 month ago #
  10. kjesso
    Member

    Dagbladet, 6/6

    Psychobra Motorpsycho
    Når ny formtopp på nytt album.
    Torgrim Øyre

    ALBUM: Halvannet år etter briljante «The Tower» er Norges mest hardtarbeidende og kompromissløse trio tilbake med ny musikk. Enda mer fjetrende «The Crucible». På sett og vis en forlengelse av førstnevnte, samtidig som den kjapt begynner å leve sitt eget liv.

    For å si det sånn, Motorpsycho har ikke for vane å gjøre samme plate to ganger. Det er vel også en erkjennelse de fleste av bandets standhaftige tilhengerskare har kommet frem til for lengst.

    Der «The Tower» var et dobbeltalbum, spent over tolv spor, er «The Crucible» 40 intense minutter fordelt på tre låter. Glem konvensjonelle sangstrukturer og vers/refreng i tradisjonell form. Det handler om å legge ut på en reise man aldri helt vet hvor vil ende. Blåtur er et begrep man gjerne forbinder med harryturer, men det er ganske dekkende for det musikalske dogmet her.

    Dog, det første Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og Tomas Järmyr gjør når maratonet sparkes i gang er å minne oss alle på at gong er undervurdert i rocken.

    «Psychotzar» åpner med et enslig riff som høres ut som det er plukket ut fra nattbordskuffen til Tony Iommi, sånn cirka fra den tiden han skrev låtene til Black Sabbath-albumet, «Sabotage», perfekt aksentuert av dette megetsigende og effektfulle gong-slaget. Svosj. Stemningen er satt og Motorpsycho triller ut på en ferd som er som en lang vandring gjennom stemninger, musikalske eureka og ideer som er like gamle som de er nye i form. Tidløst er nå og alltid et nøkkelord når det kommer til denne trøndertrioen.

    Åpningssporet er en flamboyant oppvisning i klassisk, progressiv hardrock som krever kløkt, oppfinnsomhet og finesse for å få det til å leve på den måten Motorpsycho gjør her. Sånn når vi snakker gamle kunster omdefinert og pakket inn på ny.

    Fra låt nummer to er det psykedelia, pop og prog etter alle kunstens regler. Mektig, melodiøst, sakralt og alt i mellom. King Crimson og deres likemenn ville nok applaudert med voldsom begeistring om de fikk den slags servert fra scenekanten.

    Men det er vel ingen som tror at gjengen har tenkt å gi seg der. Før det kvitteres ut har «The Crucible» 20 minutter med overveldende instrumentalarbeid å by på. Mest av alt er det nykommer og trommetrollmann, Järmyr som utmerker seg. Melodier og riff spinner elegant rundt hans markante energiøs. Noe som gir låten en taktfast oppdrift man må bla seg tilbake til Rainbows «Stargazer» for å skjønne omfanget av. Det bråker naturligvis mer av Motorpsycho, men så har man også vokallinjene til Bent Sæther som er med på å dra lasset.

    Det er virtuost uten å være oppe i fjeset ditt. Jeg tror ikke Motorpsycho har noe skrikende behov for å markere at de er gode til å spille, det handler bare om å lette hjertet, og da blir det mye informasjon som skal ut.

    Det er ikke noe mindre enn en ganske stor bragd å levere i toppsjiktet 30 år ute i karrieren og at på til være fremoverlent og nytenkende i samme snurren.

    Men Motorpsycho er tydeligvis ikke som alle andre band.

    https://www.dagbladet.no/kultur/psychobra-motorpsycho/70772001

    Posted 1 month ago #
  11. Punj Lizard
    Member

  12. Punj Lizard
    Member

    Metal.de
    Translated from German by Deepl

    MOTORPSYCHO now follow the huge "The Tower" with "The Crucible". Three men, three songs, three announcements. Because Hans Magnus Ryan (guitars, vocals), Bent Sæther (bass, vocals) and recently Tomas Järmyr (drums) pose at least considerable challenges to the ear trained at other big conservatory triads like SODOM and the MENTORS. The title song alone is more than 20 minutes long - during this time the mentioned ghosts have already accommodated entire albums. And "The Crucible" accommodates more styles than "Obsessed By Cruelty" chords. On the one hand.

    MOTORPSYCHO go also without previous education

    On the other hand, MOTORPSYCHO manage, as usual, that their music is not only waved through by music-as-science-understanders. And that "The Crucible" probably won't be highly praised - you don't want to expose yourself for security reasons, but can't name a single song after two weeks - will be forgotten.

    The three gentlemen never lose sight of the song despite all their hooks and feints. (And better, the description sounds worn out than their object.)

    "Psychotzar" at the beginning is increased by gong blows and Mellotron is darkly decorated, but remains grounded by a concise and catchy early seventies iommi riff. Including classic rock solo, distinctive bass and hypnotic harmony vocals, the piece goes comparatively directly into the bloodstream.

    "The Crucible" deep fries Psychedelic and Prog Rock deluxe

    "Lux Aeterna" then begins to indulge in BEATLES megalomania, the acoustic sounds to polyphonic singing, then the strings come, at some point isolated riffs, manic drumming - and the jazz rock madness breaks out without a trace. John Zorn successfully tries to come close to an actual song. And that's the special thing about MOTORPSYCHO: Three guys (not only according to rock standards) turn instrumentally completely free for a few minutes and yet the whole thing doesn't sound like an end in itself and too small a penis. But exciting. And pretty cool. That the song ends quiet again after a wild Rock'n'Roll transition fits.

    And the title track? Everything for 20 minutes? "Writing about music is like dancing to architecture." (KETTCAR) Or rather: Some things simply shouldn't be dissected excessively. It's still rock. But in the Sweaty-Deluxe-Version. Overwhelming. Psychedelic and Prog Rock are artfully fried into an oversized acoustic snack.

    Cautious hint: Better become a Psychonaut. Now.

    Posted 4 weeks ago #
  13. Kid A
    Member

    Nice one.

    Posted 4 weeks ago #
  14. kjesso
    Member

    Motorpsycho: The Crucible (Mojo, 4/5, review by Kieron Tyler)

    Further idiosyncratic treats from Norway's venerable psychonauts.

    The Crucible climaxes with its extraordinary 21-minute title track. A mellotron-coloured epic, it seamlessly mixes hectic bass, crunching guitar riffs, jazzy digressions and sweet vocal harmonies to posit a hard rock Yes taking on Four Sail-era Love. Yet the enthralling, rigidly structured track sounds unlike anything it evokes. This is what sets Norwegian exploratory rockers Motorpsycho apart - they push forward by recasting the music around them and assimilate it into who they already are. Bent Sæther and Hans Magnus Ryan formed the band 30 years ago, and The Crucible is their 22nd album. There have also been live sets and collaborations. Such a pedigree begs the question of whether they can keep things fresh or do anything different. Based on The Crucible's three tracks (the first two are nine and 11 minutes apiece), the answers are yes and yes.

    Posted 4 weeks ago #
  15. Punj Lizard
    Member

    Translated from Spanish.

    What is the reason for this new interest born again in what the Norwegian Motorpsycho do? It is not that in these 30 years his fans have left them, but it is undeniable that his mass of followers has increased considerably. A change of sound? It's hard to say with a band that poses each album as a challenge not to repeat itself, but if we have to blame someone for this new "success" we should look at their drummer Tomas Järmyr.
    Already in his previous "The Tower" he showed us how versatile it can be, how his percussion can totally change the recurring offering of Norwegians, and how, with only a few months of playing with them, he has managed to create a sound vision that he liked so much to the old followers as the newcomers, even if they lean towards a more "popero" side of Motorpsycho.

    Now that Tomas is more at ease and can be more released next to Bent and Snah is when we really see all his ability as a musician, and I sincerely believe that is why this "The Crucible" shows us a more progressive than psychedelic side of Motorpsycho , without having to take exclusively to King Crimson or Yes. There are 3 songs and 40 minutes where the band goes straight to the point, while trying to give depth to the technical side.

    Never better said, songs like "Psychotzar" are epic adventures of guitar solos, a lot of mellotron and cowbells in the drums that start softly and go writhing as the song progresses. We see how Järmyr is gradually increasing the intensity of their batteries, raising the tension until it explodes in a progression of guitar chords that feel like a punch in the stomach .

    That said it must be said that the most "rare" and experimental part of the album comes in the following two songs, "Lux Aeterna" and "The Crucible" , where vertigo is more palpable in the crossing of pianos, saxophone, different rhythmic patterns and a mix by the sound engineer that makes everything excellent in this apparent chaos, and where the voices have a weight presence in the melodies without being guided by the guitar lines . If something is composed the second part is of contrasts.

    They can hardly overcome this masterpiece in the near future, a rather pretentious work that has gone perfectly after finding the perfect piece that they needed. It will be very hard to survive the expectations from now on, but for the moment we live the present and flip it.

    https://goetiamedia.com/review-motorpsycho-the-crucible-la-banda-en-lo-mas-alto-de-su-juego/

    Posted 3 weeks ago #
  16. Punj Lizard
    Member

    Sounds from the Dark Side

    Finally it’s time to say something about “Motorpsychodelia”. So prog nerds and metalheads, unite.

    I reckon that SftDS readers must have heard about Motorpsycho by now. If you haven’t, same on you! The Norwegian prog-psych rockers have been around since 1989 and released more than 20 full albums, a dozen EP’s and a handful of live albums. Bent Sæther and his boys still go strong everywhere they go. The nice thing about Motorpsycho is that you never know what you’re going to get. Indie rock, alternative metal, jazz, sympho or noise, they’ve done it al.

    Timothy’s Monster (1995), Let Them Eat Cake (2000), Barracuda (2001), the first two volumes of the Roadwork live series and especially In The Fishtank 10 (2003) with Jaga Jazzist Horns belong to my personal highlights. Hereafter I lost track of the band in the mid-2000s only to briefly pick them up again in 2012 with The Death Defying Unicorn on which Norwegian jazz legend Ståle Storløkken plays a major part. Two years Motorpsycho got my full attention again after they released the versatile double album The Tower. This album never got a proper review here (my bad) so let’s just say the recently released The Crucible is our second chance to say some words about this monumental band.

    The Tower was a return to form for Motorpsycho. Under influence of a new drummer, Tomas Järmyr, the band once again explored their more diverse alternative rock roots without forgetting the more proggy experiment in the second part. Where The Tower ends The Crucible starts. With 3 lengthy tracks Sæther et al takes us deeper into the world of 70s progressive rock.

    ‘Psychotzar’ is the hinge between both albums. With a gong, strong riffs and various rootsy guitar solos this track extents the atmosphere from The Tower onto this new record. Yet, after about 3 minutes tension builds due to Järmyr’s heavier drumming and Sæther’s meandering vocals. This eventually leads to a compelling sounding track that at some points even is a bit bombastic like Led Zeppelin. As expected Motorpsycho wouldn’t be Motorpsycho if they played out this track in linear fashion. The sting of ‘Psychotzar’ is its tail. Here a throat gripping horror-like guitar riff serves as a dark ending.

    ‘Lux Aeterna’s’ is an ode to Bent Sæther mother who died 6 months ago. In contrast to ‘Psychotzar’ the lead in brings some air in the first minutes, although in a sorrowful manner. Some light guitar play, horns and keyboard intertwine with Sæther’s singing here, thus accentuating the sad beginning. Under pressure of further surging horns the song slowly progresses into a apotheosis that is suddenly interrupted by a piano which is quickly followed by an intoxicating whirlwind of jazzrock. After the restless midsection Sæther intervenes and eventually gives room to a cinematic saxophone solo that leads in a placid fade out.

    With 20 minutes on the clock the title track makes up half of the album when it comes to playing time. The melodious beginning directly reminds of prog acts of old like King Crimson and Yes. Again Järmyr shows he’s an asset to the lineup by showcasing various impressive drum variations during the first few minutes. The band changes gear once more. This time by means of a light Pink Floyd-ish guitar interlude. Hereafter Sæther takes over with a few clear verses and as guitars riffs grow heavier the build up starts again. Now the band slaps us around with an unwavering industrial-strength like midsection full of noise. Just like on ‘Lux Aeterna’ the contrast is huge only this time it’s gloomier. Also the repetitiveness makes it the most powerful track on the album. After a few short tempo changes Motorpsycho combines the melodious opening with harsher structures of the track, this time leaving aside the noise we heard on the midsection. In the end I can only conclude that ‘The Crucible’ sets out like classic a progrock poem with a wonderful feeling for detail and structuring.

    You could say The Crucible is a worthy ending for The Tower. Yet The Crucible also is strong enough the carry the weight of being a full album on its own. For this you have to understand it as progrock album without a predominant catchy side. Naturally Motorpsycho doesn’t deliver progrock just the fit the genre. The Crucible is Motorpsycho’s statement telling us that they will keep on pushing forward the standards they set for themselves thirty years ago by incorporating their own unique twists. Consequently Motorpsycho’s work still is and will be relevant factor to look out for.

    https://soundsfromthedarkside.com/2019/02/20/motorpsycho-the-crucible/#more-5794

    Posted 3 weeks ago #
  17. Kid A
    Member

    The band thanks for the great reception of the album on Instagram:

    Thank You All for the great response to The Crucible!
    Fans, friends and critics alike - you have all showered your love upon this preposterous rock hallucination, and in doing so yet again given us carte blanche to go even further next time. Thanks for the understanding, the trust, and for bestowing the role of ‘music makers and dreamers of dreams’ on us. It is not a burden borne lightly, but one we carry with the deepest reverence and treat with the greatest pride and respect.
    thank you, love to all, rock on! 🙏🏻 ❤️🤘🏻
    @tomasjarmyr @onkelfuzzbass #snah #motorpsycho #thecrucible #werocksoyoudonthaveto #rock #hardrock #stonerrock #metal #jazz #jazzrock #prog #punk #ra..not,notreallyrap,sorry —
    thank you #håkongullvåg @thiswaydesign #deathprod @theschepards @ketilnico @lacktr #tos @mortenfagervik @marsvin @jahawata @runegrammofon @stickmanrecords @stickfrau #makeloudnotwar

    https://www.instagram.com/p/BuL_iZGgdhY/

    Posted 3 weeks ago #
  18. mybestfriend83
    Member

    Well guys I just listened a few times and I'm really sad about the pain I feel if I got Bents words right... I'mean if you listen to it really ..... Lux Aterna...: We die alone..!!! It ends today..!! 8O8O Sounds like the guys were finally not afraid to die for the last power they shared over whatever medium you listened too... I'm really sad about the true words I could hear ♥.
    It sounds like the guys were really in trouble and they wanted to make it Allright for us all... Snafu... Roll on wherever you will be... I wished you could have been there for me a last time just like always perfect in time before you're life ends... Hope to meet you in Oktober in cologne if you don't lose your heart about all this rock... Space on and spaced out northern stars... We will meet again one day... Soul mates never die.

    Posted 3 weeks ago #
  19. Halitosis
    Member

    4/5 on Allmusic:

    When Norway's Motorpsycho released the sprawling double-length The Tower in 2017, it was a major event. Recorded at Rancho de Luna studios in Joshua Tree with new drummer Tomas Järmyr, it swerved through progressive rock, psych, and vanguard metal riffage. By the accounts of most fans and critics, it was among the most ambitious and successful recordings in Motorpsycho's three-decade career. After a single listen, it's obvious that The Crucible, co-produced by Andrew Scheps and Deathprod, is a sequel: it begins where the last offering ended, but contains its own unique flavor and aesthetic. While only half its predecessor's length, the album is denser and more focused in all areas. Recorded in Wales and several studios in Norway -- Deathprod's Audio Virus Lab among them -- its three extended tracks range between eight-and-a-half and 20 minutes. Two cuts here -- "Lux Aeterna" and the title track -- are actually multi-part suites cutting across multiple genres, time signatures, keys, dynamics, and textures. The most prominent references in the music here are Black Sabbath, King Crimson (especially with the abundant use of Mellotrons), and Yes, with abundant nods elsewhere. Motorpsycho use these references not for the sake of cleverness but to frame new compositional architectures and musical structures. These guys aren't motivated by commercial success -- they could care less if punters like it or not -- they set their own rules. Opener "Psychotzar" is closest to classic "psycho rock." Its nasty bass and guitar riffs recall Sabbath and it's drenched in stoner rock, complete with Hans Magnus Ryan's two squalling guitar solos. After the second one, it downshifts into a doomy, opaque power ballad with Bent Sæther and Ryan sharing harmony vocals until it all falls into a drone. "Lux Aeterna" is the most beautiful track here. Over ten-minutes long, its labyrinthine construction is introduced by acoustic guitars, Mellotron, and vocals that recall CSN (Susanna Wallumrød guests in the three-part harmony) before a filthy overcharged bassline, crashing, rolling drums, punched-up Mellotrons, and Lars Horntveth's reeds enter regally, opening the entire tune up into a Crimson-esque jam that wouldn't have been out of place on In the Wake of Poseidon. It changes shape again for chaotic, deep prog, improvisation, and psychedelia before building to a sublime, wonderfully assonant conclusion. In many ways, the 20-minute title piece feels like a suite that bridges the previous two numbers as it contains elements of both, though it goes beyond either in reach and expression. During this long journey, Motorpsycho quotes from Crimson's "Larks Tongues in Aspic, Pt. 2," and "Red" approaches Yes' Tales from Topographic Oceans and Gentle Giant's Octopus, but it also moves through noise rock, stoner metal, European free jazz, Thin Lizzy, late Beatles, and more. It constantly changes shape and dynamic, electric and acoustic, as it moves to an opaque horizon. Easily as satisfying as The Tower, The Crucible builds on its predecessor's achievement with brilliant composition, inspired performance, and consummate musicianship. It is an excellent example of how to mine rock's past in order to discover its future.

    And, of course, for all the talk of The Tower, Allmusic doesn't actually have a review up for it.

    Posted 2 weeks ago #
  20. Punj Lizard
    Member

    From Roger Trenwith at The Progressive Aspect

    Album ReviewsMotorpsycho – The Crucible Published on 4th March 2019
    Motorpsycho – The Crucible

    Article by: Roger Trenwith

    Motorpsycho are now 30 years and 22 albums (excluding live albums and sundry collaborations) into their multi-faceted existence. As you would expect from such seasoned veterans, everything they release exudes an easy confidence, but perhaps more unexpectedly they still manage to surprise. This band never release the same album twice, and although there is a thematic link to last year’s sprawling operatic opus The Tower, we soon realise that we are entering the gaping maw of a new and distinctive prog rock monster, going by the name of The Crucible.

    Psychotzar opens proceedings with a fist fight between Yes at their most energised and Black Sabbath. Neither seems to be getting the upper hand so they call it quits, snort a pile of spacedust and let the music do the talking. The riff is quite relentless over which some killer lead lines fly around like shards of white-hot sunspit. It’s getting quite warm in here.

    Musing on mortality and our place in the grand scheme of things, as is the wont of anyone over 50, sets the tone as our Nordic warriors call out from the lyrics of the satisfyingly cosmic Lux Aeterna. It is a song that lulls the listener into a sense of false cosiness, when out of nowhere, just over halfway into its eleven minutes a thoroughly barking guitar solo knocks you off your feet at 120 mph, sounding uncannily like a scuzzy outtake from Grace For Drowning. If Mr Wilson was wielding a chain in a Viking biker gang from Mars, he might sound like this. Soon, Mellotrons struggle manfully and eventually succeed in stamping the melody back on this bucking bronco of a tune, as guitars froth and strain at the leash.

    There are only three tracks on this album, at nine, eleven, and a staggering twenty one minutes respectively. The Prog Button has been pushed, and I noted a couple of cheeky references nicked from the Mighty Crim along the way, as well as the other references I mentioned, but this remains a trip on the travel-worn but reliable and instantly recognisable Motorpsycho mothership. There is weirdness aplenty in the mid-section of the lumbering propulsive beast of a title track, a monster that lays waste to entire galaxies as it careens about the universe. There is no let up in the energy these wily old creatures shoot at you through the speakers, the guitar fury of Snah driven by the thunderous rhythm section of Bent and Tomas exuding the toughness of an experienced prizefighter. Somehow, you can’t ever imagine this band touring 45 year-old albums on cruise ships, or anywhere else for that matter, for I suspect they will always be looking forwards.

    Will they win new fans with this fine slab of sound called The Crucible? Maybe, maybe not, but frankly I doubt they care, such is the self-contained nature of this Norwegian lumbertruck of a band. If you wish your favourite ancient prog band still had the balls and inspiration to make relevant new music, or that modern prog was a bit… dirtier, then you’ll love this, is all I’m saying.

    http://theprogressiveaspect.net/blog/2019/03/04/motorpsycho-the-crucible/?fbclid=IwAR1tE5RlBK50K7koCIHnPiddC09cm3pH5WYS5kMfCJeP7hhopAXGTEIYmqA

    Posted 2 weeks ago #
  21. s_edelman
    Member

    “this Norwegian lumbertruck of a band”
    😜

    Posted 2 weeks ago #

RSS feed for this topic

Reply

You must log in to post.