Syrete spellemenn
Av Kjetil Wold, Stavanger Aftenblad
Motorpsycho holdt seg klokelig unna Spellemannprisshowet i
Oslo. I stedet gikk de på scenen i Folken, Stavanger.
Der leverte de et tidvis blytungt rockshow som ville fått Knut Borges
imiterte elvissveis til å slå loop og spellemannpublikummet til å stikke
av.
Trønderske Motorpsycho ble lørdag kåret til årets rockeband.
Fortjent, for all del. Men det betyr samtidig at det trønderske
rockmonsteret tvinges til å abdisere fra den norske kult- og
alternativrock-tronen.
For nå er Motorpsycho store. Nå er Motorpsycho enten de liker
det eller ei en del av det klamme og etablerte norske rockselskap.
Jeg kan aldri tenke meg at de liker det. Champagnen og kysset fra
Ugå-ledelsen må ha fortonet seg som ren gift og dødskyss for bassist
og hovedlåtskriver Bent Sæther. Men bandet har nå i det minste en
slags form for humor: De kvitterte for prisen og gratulasjonene med
easy listening-utgaven av «Black Magic Woman», muligens en direkte
hilsen til sjarmtrollene i Ugå-ledelsen.
Deretter fulgte et snålt rockshow. Tydelig bestemt på ikke å ville
framstå som veltilpassede spellemannprisvinnere, kjørte Motorpsycho
et syrete sett du skal lete lenge for å finne make til. Bare unntaksvis
hørtes bandet ut som representanter for nittitallets støyende, men
kontante alternativrock.
Mange har utropt Motorpsycho til Norges svar på Smashing
Pumpkins. Det er en sammenligning som halter: For Motorpsycho er
bare tidvis like presise som Billy Corgan og hans Pumpkins.
Motorpsycho har trøkket, men presisjonen og viljen er ikke alltid til
stede.
Til gjengjeld opererer Motorpsycho innenfor et langt videre og
bredere musiskalsk landskap. Bandet leker seg. Bassist Bent, gitarist
Snah og trommis Gebhardt ikler seg rockdrakter fra alle stilperioder
unntatt femtitallet. Og de trives tydelig like godt i alle, derfor har de
også problemer med å velge fra garderoben.
«Hmmm, skal vi ha på oss Deep Purple genitaliadrepere i kveld, leke
i trange Pumpkins-klær eller syre oss til med flagrende
Floyd-gevanter?» Muligens var det en slik diskusjon som utspant seg
back-stage før konserten, for den begynte ikke før nærmere 23.30,
lovlig sent.
Det endte med at de valgte litt fra hvert klesstativ: Først tendenser til
Purple, så en langdryg tur innom «Pink Floyd Live At Pompei» før de
endelig mot slutten flesket til med det de kan best, melodiøs, men
upolert alternativpop og desibel-slem og intelligent alternativtungrock.
Låtmaterialet fra 1994-dobbelalbumet «Timothy’s Monster» bidro til
å gi konserten det nødvendige løft mens materialet fra de senere
albumene «Blissard» og «Angels And Daemons At Play» knapt viste
igjen.
Men best av alt det formidable siste ekstranummeret «Hogwash»
fra bandets debutalbum «Lobotomizer». På denne og en håndfull av
de andre låtene, hørtes Motorpsycho ut som en pesende, prustende
og pumpende rockorganisme, ikke bare som tre sykt samspilte
musikere.
Og da er Motorpsycho kongerikets aller beste band.