Review of Barracuda taken from the
Norwegian newspaper
STAVANGER AFTENBLAD, 2001-03-06.
Norwegian. Found at the stavanger aftenblad-site and sent in by Erling Tjelta Westlye.

Motorpsycho
«Barracuda» (Stickman Records)
Produsent: Motorpsycho / Deathprod.
Spilletid: 33.27 min

Og det er bare å legge seg flat i beundring. De sju låtene er helt vanvittig bra. «Barracuda» er 33 minutters glefsende glede.

Minialbumet er Motorpsychos retur til det klassiske rocklandskapet. Kanskje ikke verdens mest spennende landskap å musisere rundt i. Tror du ja. Men faktum er at den trønderske stealthrockmaskinen makter å gi nesten helt utslitte rockklisjeer nytt liv. Jeg fatter ikke at de får det til. Men de gjør det altså. Den eneste mulige forklaring jeg ser, er at trioen har inngått en baklengsinnspilt kontrakt med rockdjevelen. For sin kontrakt med djevelen måtte Robert Johnson i sin tid, på 1930-tallet, punge ut med sjela si.

For Motorpsychos del håper jeg at betalingen er tre stk. trønderbarter (veldig etterspurt der rockdjevler holder til). For merk dere, kjære lesere: Verken bassist / vokalist Bent, gitarist Snah eller trommis Gebhardt har hatt trønderbart i de snart 15 årene Motorpsycho har eksistert.

Rockballet åpner med fet klassisk bass på «Heartbreaker». Så kommer de tøffe trommene og de undertrykte elektriske gitarene. Etter første vers eksploderer det hele i svart med et enkelt «Heartbreaker»-refreng som på hjerteløst vis slynges ut av bøllen Bent.

Mer gitarer og lurveleven skal det bli. «Up Gainst The Wall (High Time)» er rene gitarorgien. Og på «Star Star Star» får gitarene og kompet besøk av blåsere som har stukket av fra et dønn kjedelig mykjazzseminar i Molde. Utover i låten parer de seg med de elektrisk forsterkede instrumentene, og det ender naturligvis med bråk og baluba og utkastelse etter fire minutter og åtte sekunder.

Men da har Motorpsycho allerede stukket av til spor fire, bånn gass-rockeren «Vanishing Point». Deretter følger krypende «Rattlesnake» som rekker å bite deg opptil flere ganger i øregangene før den kryper bort etter to og et halvt minutt.

Så følger albumets suverent beste låt: «Dr. Hoffmanns Bicycle» en psykedeliarocker av gedigne dimensjoner. Har Motorpsycho røykt Syd Barrets hjemmedyrka basilikum igjen? Tsk, tsk. Uansett: Sju minutters nytelse.

Deretter er det bare å smile seg gjennom avslutningslåten «Glow». Seieren er sikret. Nok en gang.

Ethvert engelsk eller amerikansk band med slike låter ville ha solgt i millionopplag. Og fått stjernenykker etter album nummer to og gått i oppløsning og blitt narkomane hele gjengen. Takk og pris for at Motorpsycho kommer fra ulvelandet Norge.

Kjetil Wold