Anmeldelse av Blissard
fra AFTENPOSTEN, 1996-03-05.

Motorpsycho:
BLISSARD
Columbia

Trønderne går enda en gang sine egne veier, og har nå gått densmale stien i norsk rock så langt at de utgjør en egen retning. Kanskje burde de likevel moderert seg.

Fra sitt ståsted midt i Norge, og fremdeles på siden av det rådende rockuttrykket, tømmer Motorpsycho nok en gang overflødighetshornet på "bånnski"-måten, rett i gapet på et publikum som har lært å svelge store doser.
Eksperiment-iveren fører denne gangen til en plate der første del er en oppvisning av moderne, eksperimentell metal-rock, med et utall impulser samles til ett sterkt lydbilde, fullt av energi og spennende innfall. Annen del er nedtonet til det noen steder knapt hørbare, med ikke lenger fullt så spennende innfall.

Bandet, som igjen er en ren trio med Bent Sæther, Håkon Gebhart og Hans Magnus Ryan, åpner kolossalt med "Sinful, Wind-Borne", med imponerende veksel i huggende gitardriv. "Greener" er et vakkert eksempel på den litt såre støyen som preger flere band i den nye rockgenerasjonen. Det går voldsomt for seg i melodier som "Drug Thing", og "STG" er en helt herlig progrocker. Men enkelte steder, som i deler av "Numeness", bare ramler musikken av gårde uten noen forløsning. "True Middle" er strengt tatt ikke mye mer enn opplesning av et heller fjernt stykke tekst. Tendensen er at inngangene til sangene, mellomspillene og avslutningene, blir stående igjen som det mest interessante, uten egentlig å bli deler av dem.

Etterhvert tar bandet en helt annen retning, med "Fools Gold" og en rolig, akustisk øvelse. Sangen virker bortgjemt, og spranget blir veldig stort fra de foregående. Når det avsluttes med "Nathan Daniel's Tune From Hawaii", ikke-musikk signert den så smått anerkjente støymakeren Helge Sten, blir det nok for "ambient" selv for de mest åpensinnede.

Og sin vane tro har Motorpsycho også denne gang lagt inn noe veldig sært og fikst i konseptet: CD'en begynner med en nedtelling der spilleren begynner på minus åtte minutter. Syv av dem er fylt opp med en merkelig knirking som i våre ører ikke er annet enn kvasikunst. Det nytter ikke å "skippe", uten "search"-knapp må man lide seg igjennom eller droppe hele den første av de vanlige melodiene.

På den måten viser "Blissard" at Motorpsycho fortsatt er mest spennende på scenen. Under en konsert er det livgivende at alt kan skje, og bandet er mester i å la improvisasjon danne grunnlag for musikalske krumspring. På plate blir det i lengden irriterende å kjøre berg-og-dalbane. Selv om høydepunktene er aldri så flotte.

Yngve Ekern