Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

Review of Let Them Eat Cake taken from the
website of the Norwegian record shop
AKERS MIC, 2000.
Norwegian. Found and sent in by Kristoffer.

Artist : Motorpsycho
Kategori : POP & ROCK
Varetype : CD
Utgivelsesår : 2000

Etter å ha omvendt en generasjon norske "indie-kids" til Sun Ra og prog-rock vil Motorpsycho nå tre Beach Boys og West Coast-psykedelia nedover hodene på oss. Og de lykkes langt på vei.

Etter monsteralbum som "Angels And Daemons At Play", "Timothy's Monster" og "Trust Us" er det befriende å høre Motorpsycho gjøre det de kan aller best; Pop. For hørte du godt etter på de tidligere albumene ville du høre et band med ett ben plantet fjellstøtt i samme genre som Dinosaur Jr. og andre amerikanske støypop band og det andre godt plantet i den progressive delen av rocken. Og det har alltid vært Motorpsychos force - evnen til å kombinere utskliende impro og innadvendt støy og samtidig beholde Den Gode Melodien.

Let Them Eat Cake er en søknad om medlemsskap i Athens-kollektivet Elephant 6, der band som Olivia Tremor Control, Neutral Milk Hotel og Apples In Stereo til daglig bærer pop-psykedelia fanen videre fra folk som Arthur "Love" Lee, Brian Wilson og Syd Barrett. Albumet åpner med en feiende flott arrangert og produsert "The Other Fool", for så å gå over i en tåreperse av en søt "ballade" i Snahs "Upstairs-Downstairs". "Big Surprise" er genuin Pet Sounds-inspirert pop, mens de på instrumentalen "Whip That Ghost" gjør jazzet sørstatsrawk á la Allman Brothers. Og alt er fabelaktig produsert, delikat arrangert og briljant fremført.

Motorpsychos posisjon i norsk rock er enestående. Bandet gjør nøyaktig som de selv vil og har opparbeidet seg en utrolig solid fanbase, som svelger rått det meste de foretar seg. Og jeg tror ikke "det nye soundet" gjør at de vil miste noen fans, snarere tvert i mot. Det er nettopp uforutsigbarheten og evnen til å fornye seg som gjør Motorpsycho så bra, og de siste par albumene har vist at det er grenser for hvor langt man kan ta støyimprovisasjonen før det låter en smule kjedelig.

Jeg har kun ett ankepunkt til platen. Vokalen gjør seg godt til støyrock, men så snart Motorpsycho "tar den ned" blir det påtagende hvor lite egnet Bents stemme er for "pop". Tydeligst blir det på den lavmælte "Stained Glass", hvor en noe irriterende vokal stjeler oppmerksomheten fra en bra låt. Nå kan man argumentere med at den rufsete vokalen tilfører låtene sjarm, men så lenge lydbildet er så "rent" og perfeksjonistisk, er det synd at vokalen tilrøver seg negativ oppmerksomhet.

Men dette er pirk, for Let Them Eat Cake er en av de best produserte norske platene noensinne. Og Motorpsycho fortjener heder og ære for å tørre ta en sjanse. Mer, takk!

Henning Kleiven


[record reviews: let them eat cake]
	Let Them Eat Cake Review of Let Them Eat Cake taken from the website of the Norwegian record shop AKERS MIC, 2000. Norwegian. Found and sent in by Kristoffer. Artist : Motorpsycho Kategori : POP & ROCK Varetype : CD Utgivelsesår : 2000 Etter å ha omvendt en generasjon norske "indie-kids" til Sun Ra og prog-rock vil Motorpsycho nå tre Beach Boys og West Coast-psykedelia nedover hodene på oss. Og de lykkes langt på vei. Etter monsteralbum som "Angels And Daemons At Play", "Timothy's Monster" og "Trust Us" er det befriende å høre Motorpsycho gjøre det de kan aller best; Pop. For hørte du godt etter på de tidligere albumene ville du høre et band med ett ben plantet fjellstøtt i samme genre som Dinosaur Jr. og andre amerikanske støypop band og det andre godt plantet i den progressive delen av rocken. Og det har alltid vært Motorpsychos force - evnen til å kombinere utskliende impro og innadvendt støy og samtidig beholde Den Gode Melodien. Let Them Eat Cake er en søknad om medlemsskap i Athens-kollektivet Elephant 6, der band som Olivia Tremor Control, Neutral Milk Hotel og Apples In Stereo til daglig bærer pop-psykedelia fanen videre fra folk som Arthur "Love" Lee, Brian Wilson og Syd Barrett. Albumet åpner med en feiende flott arrangert og produsert "The Other Fool", for så å gå over i en tåreperse av en søt "ballade" i Snahs "Upstairs-Downstairs". "Big Surprise" er genuin Pet Sounds-inspirert pop, mens de på instrumentalen "Whip That Ghost" gjør jazzet sørstatsrawk á la Allman Brothers. Og alt er fabelaktig produsert, delikat arrangert og briljant fremført. Motorpsychos posisjon i norsk rock er enestående. Bandet gjør nøyaktig som de selv vil og har opparbeidet seg en utrolig solid fanbase, som svelger rått det meste de foretar seg. Og jeg tror ikke "det nye soundet" gjør at de vil miste noen fans, snarere tvert i mot. Det er nettopp uforutsigbarheten og evnen til å fornye seg som gjør Motorpsycho så bra, og de siste par albumene har vist at det er grenser for hvor langt man kan ta støyimprovisasjonen før det låter en smule kjedelig. Jeg har kun ett ankepunkt til platen. Vokalen gjør seg godt til støyrock, men så snart Motorpsycho "tar den ned" blir det påtagende hvor lite egnet Bents stemme er for "pop". Tydeligst blir det på den lavmælte "Stained Glass", hvor en noe irriterende vokal stjeler oppmerksomheten fra en bra låt. Nå kan man argumentere med at den rufsete vokalen tilfører låtene sjarm, men så lenge lydbildet er så "rent" og perfeksjonistisk, er det synd at vokalen tilrøver seg negativ oppmerksomhet. Men dette er pirk, for Let Them Eat Cake er en av de best produserte norske platene noensinne. Og Motorpsycho fortjener heder og ære for å tørre ta en sjanse. Mer, takk! Henning Kleiven Back to the Record Reviews page...