Review of Let Them Eat Cake from the
Norwegian newspaper
DAGBLADET, 2000-01-29.
Review taken from the Dagbladet-site.
But I could also have used the transcription Kristoffer sent me.
In Norwegian.

CDFAKTA
Motorpsycho
«Let Them Eat Cake»
Columbia/Sony Music

Motorpsychos unike posisjon i norsk musikkliv skyldes deres totalkontroll over egen karriere. Mens andre artister danser etter selskapenes strengt kommersielle piper, har Motorpsycho i kraft av sin kunstneriske integritet, og sin dedikasjon til musikken, skaffet seg den store friheten.

De gir ut de platene de vil, når de vil. Akkurat det siste er heller ikke uvesentlig. En seindrektig utgivelsesfrekvens i de internasjonale storselskapene er med på å forsure hverdagen for en bråte med spillkåte band.

Nå kan man innvende at Motorpsychos aversjoner mot innblanding har gitt seg utslag i en del ukritiske veivalg. I Psycho-sjef Bent Sæthers verden eksisterer ikke låter som er for lange, for innadvendte, for støyende.

Det har uttværende innslag på mammoth-plater som «Angels and Daemons at Play» (1997) og «Trust Us» (1998) vist. Men likefullt er det denne vegringen mot eksterne råd og konvensjonell bransjetankegang som gjør Motorpsycho til det råspennende orkesteret de er. De er virkelig ett av få betydelige band av i dag som har tatt opp i seg det beste av tankegangen fra 70-tallets fritenkende band, da man gjorde som man ville og skydde indre og ytre sperrer som pesten.

Uten denne friheten hadde aldri «Let Them Eat Cake» blitt født heller. Overarrangerte strykere gjør åpningslåta «The Other Fool» til en noe svulmende affære Smashing Pumpkins hadde gjort bedre. Plata begynner derfor egentlig først med Hans Magnus Ryans sutrepene «Upstairs-Downstairs», en utrolig søt liten sang med de mest behagende og smakfulle blåserne (arrangert av Tre Små Kineseres Baard Slagsvold) man kan ønske seg.

I «Big Surprise» er Sæther over i et kårny, men supersjarmerende Beach Boys-hjørne. «Walkin' With J.» begynner med en gretten trombone-intro, før den blir til platas første litt øsete rockelåt. Men først og fremst er den übercatchy, preget av skakk munterhet og umiskjennelig overskudd.

«Never Let You Out» er trommis Håkon Gebhardts lille Ringo-låt , en rar og sorgfri liten sak med beatlesk melodiøsitet. Man faller pladask for den. Det rike, organiske lydbildet, sansen for produksjonsmessige detaljer og den finslepne instrumenteringen fortsetter over i den jazzpregete instrumental-jageren «Whip That Ghost (Song For A Bro')». «Stained Glass» er platas såreste og mest lavmælte innslag, mens «My Best Friend» er for berusende, melankolsk frihetsrock å regne. «30/30» framstår som en tværende avslutning uten fokus og motivasjon.

Med alle sine uforutsigbare humørsvingninger og sin detaljrikdom viser «Let Them Eat Cake» likevel at Motorpsycho er musikkelskeres store norske håp.

Håkon Moslet