Review of Demon Box taken from the
Norwegian newspaper
AFTENPOSTEN, 1993-03-17.
Norwegian. Found and sent in by Paul Caspers.

MOTORPSYCHO
Demon Box

Den vinner seg på gjentatt lytting, Motorpsychos "Demon Box" . For Trondheimsbandets tredje albumutgivelse er en alvorlig prøvelse; maken til velarrangert larm og pågående rock er neppe innspilt her i landet før. Det betyr at for en lytter utrustet med solid støyfilter og stålnerver har powertrioen med dette laget noe av det aller beste som ny, norsk rock kan by på.

Motorpsycho skjeler ikke til hippe trender og tar fint lite hensyn til vedtatte normer når de drar på oppdagelsesferd i rockens gråsoner. Fordomsfritt, men ikke uten en velutviklet rockhistorisk referansebakgrunn, kaster de seg ut i et univers av forstyrrende lyder, fuzz og lavfrekvent brumm, kaotisk feedback og huggende gitarer.

CD'ens 14 spor - vinyltilhengere kan glede seg over noen ekstra - bindes her og der sammen av melodier som eksponerer bandet som noe tilnærmet Syd Barrettdisipler, med en psykedelisk og nesten sykelig sår fjernhet i vokalen, akustiske gitarer og på samme tid pussige og skremmende lydbilder fra en annen verden.

Det som mest av alt gjør Motorpsycho interessant, er at de tydelig lar utstrakt improvisasjon ligge til grunn for lange, utflytende partier der alt kan skje. De blander elementer fra 70tallets såkalt progressive og eksperimentelle rock med punkens upretensiøse holdning, trash'ens konsise støy og kobler på den tidsriktige, litt svevende melodiføringen vi kjenner som grunge. At de også blander inn folketoner, overrasker ikke, siden vi tidligere har hørt dem tangere frijazz. Og dette er ikke bråk for sensasjonens skyld, de mikser elementene med en estetisk finfølelse som gjør forvrengningene til noe opphøyet vakkert.

Melodier som "All Is Loneliness" byr på det helt storslagne, med sitar inkludert, mens "Junior" nok ville blitt en MTVgjenganger om den var signert Dinosaur Jr. eller Nirvana. At tittelmelodien klokkes inn på nær 17 minutter, etter en reise gjennom et rocklandskap så ulendt at det er utmattende, forteller at de ikke sikter mot Norsktoppen.

Dette er rock som kunst, bandet tar seg som forstått betydelige friheter i formen, og musikken fordrer følgelig en tilsvarende åpenhet hos mottageren. Den som nullstiller hjernen, slukker lyset og spiller høyt - kanskje bør naboene påspanderes kinobilletter - får garantert en opplevelse som ikke etterlater en uberørt.

Yngve Ekern