Anmeldense frå PULS 1993.

MOTORPSYCHO
Demon Box
Voices Of wonder
Distr: Voices Of Wonder

Det begynner med noe som låter som om det kunne være Lindisfarne, Fothringay eller noe annet som var veldig populært i 1974. Jeg har tidligere sammenliknet mitt forhold til Motorpsycho med AKPs forhold til Kina eller Albania: Jeg har vært veldig glad i dem, men har vært redd for at de skulle tippe over og bli for mye. Første gang jeg hørte åpningskuttet "Waiting For The One" fryktet jeg at Motopsychos "Demon Box" skulle bli deres Waterloo hos meg. Når jeg i tillegg hørte at tittelkuttet "Demon Box" er den samme låten som varte i tjue ganske lange minutter på NRF-jubileet på Sentrum, tvilte jeg enda mer.

Så er det å sette seg ned og høre gjennom skiva. Den skal jo etter sigende være bra. Selska- pet påstår at de allerede har solgt 4.O0O eks på eksport på Midem-festivalen bare ved å spille skiva for lokale distributører. "Nothing To Say" pumper ut, alle mine for- dommer kastes på dynga. Trioen Motorpsycho låter som om de er tolv mennesker til å levere energi renere enn man får gjennom ei høyspent- mast. De demper ned for verset, og det låter som en bedre utgave av Dinosaur Jr. Det er en opp- lagt pop-hit - all den tid man kan få det med ring i nesa og dreads her i landet. "Feedtime" er mer typisk Motorpsycho, mens i "Sunchild" er Dinosaur Jr. referansen der igjen. "Tuesday Morning" og "All Is Loneliness" er begge prog, samtidig som den første i forskjellige deler sender meg signaler som minner om såvel The Cure som The The. "Come On In" er lavmælt og dempet. Akustiske gitarer - Woody Guthrie møter Steve Miller ved et leirbål - og blir totalt overkjørt av jetflyet "Step lnside Again", som er for tungt til å klare å ta av, og følgelig jordnært som lite annet; ikke ulikt Burzum. Tittelkuttet: "Demon Box" varer i tjue minutter og er delt inn i forskjellige deler. Låta er - heldigvis - mye lettere å høre på her på skive ann hva den var i live-sammen- heng. Det som gjorde denne låta morsom på Sentrum var de to streiteste menneskene i hele lokalet. De hadde funnet sin plass rett foran meg.

HUN (veldig HUN): - Det bråker så fælt.
HAN (enda mer HAN): - Og, så kan de ikke spille.
HUN: - Jeg får så vondt i hodet av slikt. Det er jo ikke musikk engang.
HAN (i panikk) (det er tross alt en helgekveld, og dersom kjæresten får vondt i hodet... ): - Vi... Jeg skal se hva jeg kan gjøre - om vi kan stoppe dem.
HAN kommer tilbake, mumler noe om at døra inn til baksida av scena var låst... bruker ti minutter til på å syte om hvor forjævlig disse Trondheimspygmeene og halv-Blitz'erne er. Kommentarer om at "det må da finnes en lov mot slikt" flagrer fritt fra de to.

Vi som oppholdt oss i området rundt dem hadde nok den beste konsert-opplevelsen av alle på denne konserten. Skiva fortsetter med "Babylon", som Dinosaur Jr. sikkert ville laget en cover av dersom de hadde hørt låta, mens den neste låter enda mer av J. og vennene hans. Motorpsycho er, utfra tittelen "Junior", opplagt klar over dette. "Plan #l " er lang og proggete pompøs, selv om det er noe av den mest poppete proggen jeg har hørt. "Sheer Profoundity" kunne like gjerne vært Dead Kennedys på en langhåra dag, mens "The One Who Went Away" er The Cure parret med... Gentle Giant?

Den største svakheten med "Demon Box er at jeg vil ha store vansker med å sette på noen av de gamle Motorpsycho-skivene. Dette er så mange hakk bedre. Der "Lobotomizer" kunne virke energisk, har "Demon Boxn blitt et kjeme- kraftverk på vei mot den totale nedsmelting. Det er kanskje ikke så smart med Kina-syndrom, men fy faen hvor bra det låter. Der "Soothe" viste fram hvordan man kan lage pop-musikk innenfor Motorpsychos rammer, lager "Demon Box" fløyel av de tyngste musikalske utskeielser og sement av silketråder. på tross av at det er en totalt sinns-forvirret mengde av forskjellige refe- ranserammer og inspirasjonskilder som stikker fram på skiva, så spriker det ikke. Dette bandet kan gjøre hva som helst og låte som seg selv. Det er et tegn på ei gruppe som fortjener å bli stjerner av dimensjoner.

En milepæl i norsk rock.

Kjell Henning Troldsaas

Annotations:
PS. Jeg beklager at anmeldelsen er skrevet på grunnlag av CDen, og ikke den doble LP-utga- ven med tre bonus-kutt. Den er enda bedre, men siden coveret ikke er ferdig, så jeg vet kke hva de tre ekstra-låtene heter osv. DS.