Review of It's a Love Cult taken from the
Norwegian newspaper
AVIS 1, October 2002.
In Norwegian. Transcribed by Kristoffer.

Mange hevder Motorpsycho ikke er i stand til å lage noe dårlig, men på sin nye plate gjør de opptil flere solide forsøk. Med en stadig vedvarende fascinasjon for sonisk eksperimentering og et lydbilde som i grove trekk drar veksler på det sene sekstitall skulle man tro trøndertrioen gjorde det lett for seg selv, men her er det mye å sette fingeren på. Fjorårets Phanerothyme var en fantastisk plate, og forgjengeren Let Them Eat Cake var heller ikke snau. Det er to plater som på sett og vis signaliserte at Motorpsycho var i gang med en vridning over i mer klassisk orientert popmusikk med et betydelig psykedelisk tilsnitt. Riktignok fortsetter de ferden med It's A Love Cult, men låtene er skadelidende. her er det lagt adskillig større vekt på kule effekter enn kule melodier, og flere av låtene er svake, kjedelige eller rett og slett på grensen til å være dårlige. Det liker vi ikke noe særlig.

Heldigvis er ikke alt like galt. Åpningslåta "Überwagner or A Billion bubbles In My Mind" er noe av det tøffere jeg har hart på lenge, et lokomotiv av en låt som er en slags Wagner-psykedelisk popsymfoni med et driv av en annen verden. Ren panserpsycho!

Men man skal ikke lenger enn til neste låt før første feilsteg. "Circles" er ikke direkte dårlig, men det er en kjedelig, pastoral sang uten den store melodien. "Neverland" er mye bedre igjen, nok en panseroppvisning, syrete og rå, Doors eller der omkring på ekstra mye speed. It's A Love Cult er en plate av det mer eksperimentelle slaget, og ære være Motorpsycho for ikke å hvile på sine laurbær. Det har de aldri gjort, men i sin søken etter stadig å fornye seg har de tidligere truffet vesentlig bedre enn her. Det er mange gode tilløp, men det skorter altofr ofte på gjennomføringen. Dette ligger langt under hva vi vet Motorpsycho er gode for.

Erik Valebrokk