Review of It's a Love Cult taken from the
online version of Norwegian newspaper
DRAMMENS TIDENDE, October 2002.
In Norwegian. Found at the dt.no site by Kristoffer.

Jeg synes ikke Motorpsycho er så veldig spennende på scenen, men på plate blir de bare mer og mer interessante og enestående. Etter Phanerothyme-turneen kommer trønderne med et album som tidvis er innadvendt og mystisk messende pop. Psykedelisk, følsom og rik på følelser slik Beatles og Beach Boys var det på sitt beste på 60-tallet. På dette albumet har de også ved seg en sjelden vokal kvalitet, både i tonefall og arrangement, som minner om Jon Anderson og Yes tidlig på 70-tallet. Den progressive rockefølelsen slår ut i full blomst på låter som herlige «Neverland». En miks av Yes i fullt driv og den 60-tallsrocken The Jessica Fletchers jakter på. Glimrende! Du opplever mange sinnstilstander og føler rommet rundt deg skifte farge og stil hele tiden. Albumet er nok ikke like knivskarpt gjennomført som foregående perle, men hør hvordan de leker seg med Madness-fakter på «What if...» og demonen og trøkket i «Custer's last stand»! Motorpsycho på sitt beste er helt vanvittig spennende. Mye av «It's a love cult» er det.

Johnny Andreassen