Review of It's a Love Cult taken from the
Norwegian e-paper
NETTAVISEN, 2002-09-28.
In Norwegian. Found at the nettavisen site by Homp, url posted on the forum.

Om vi holder utgivelsen «Barracuda» utenfor, har de siste to Motorpsycho-platene vært preget av nærmest lystig popmusikk.

Etter «Let Them Eat Cake» og ikke minst «Phanerothyme», fjorårets lykketroll (til Motorpsycho å være) av et album, var det nesten så man kunne forutse at den neste Motorpsycho-skiva ville være mer innadvendt, mindre melodiøs og mindre umiddelbar – kort sagt mindre tilgjengelig for folk flest.

Nå trenger ikke dette nødvendigvis innebære at albumet er svakere av den grunn, men det er dessverre det som er realiteten hva angår utgivelsen som har fått den pirrende tittelen «It's A Love Cult».

Her er påfallende mange av melodiene like lite innbydende etter åttende gjennomhøring som de var etter første runde. Det morsomste ved skiva er nesten omslaget, et artig lite kunstverk som best kan beskrives som den siamesiske Sinnataggen.

Og det som da slår i mot en – når verken arrangementer, melodier eller låtstrukturer byr på noe nytt og spennende, eller subsidiært retrospektivt fengende (som i for eksempel «Go To California») – er hvor spinkel Bent Sæther da låter som vokalist.

Han må rett og slett ha noe kraftfullt i ryggen. Det mangler han svært ofte på «It's A Love Cult», og da høres han mest av alt ut som en pinglete pipestilk med et fargeløst skrangleorkester i bakgrunnen. På refrenget på en låt som «Neverland» skråler han så man får mest lyst til å korke ham igjen.

Nå finnes det takk og lov enkelte låter som trekker opp, og som vil sørge for at det ikke bare er den beinharde Motorpsycho-fansen som vil finne ting å juble over på denne skiva.

Mine favoritter er den saktmodige og vevre «The Mirror And The Lie», den ettertenksomt slentrende «This Otherness», og muligens «Custer's Last Stand (One More Daemon)». Mer er det strengt tatt ikke.

Dog skal det som alltid bli spennende å se hva de finner på å gi ut til neste år.

Martin Thronsen