![]() |
||||||
[record reviews: it's a love cult] |
||||||
![]() |
![]()
It’s a Love Cult
Review of It's a Love Cult taken from the
Motorpsycho bekrefter sin posisjon som et av Norges mest spennende rockeband på sitt
nye album "It’s a Love Cult". Men de kan til tider bli litt for smarte i sin
reaktualisering av 60- og 70-tallets musikalske finesser. Det mener anmelder Eystein
Sandvik.
Trondheimstrioen Motorpsycho har siden starten i 1989 dyrket sine egne musikalske prosjekter, uavhengig av populærmusikkfeltets skiftende trender. Bandet er nå ute med sitt fjortende album, "It’s a Love Cult", som fortsetter dyrkingen av gjennomarrangert pop som også preget bandets to foregående album.
Savner det enkle
Popdreiningen har imidlertid ikke gjort Motorpsycho mer tilgjengelig: Til det er låtstrukturene for kompliserte, melodiene for kronglete og harmoniene for komplekse. "It’s A Love Cult" er både gripende og ikke minst imponerende i sin oppsiktsvekkende musikalske rikhet, men av og til savner man enda mer av det enkle og umiddelbare som kontrasterende element i musikken.
Særstilling
Låtene på "It’s a Love Cult" har en gjennomkomponert form, ofte med lange instrumentalpartier. Selve låtmaterialet er tydelig inspirert av 70-tallets symfoniske progrockband som Yes og Genesis, men låtene er ikledd arrangementer for strykere og blåsere som heller leder tanken hen til 60-tallet og navn som Burt Bacharach og Brian Wilson. Forholdet til pophistorien blir til tider i overkant fetisjistisk, man savner elementer som kan sette 60- og 70-tallsimpulsene i et aktualiserende perspektiv. Det å være "hevet over trender" kan i så måte slå begge veier. Likevel, å skrive så gjennomgående gode låter innenfor et så komplekst tonespråk står det respekt av. Der befinner Motorpsycho seg fremdeles i en særstilling i norsk musikkliv.
Eystein Sandvik
|
|||||
![]() ![]() |