De skal riktignok få et pluss i boka for et mer levende sound enn på deres forrige fullengder, og helheten virker mer improvisert enn den gjennomproduserte "Phanerothyme", men hvor har det blitt av de riktig gode låtene?

Det begynner riktignok bra med den bortimot seks minutter lange "Überwagner Or A Billion Bubbles In My Mind", som er en av de mer "up-tempo"-låtene som er å finne på utgivelsen, og med en monotoni som for en gangs skyld ikke gjør det kjedelig, bare vakkert.

Den nedtonede "The Mirror And The Lie" er også et eksempel på de riktig gode sidene ved "It's A Love Cult".

Til tross for at Motorpsycho nekter å gi ut samme plate to ganger, befinner "It's a Love Cult" seg stilmessig et sted mellom "Let Them Eat Cake" og "Phanerothyme", med innslag som gir vante Beatles-, Doors- og Zeppelin-vibber, i tillegg til den obligatoriske dosen progrock. Intet nytt under solen der i gården, altså.

Det er nesten så jeg føler meg litt lurt; singellåta "Serpentine" er jo så inn i helsikes bra, og lovte særdeles godt for det nye materialet. Men den gang ei.

Helheten mangler substans og blir langdryg – rett og slett litt kjedelig. Det er ikke fordi Motorpsycho har laget en roligere plate enn før; de har produsert mang en tilbakelent perle opp gjennom årene, men det hele virker som en innspilling som ikke "vil" noe.

Bandet sier selv at de ikke lager plater for anmelderne – greit nok, men nå snakker jeg som Motorpsycho-fan, ikke musikkritiker. Det må da være verdt noe?

Torgeir Kjeldaas