Review of Phanerothyme taken from the
Norwegian newspaper
DAGSAVISEN, 2001-08-31.
Norwegian. Found at the dagsavisen site by Vilhelm Bjørnseth.

Motorpsycho
«Phanerothyme»
Columbia / Sony

Phanerothyme var forfatteren Aldous Huxleys forslag til et begrep som kunne dekke de «bevissthetsutvidende» opplevelsene som i stedet ble kjent som psykedeliske. Det nye albumet til Motorpsycho (Deres åttende? Trettende? Vanskelig å avgjøre i deres tilfelle), tar utgangspunkt i 60-tallets psykedeliske rock, og utvikler seg progressivt til 70-årene, hele tiden med den sterkt fengende popbevisstheten som ble antydet på den forrige plata «Let Them Eat Cake». Festen er ikke over, det er kake igjen, som det heter. Sangene er faktisk enda bedre denne gangen.

Det ser ut til å være slutt på den tiden da Motorpsychos plater fløyt ut i det tilnærmet uendelige, slutt på den karakteristiske dronerocken, selv om de fortsatt kan jamme så det holder. «Phanerothyme» er ikke så dramatisk og inntrengende som høydepunktene på tidligere plater, men en sann svir gjennom klassisk rock. Lydbildet høres overbevisende løst og ledig ut, Bent Sæther har kanskje aldri sunget så bra, gitarist Hans Magnus Ryan og trommeslager Håkon Gebhardt viser en ukuelig spilleglede og gruppa som helhet har for alvor fått sans for de store vokalharmoniene. Baard Slagsvolds strykerarrangementer legger enda en dimensjon til musikken. Noen gamle fans vil føle seg litt forlatt, men de som har ment at Motorpsycho-platene kunne ha godt av litt strammere redigering vil fryde seg.

Albumet åpner som en ren hyllest til Nick Drake i «Bedroom Eyes», og det går an å sitte i mange uker framover og lete etter små detaljer som minner om gamle dager i sangene som følger, med ekko fra veldig mange av de aller fineste platene som er laget. Essensen i alt dette er at Motorpsycho er gjennomsyret av en sann og inderlig kjærlighet til rockehistorien, og kanskje også et lite ønske om være med i den selv. Det hadde snart vært på sin plass.

Geir Rakvaag