Review of Phanerothyme taken from the
Norwegian e-zine
GROOVE.NO, 2001-09-02.
Norwegian. Found at the dagbladet site by Kristoffer.

Motorpsycho:
Phanerothyme (2001)

Grovt sett har Motorpsycho de siste årene gitt ut mini-LPer / EPer / live-plater med tyngre psykedelisk rock. De rene studioplatene, som Let Them Eat Cake og nå Phanerothyme, har vært prosjekter orientert mot arrangerte og poppa melodier. Det er sistnevnte vi har med å gjøre nå.

Phanerothyme følger altså i sporene til Let Them Eat Cake, som viste at Motorpsycho har vilje til å legge til nye dimensjoner i musikken sin. Årsaken var et behov for å endre måten og produsere plater på; de ville vekk fra ideen om å jamme frem låter i et ubegrenset tidsperspektiv, til å sette tidsmessige rammer. Det første konkrete eksempelet på det var Let Them Eat Cake, og de fortsetter med mer eller mindre samme filosofi. Låtene er lette, melodiøse, korte og poengterte, i motsetning til tidligere da det typiske var tung støy og lengre improviserte tema.

På Let Them Eat Cake ble kineser Baard Slagsvold introdusert som arrangør og pianist, og åpnet dørene til grooves de ikke hadde gjort før, jeg tenker da spesielt på Allmann Brothers-pastisjen Whip That Ghost. Slagsvold er også med denne gangen som arrangør og pianist, sammen med en hel del andre gjestemusikere. Det gir Motorpsycho nye muligheter til å utvikle seg viderer fra power-trio formatet som er basisen i bandet og musikken, til et mer orkestrert lydbilde (får håpe de ikke ender opp som Purple eller Metallica!). De har fremdeles mange av kvalitetene et trio-format genererer; de er utrolig "tighte", og kan gå fra rocka, melodiøse og groovy partier til snillere og rolige komposisjoner med røtter i Feel fra Timothy's Monster.

Men til tross for tidvis glitrende partier blir låtmaterialet og lydbildet også statisk og ensformig. Låtene starter og slutter uten at jeg får noe kontakt med dem, og de har ikke den gamle elegansen og den magien som fengsler. Det gjorde derimot de lange, psykedeliske trippene som vi ikke trenger å gå lenger tilbake enn Roadworks vol 1 for å finne (Super / Wheel, Vortex Surfer, A K9 Suite).

Motorpsycho har reagert på sine tidligere plater flere ganger, gått frem og tilbake i epoker og reformert seg på ny og på ny. Det gjør at bandet er spennende, selv om det er en stund siden jeg sitret av forventning til en ny Motorpsychodelisk trip. Tusenvis av andre er dypt uenig i det og det er jævlig bra, for Motorpsycho er et stort rockeband.

Carl Kristian