Review of Phanerothyme taken from the
Norwegian newspaper
OPPLAND ARBEIDERBLAD, 2001-09-06.
In Norwegian. Found at the oppland arbeiderblad site.

Motorpsycho: Phanerothyme
(Columbia / Sony)

De tre herrer Bent, Sneh og Gebhardt må allerede som unger ha blitt vaksinert mot å skulle lage dårlig musikk, for uansett hvordan de vrir og vender på ingrediensene i sin musikalske verden, makter de alltid å komme ut med noe særdeles godt.
Phanerothyme er en naturlig fortsettelse av fjorårets fortettede popverk Let Them Eat Cake. Her tar de ytterligere et steg bort fra sitt gamle gitarbaserte øs, og lar blåsere og strykere dominere lydbildet. Og, uansett hvor mange innvendinger jeg prøver å komme med på gitarens vegne – det er simpelthen bare å ta av seg hatten for ei gruppe som atter en gang klarer å lage en vri på seg selv, samtidig som det udiskuterbart fortsatt er Motorpsycho vi hører.
I forhold til forgjengeren sitter melodiene lenger inne, noe som i siste instans bare er et pluss. Fortsatt fører de sine lekre 60/70-tallske melodiføringer på langtrukne, svingete stier opp mot klimaks – alt behørig holdt i tømme av et rent og kontant komp og de – alltid tilstedeværende – overraskende vendinger. Svært og mektig kan det lyde, men ordet pompøst kommer meg aldri til sinns.
Phanerothyme byr på ei vanvittig pangåpning. Først ut den lille, småpludrete Bedroom Eyes med et alldeles nydelig strykertema, dernest kastes vi brutalt over i en annen avskygning av bandets verden med For Free – et godlynt monster av en rockelåt med både feite strykere og et særs distinkt gitardriv. Etter dette kunne man saktens trengt å hvile, men Motorpsycho holder på oppmerksomheten og byr oss på et besnærende popframstøt som er alt annet enn rettlinjet. Landslide kunne sikkert gått rett inn på ei hvilken som helst Yes-plate på 70-tallet, mens den lange Go To California er en slags miks av Beach Boys, Crosby, Stills & Nash og The Doors. Sistnevnte høres kanskje usannsynlig ut, men Motorpsycho kan gjøre slikt med den største selvfølge.
Phanerothyme er mindre av en overraskelse enn forgjengeren, men like fullt så vidunderlig mangslungen som nesten bare Motorpsycho makter det.

Øyvind Lien