Review of Phanerothyme taken from the
Norwegian e-zine
PREIK, 2001-11-02.
In Norwegian. Found at the preik site.

Motorpsycho
Phanerothyme
(Columbia / Sony)

Selvfølgelig er også jeg en stor Motorpsycho fan, til tider har det tatt seg nesten fanatiske proporsjoner. Ja, jeg vil gå så langt som å si at vi har har hatt et forhold. Lenge var vår psychonautiske kjærlighet altoppslukende og ukomplisert, men en gang etter Timothy's Monster fikk forholdet en skikkelig trøkk og vi gled fra hverandre. Jeg taklet ikke det faktum at min musikalske livskamerat gikk fra å være en naturlig og primitiv utforsker av rock'n'roll til å bli en orntli' musikere, nesten kunstner. Følgende album ble på en måte pliktinnkjøp, riktignok aldri skuffende, men heller ikke som den første religiøse gangen vi møttes.

Vi skriver 2001 og jeg har kommet ut av tellingen over utgivelser. Denne heter Phanerothyme, og noe har skjedd. Både jeg og Motorpsycho har blitt voksne. Det føles som vi har gått en runde og møter oss selv i døra. Vi har blitt det monsteret vi en gang kjempet mot. Spesiellt tydelig merker jeg det på kuttet "California", en alldeles nydelig popsang med en "peace, love and understanding"-feeling over hele linja. Det er etter orgel-partiet, som uhemmet hylder The Doors, som skjebnen slår til – i det Snah gyver løs på et gitarsolo som stinker Carlos Santana og symfo-rock. Musikken vi hatet og gjorde opprør mot er her igjen. Det er bare en liten forskjell – vi er på feil side og vi liker det! Gud hjelpe oss når ungdommen får nok av dette mølet og sparker oss rett i trynet med sin råe urkraft.

Phanerothyme er ikke dårlig. Motorpsycho er sjelden det. De har i et decennium vært Norges mest vitale, spennende og innflytelserike band, noe som de sikkert fortsatt kommer til å være fremover. Med dette albumet befester de bare sitt unikum og det er kanskje deres beste og mest gjennomførte skaperverk på mange år, for ikke å snakke om deres mest tilgjengelige. Men det går ikke å komme fra det faktum at her heller det mot svulstige arrangementer, "solo-på-kukken"-eksesser og andre obskøniteter som får varsellampene til å hige etter pusten. Alt dette har M-psycho klint med før, men det har aldri vært uhemmet puling.

En gang i min uskylds tid pleide jeg naivt å si at det holder med de tre første utgivelsene fra et hvilket som helst band. Øvrige plater blir bare gammelt oppgulp. Man blir flinkere, men nødvendigvis ikke bedre. Det er nesten så jeg må si meg enig med meg selv. Ikke noe blir som Lobotomizer og dobbel'n Demon Box. Et Motorspycho med barnets primalskrik, dets nysgjerrighet og naturlige sjarm. Alt dette har Bent & Co. forsåvidt i behold, men nå bare glimtvis.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si... Det er et helvete å bli voksen, men på den andre siden kan jeg også med lettelse ta til meg den svenske primadonnan Zarah Leanders ord; "Jag är glad att jag längre inte är ung."!

Krister Tångring