Mens "Let Them..." var en søtladen popskive i beste surf-ånd, har Bent & co. gått hen og latt sekstitallets mer poppete psychedelia snurre og gå i bakgrunnen når de har skrevet materialet til "Phanerothyme". Også her lukter det litt Beach Boys-sjutommere en gang i blant, men den er langt mer laid back enn sin forgjenger, og de har til og med tatt seg tid til å jazze litt.

Den åpner lett, med en liten kassegitardings hvor herr Sæther gjør sitt beste på å synge litt før en av platas store potensielle radio-hits, "For Free", så definitivt setter tonen for resten av albumet. Når Motorpsycho først gjør noe, så gjør de det grundig, være det seg store rocke-epos, improvisert jazz eller sekstitalls sommerpop.

Spor fire, "Landslide", er den første av mange låter på "Phanerothyme" hvor Snah går i falsett med vaklende hell. Ikke fordi han ikke synger rent, men fordi du hele tiden blir sittende å vente på at han skal sprekke. For det må innrømmes, ingen av dem kan jo synge en meter. "Go To California" er en annen, og her må jeg innrømme at det fungerer bedre enn noen annen Snah-sang jeg har hørt. Muligens platas catchy høydepunkt, "Go To California" har sittet som superlim på hjernemasse i ukevis nå, jeg begynner faktisk å bli dritlei skal jeg være helt ærlig. Intill jeg hører den i virkeligheten igjen. Orgel-jazzinga i midtpartiet er en side ved Motorpsycho jeg sårt savnet i "Let Them'". Og som gitarist burde Snah regnes blant de helt store heltene. I verden.

Det er i det hele tatt veldig mye å glede seg over i Motorpsycho's siste bidrag til den nå betydelige rekken av album de har produsert. Men med 'psycho forventer man jo at verden skal slås ut av bane med hver eneste utgivelse, og hvis man setter bandets største suksesser (kunstnerisk sådane) som list, er det ikke på høyde. Og det vil de neppe bli igjen for den sakens skyld. Motorpsycho har forandret seg, fornyet seg og svingt inn på en ny bane. Man kan mene hva man vil om det, men det eneste fornuftige er å ta en ny utgivelse på sine egne premisser, og da er "Phanerothyme" en elegant, sofistikert, gjennomarbeidet pop/rock skive, som fortjener gull og grønne skoger. Så får du heller sette på "Timothy's Monster" og late som at det er et annet band.

Jon Wang