Review of Phanerothyme taken from the
Norwegian e-zine
WAYOUT, September 2001.
Norwegian. Found at the wayout site.

Tittel:		Phanerothyme
Artist:		Motorpsycho
Plateselskap:		Columbia / SONY
Utgitt:		2001
URL:		http://motorpsycho.fix.no/

En Motorpsycho-utgivelse er alltid en stor begivenhet.
Norsk rock's suverene ener de siste 10 år. Hvor går de nå? Hva serverer de de denne gang? På forrige ordinære utgivelse, Let Them Eat Cake overrasket de oss med popmusikk, strykere og storstilt produksjon. Ville de videreutvikle denne retningen, eller ville de ta opp fuzzboksen igjen? Bent, Snah og Gebhardt har i det siste uttalt at de har gjort det som kan gjøres med en fuzzboks, og da er det gitt at Phanerothyme (du trenger ikke vri hodet ditt, renne ned biblioteket eller saumfare internett etter betydningen av ordet Phanerothyme, det var bare et ord Bent fant som han likte godt) fortsetter å utforske popuniverset.

Plata åpner med Bedroom Eyes, en sart sak med akustisk gitar og strykere. Nick Drake lurer i bakgrunnen. På For Free pøses det atskillig mere på. God gammel Motorpshyco-trøkk, ikke så ulikt The Other Fool fra Let Them Eat Cake som var singelhiten på den plata. Men denne er faktisk mye bedre. Nydelig gitarspill, Bent synger på sitt beste og Bård Slagsvold´s arrangement fungerer perfekt. Allerede en favoritt. Låt tre B.S gir oss hammondorgel, fløytespill og shadowsgitarer i en leken sent 60-tallsinspirert stil, men utvilsom Motorpsychotisk stil. Landslide minner om XTC både vokalmessig og komposisjon, god låt men uten å gripe tak i deg. Men så, så skjer det igjen. På Go To California (denne har blitt testet ut på konserter i en periode allerede) gir Motorpsycho oss en grundig leksjon i kunsten å stjele rått fra pophistorien for så å videreforedle grunnstoffet til edelt metall. En 8 minutters reise ut blandt stjernene, 8 minutter inn i psykadelisk ekstase, 8 minutter esensiell Doors, 8 minutter for kort, hvorfor må denne låten i hele tatt slutte? Neste låt blir som å hoppe etter Wirkola. Painting The Night Unreal forsøker ikke å lande på sletta. I stedet holder den seg svevende, som en heliumballong løfter den deg gjennom pshychopsphæren før den griper deg sterkere og sterkere. Bent maler på med patos og innlevelse, herlig. På The Slow Phaseout er vi igjen i popens verden, på Motorpsychos vindskeive måte. Blåsere og arrangement i 60-talls stil, litt Animals, litt Sgt. Peppers. Enkelt og vakkert. Blindfolded av Snah traller avgårde i lett tempo. Vokalen er ikke av beste merke, men ellers en låt som vokser litt etterhvert. Sistelåta When You’re Dead er melankolsk, stemningsfull og rolig. Som avsluttning er den kanskje litt karakterløs og Gebhardts vokal har sine begrensninger. Alt i alt, nok en meget sterk Motorpsycho-utgivelse fra bandet som ikke klarer å lage dårlig musikk. Nå er det turnetid for alle Psychonauts, og Trondhjemmere har muligheten på Studentersamfundet fredag 14. sept. og Rosendal kino den 15. (fri aldersgrense).

Frode Hansen