Double review of Motorpsycho's Trust Us
and Turbonegro's Apocalypse Dudes
taken from the Norwegian newspaper
MORGENBLADET, 1998-03-13.
Found at the morgenbladet site by Ingmar Wåhlberg.

Turboneger:
Apocalypse Dudes,
Virgin

Motorpsycho:
Trust Us,
Columbia / Sony

[ ... ]

Motorpsycho begår en nesten kriminelt pompøs cd med Trust Us, låtene er flere ganger opp mot ti minutter (ja faktisk over ved et par tilfeller) med sitarer og hele sulamitten, men sykt nok så fungerer det. Å lage en prog-rock skive med boogie-elementer høres bare ikke ut som en god idé, men det dette som gjør trønderne til det beste i Norge i dag, de får det til å bli en strålende affære.

Og bare for å gjøre det hele fullstendig vanvittig, er dette en dobbel-cd, på over åtti minutter. Det er nesten så en kjenner lukten av flygende heliumgriser og stadiontribuner – alt det som gjorde at punken oppsto for tjue år siden.

Lik Turboneger er det et gitarbasert band, men her slutter likheten. Motorpsycho kan ikke begrensningens kunst, og viser det fra første låt «Psychonaut», hvor de minner om det temmelig obskure bandet Monster Magnet, en støysak hvor alt fra mandolin til sopran-sax blåser til. Neste, «Ozone», er en slags psykedelisk boogie-låt, komplett med gitarsolo det stinker retro av.

Trust Us er en massiv plate, med stor variasjon, men med en distinkt Motorpsycho-lyd hele veien. Variasjonen er temmelig stor, slik at platen aldri stopper opp, det er hele tiden nye lyder rundt neste sving.

Låt tre, «The Ocean in Her Eye», er en rolig sak, som minner om de støyende shoegazer-bandene fra første del av nittitallet, her skal det visstnok også være i bruk en sag. Og her vil de på ingen måte gi seg før ni minutter har gått.

Så er det klart for kassegitaren, i den rolige «Vortex Surfer», med klagende vokal, før det etter fem minutter øses på med gitar og da stopper det selvfølgelig ikke med det første.

Det er ikke lett å tenke seg til at noe annet band kunne begå en skive som dette uten at det blir hybris. Ordet konsept-album ligger og lusker i bakgrunnen, og det kan umulig være positivt i noens ører i dag. Nå er vel Trust Us mer en nittitalls-tolkning av denne «genren». Gitarsoloene er lange, men produksjonen er moderne. Loops og diverse elektroniske virkemidler er blandet i de forskjellige retro-elementene, så denne platen kunne aldri ha kommet ut i 1976.

CD 2 fortsetter der den første slapp, med et tosifret antall instrumenter på «Evermine», og et seigt komp. Bak den litt snodige tittelen «Mantric Muffin Stomp» skjuler det seg en grunge- poplåt, med gitarøs, og faktisk «normal» lengde på låten.

Skulle en komme inn i et rom hvor Trust Us tilfeldigvis spilles, er det sikkert ikke umulig å tro at det er en eller annen form for samtidsmusikk à la Nordheim som er på gang, men den illusjonen vil bli brutt så fort låtene beveger seg bort fra de mer sære partiene. I «Radiator Freak» kommer igjen Monster Magnet-riffene tilbake, men denne gang i ganske ensom majestet mellom fløyte og sitar. Trust Us er en fet skive, som helt klart bikker over kanten mot det overdrevne her og der, men som en helhet fungerer det uforskammet godt. De har til og med tatt med noe som likner en godnattsang, «Coventry Boy» – fjernt.

Turboneger: Pubertalt
Motorpsycho: Pompøst

Morten Abrahamsen