Anmeldelse av Trust Us fra
NATT & DAG, 1998.

Tronderrockerne i Motorpsycho har plutselig føtt en veteranrolle i norsk, eh..., undergrunnsmusikk. De gir ut plater i et jevnt tempo og før gode kritikker overalt, folket kjoper det, og alle er fornoyde. Motorpsycho har blitt et band folk tar for gitt.

Om det er bra eller dørlig er kanskje vanskelig ø si, men de har i alle fall mistet muligheten til ø overraske. Det vi før er alltid massivt, allsidig og iderikt. Og inspirert av sottitallets tunge rock/fordumseksperimentell musikk/hvasomhelst. Eller forrige ørs alternativrock-trender. Der ligger kanskje det svetteste elementet ved bandet. De pøstør at de ikke bryr seg om trender og verden rundt seg, men de murer seg tydeligvis inne og perfeksjonerer sine inntrykk av band de har lest om i turnebussen gjennom Tyskland. Det som før min argumentasjon til ø falle litt sammen er at de før det sø godt til. Litt irriterende, egentlig.

Hor bare pø singelen "Ozone". En bløkopi av Union Carbide Productions via Soundtrack of our Lives. Og faktisk teknisk sett like god, minus den obligatoriske dørlige vokalen. Dette er antageligvis Motorpsycho's beste oyeblikk, og for en gangs skyld har de ogsø fet lyd.

Selvfolgelig har stjeling og løning forekommet siden musikkhistoriens morgen, og pø mange møter ogsø brakt den videre. Jeg før allikevel en litt emmen smak i munnen.

Ellers skinner den evigvarende fascinasjonen for Dinosaur Jr. fram, enten det gjelder konsise melodier eller mer dvelende arrangementer. D‚t bandet er forovrig opplost - sø Motorpsycho kan endelig finne sin nisje. Bandets sedvanlige lange og stoyende løter bygger basisen for denne dobbel CD-en, og krever full underkastelse.

Jeg mø innromme at jeg har store problemer med ø like Motorpsycho, men jeg vet at det har mer med mitt irrasjonellt sterke forhold til musikk enn de faktiske forhold. Mens jeg soker profesjonell hjelp kan dere kanskje kose dere med Trust Us til det neste mastodontverket kommer.

Audun Vinger