I eksklusive omgivelser i Brygga studio, der Motorpsycho-Bent ellers jobber beinhardt med innspurten på den andre Sanderfinger-cd'en han er produsent for, ble trondheimsbandet servert Psycho Torte (se foregående side) - og som en kan se av billedserien er det ikke bare når de lager musikk Motorpsycho gir av hele seg.

Psycho Torte slo meget godt an hos det eksklusive testpanelet, som imidlertid ikke unnlot å gi uttrykk for at nok er nok av en såpass tung kake. To stykker var minst et halvt for mye for stakkars Bent Sæther.

Men hvorfor så oppkalle cd'en etter Marie-Antoinettes berømte (påståtte) utsagn om hva folket kunne gjøre om de ikke hadde brød?
Det signaliserer usikkerhet. Og et forsøk på selvironi. Ikke lenge etter at den franske dronningen uttalte de berømte ordene så ble hun offer for giljotinen. Vi er litt redde for å bli halshugd selv, når folk får høre en plate som er så totalt annerledes enn alt vi har gjort før. Det er ikke mye hardrock her, konstaterer trommeslager Gebhardt.

Det er det slett ikke nei. Strykerarrangementene fikk Ut-magasinet til å tenke i retning Wien, og ettersom Marie-Antoinette også hadde bakgrunn fra samme by, var det lett å velge en psykedelisk vri på den mest klassiske av alle kakene fra konditorkunstens sentrum når vi skulle by bandet på noe godt under feiringen av at cd'en som har ligget ferdig i over fire måneder endelig skal ut på markedet.

«Let Them Eat Cake» i en drøy ukes tid. Og som journalister skriver når de har tenkt å foregripe anmeldelsen av en cd: Ikke for å foregripe anmeldelsen av denne cd'en, men det er all grunn til å tro at dette vil vekke oppsikt i vide kretser.

En kan godt se dette som en logisk oppfølging av Mercury Revs «Deserter's Songs» fra 1998 og The Flaming Lips' «Soft Bulletin» fra i fjor (de to mest kritikerroste album de samme årene). Det er snakk om litt sære, litt tunge band som lyser opp stemningene, strukturerer musikken - rett og slett åpner seg opp for et stort publikum. Uten at noen av de tre albumene kan karakteriseres som utpreget kommersielle.

Det er kanskje litt sært å spå tilsvarende oppmerksomhet overfor Motorpsycho, men det er på ingen måte utenkelig. Etter et ganske forvirrende førsteinntrykk, er vi blitt hektet.

Det er sånn de sier det, alle vi har snakket med som har hørt plata. Først er de litt uforstående, men så blir de avhengige, ler gitarist Snah.

her snakker om alle som har hørt plata, så er ikke det så få som en skulle tro på dette tidspunkt. Trondheimsbandet er blitt ganske svære i Europa. De har allerede gjort unna 60 (!) intervjuer i italienske, tyske, nederlandske og belgiske medier. I disse dager er et nederlandsk tv-team i Trondheim for å lage et eget program om bandet og miljøet rundt.
Vi var jo spente på hva de skulle mene. Men alle var begeistret. Enten de har utgangspunkt i hardrock eller mer progressiv rock, eller om de har vært fan av Motorpsycho i en årrekke. Det er en lettelse at det så langt har gått veldig bra.

Sier bandet om plata som de fortalte om for første gang her i Ut-magasinet for et drøyt år siden. De hadde til hensikt å lage sin «Revolver» - en studioplate de ikke har som ambisjoner om å gjenskape på scenen. En popplate der de utforsker og utnytter alle studiets muligheter. Det får en si de har gjort. Folk som er vant til impulsiviteter og rene studiojammer får ikke det de er vant til, for å si det sånn.

Vi spilte først inn en demo i øvingslokalet i Trondheim. Hørte på det, skrev ut noter, arrangerte strykere eller blåsere - og gjenskapte instrumentene digitalt. Så spilte vi inn en ny demo og gjentok gjerne prosessen en gang til før vi dro ned til studio i Halden. Da vi spilte det på nytt der, visste vi nøyaktig hva vi skulle gjøre, note for note.

Vi var i alt fire turer i Halden i løpet av 1999. Vi spilte inn 60 låter, prioriterte til vi var nede i 27 - og endte på en cd på ni låter. Det desidert mest presise vi har gjort noen gang, ja.

Og så er cd'en full av gjestemusikere, av blåsere og strykere?
Det er Baard Slagsvold (Tre Små Kinesere osv...) som har finpusset og korrigert våre arrangementer og som har plukket musikere. Vi var særdeles spente på hvordan det ville fungere. Vi har tidligere forgjeves prøvd å forklare synkopisk rytmikk til klassisk skolerte strykere. Men nå gikk det bra. Veldig bra. Og for å forhindre for søt lyd har vi gjort en del triks i mixingen. De kan komme til å bli litt forferdet når de får høre igjen seg selv på plata, ler Snah.

åpningslåten «The Other Fool» på radio. Den er på en måte typisk for plata, men samtidig slett ikke. For selv om låtene til sammen utgjør en enhet det er vanskelig å sammenligne med så mye annet - så kan enkeltkutt lett assosieres til andre ting. Den neste singlen «Walkin With J» er en energisk catchy poplåt, Snahs «Upstairs-Downstairs» er en pastoral komposisjon, «Big Surprise» så nært klassisk Beach Boys som vel mulig, Gebhardts «Never Let You Out» er naiv psykedelia à la tidlig Pink Floyd, Allman Brothers myke sørstatsrytmikk farger «Whip That Ghost» og «My Best Friend». For eksempel.
Vi søkte Allman Brothers bevisst, vi har jo bedrevet tung, dvask rock i alle år. Det er ikke uten videre lett å kutte ut vanen med trommene i hundre og de samme tung-på-labben-rytmene, sier Gebhardt.

Det var også hardt for oss å kjøre cd'en så konsekvent bort fra rocken. Vi hadde lenge et rocka avslutningsspor for å seife. Til slutt tok vi motet til oss, turte å rendyrke plata som dette, sier gjengen som nå etter en lanseringsfase skal tilbake til Trondeim for en måneds konsentrert øving før en hektisk turneperiode i hele vår både i Norge og på kontinentet.

Baard Slagsvold vil også være med i turnebandet på keyboard. Motorpsycho er litt sliten av å fungere som powertrio - og leter etter nytt mønster.

hyrer dere vel hele San Fransisco symfoniorkester?
He, he. Vi synes den nye Metallica-platen er like forferdelig som dere. Det var skremmende å se Metallica-vokalist James Hetfield bli intervjuet på MTV; han forklarte tankegangen bak deres cd på nøyaktig samme måte som vi hadde gjort med vår!

Nå begynner heltene å bli mette av kaken. Vi prøver oss på at dette kanskje er første gang et rockeband får en kake dedisert til seg. Men de kan fortelle at en italiensk platebutikkinnehaver fikk en meget imponerende bursdagskake formet som coveret på «Timothy's Monster» da den ble utgitt.

«Timothy's Monster» var her i Ut-magasinet den eneste norske plate med på vår kåring av 90-tallets beste cd'er. Harald Are Lund i NRK gikk enda lenger - han rangerte den blant tidenes ti beste cd'er internasjonalt. Og for å understreke at Motorpsycho ikke er kun et lokalt fenomen, har samme cd også figurert i tykse magasiners oversikter over tidenes hundre beste cd'er.

Den doble cd'en har altså blitt etablert som Motorpsychos beste. Men det er før utgivelsen av «Let Them Eat Cake».

Ole Jacob Hoel