Concert review of the Subsircus-gig / 1997-02-26
taken from the Norwegian newspaper
DAGBLADET, 1997-02-27.
Norwegian. Found and sent in by Paul Caspers.

KONSERT
Motorpsycho
Subsircus, 26. februar
Publikum: ca 400 (fullt)
rating: 4 / 6

Og det er leit, fordi den første delen av konserten var en overlegen oppvisning av kraftrock. Etter «Starmelt» og «The one who went away» gikk bandet i gang med The Who-klassikeren «Young Man Blues». Forestillingen var alene verd tromsøturen: et nostaligisk «krøssklepp» og et barbarisk 70-tallsdriv. Låta viste at Gebhardt ikke slår trommer, han spiller; så rytmisk, så melodiøst, så riktig. Snah spilte gitar som om salige Jimi Hendrix sufflerte.

Bandets styrke er den inderlige kraften og den voldsomme musikaliteten. Bent, Snah og Gebhardt hamrer løs med tung tematikk, muskelrock og episk pøbelpop. Progatletene fortsatte sin hensynsløse kjøring. De hadde forkjørsvei og la selv premissene.

Gradvis ble gutta til motorpsychopater, men til en viss grad er også det greit. Rock kan godt være brutal og voldsom, så lenge bandet hadde en rød tråd; en retning i musikkaoset det gikk an å følge - og å like.

Men så sklei det ut. Det virket som om bandet mistet grepet, tapte kontrollen - ble utmattet. I en lang halvtime ble de overkjørt av seg selv.

Mot slutten av konserten kom «Nothing to say», og kreftene var samlet igjen. Konturene i musikken ble klarere, og bandet trådte disktinkt fram fra gjemselen.

Publikum var hele tida på parti med musikerne. Selv når de gravde seg ned, var det publikums entusiasme som utgjorde den røde tråden i konserten.

Albumet «Angels and Daemons at Play» er et høydepunkt i bandets karriere. Motorpsycho dyrker på det alle sine obskure sider; støy, pop, psykedelia og progrock. Men når bandet forsøker å gjenskape deler av det sære studioarbeidet live, går det ikke like bra. Så hvorfor ikke innse følgende: alt er ikke like kledelig i konsertsammenheng? Bandet har så mye annet mer strukturert stoff som fungerer.

Selv om hoveddelen av anmeldelsen er konsentrert om den halvparten som haltet, er det viktig ikke å glemme de seismologiske rystelsene av forestillingen som frydet: For uansett så er Motorpsycho en sjelden plante i vår rockflora, en vill en som ikke lar seg temme - på godt og vondt.

Anders Grønneberg

[pic comments ... photo is missing ...:]
BÅDE OG: Motorpsycho imponerer, men i går rotet de seg bort i en periode. Bent Sæther hadde forbigående problemer med stemmen, men valset i vei med sin traktorbass. Volumet var i høyeste laget.