Historien om Motorpsycho handler kanskje bare om noen gutter som har gått seg vill i musikkens jungel og ikke klarer å finne veien ut igjen, men det er noe med hele gjengen som sier oss at bandet har musikkhistoriekunnskapene i orden. Det lukter Musikk av bandet. De tonene som gjemmer seg i akkordene kan liksom alltid spores tilbake i tid på en eller annen måte. Vi legger fram det lille av kritikk som er kommet mot Motorpsycho fra rockejournalister, at de tygger litt for mye drøv på gammel rockehistorie.

He, he, vi leker oss jo masse med rockeklisjèer så det skulle bare mangle, sier Gebhardt.

Tja...det er kanskje noe i det - vi kan jo såpass mye rockhistorie til sammen at vi veit hva som skal til for å lage god musikk, mener Bent. Han legger til at det også ligger et aspekt av fornying bak.

Det handler jo mye om revitalisering - å låne ting og sette dem sammen i et nytt perspektiv, og forhåpentligvis på denne måten gi dem et nytt innhold. Skal vi ha litt Status Quo i ei låt, så krysskobler vi gjerne med litt John Coltrane i samme slengen, så blir det såpass forvirrende at det blir noe nytt ut av det. Vi har jo aldri lagt skjul på at vi stjæler litt her og der. For eksempel blei ei låt bare så Dinosaur Jr. at den bare måtte hete Junior. Mountain er også et eksempel. På sisteplata var ei låt bare så Stooges, at den måtte hete Superstooge ... Stravinski sa jo forresten også at gode komponister låner ikke, de stjeler. Hvis en skal sitte å være paranoid for å låne litt her og der, kommer en jo ingen vei. Det blir liksom enda en ting som hemmer den energien som rock egentlig handler om, mener han.

Er det mer energi i gammel musikk enn i ny?

Feilen med mye av den musikken som gis ut i dag er at den er så jævla formatisert. Kjøper du deg ei plate med Helmet veit du jo akkurat hva du får høre, og hele poenget med å høre plata blir jo borte! Det virker som om enkelte band som lager ei bra førsteplate, hele tida prøver å finne tilbake til det som gjorde at den plata slo an. Du prøver å følge opp deg sjøl, og da er du ikke på hugget lenger. Da lever du på ting du har gjort før, isteden for å skape nye ting. Du sitter i forsvarsposisjon.

Men mange band har jo blitt store av å være forutsigbare - publikum liker jo å vite hva de betaler for å høre? Har dere ikke noe ønske om å bli større?

Det er klart at vi aldri blir store av å drive på sånn som vi gjør. Når vi gir ut ei køntri-plate etter å ha gitt ut Demon Box, blir nok publikum litt forvirra, men kanskje vi klarer å 'utdanne' publikummet vårt sånn at vi har såpass mye forskjellige fans at vi kan leve av dette her etterhvert ...

Uansett får vi ut det vi som mennesker har inni oss på denne måten - musikken skal jo gjenspeile det vi er, sånn at vi i et øyeblikk kan være sentimental køntrirocker og i det neste være baillhard pønker. Vi vil gjerne være både Politisk Korrekt og Politisk Ukorrekt, gjerne i den samme låta. På denne måten får vi utløp for alt vi er, og bare sånn klarer vi å være ærlige mot oss sjøl. Er du ikke det er det ingen vits å drive på. Det går ikke an å spille rock uten å mene hver eneste tone, mener Bent.

Kanskje jeg kan spille førsteverset alene, også kommer dere inn på diggi-diggi-diggi? Bent lager en typisk musikerlyd, og de andre skjønner hvor i låta han er. Her er det mange års innkjørte signaler og ritualer det går på, og ord er mer eller mindre overflødige.

De setter i gang igjen og hele rommet vibrerer sammen med bandet i et felles øs av puls, groove og energi som gjør at det må riste bra i kroppene til de polske krigsfangene, som det sies ligger begravd i de bombesikre seks meter tjukke veggene i tyskerbunkersen.

Motorpsychos låter blir til i en tett trekantkommunikasjon på øving, og det er tydelig at dynamikken i bandet bidrar til at musikken blir deretter. Kommuniserende. Kanskje det er det som driver bandet videre - ønsket om den ultimate kommunikasjon. Eller kanskje ønsket om å kommunisere enda bedre. I en pause forteller Bent hvor viktig det er å komme seg videre, og ikke henge igjen i ting de har laga for lenge siden.

Vi spiller nesten ingen gamle låter lenger, verken på turnè eller på øving. Skal du skape noe vitalt, kan du ikke henge igjen i de gamle låtene for lenge. Det går ikke an å gjøre som De Lillos gjør når de spiller 'Suser avgårde' for tusende gang, bare for at de fulle studentene skal få det de vil. Hvis vi skulle fortsatt å spille 'Nothing To Say', hadde det blitt meningsløst. Da hadde vi ikke gidda å drive med dette her noe særlig lenge.

Har dere ikke fått satt noen plagsomme rammer av plateselskapene som dere må holde dere innafor? At dere må spille litt mer kommerse konserter eller lage litt mer radiovennlig musikk?

Ikke i det hele tatt - vi har skrevet vår egen kontrakt, så vi har kanskje Norges beste platekontrakt sånn sett. Men det har hendt at de h ar prøvd seg. Under miksinga av 'Nerve tattoo' kom en av karene på Sony og sa at hvis vi stoppa låta før breakdownen på slutten, ville den blitt en kjempehit. Da kikka jeg og Helge på hverandre og sa gong-gong!, sånn ville ihvertfall ikke vi ha det. Det er grunnen til at singelversjonen av låta begynner med en gong gong. Det var vår måte å si fuck you! på. Siden den gangen har ingen utenforstående kommet med noen fikse idèer til hvordan låtene våre skal være.

Blir dere oppfatta som sære av platebransjen?

Jeg trur de etterhvert har lært seg å stole på at vi veit best. Det er mange genuint musikkinteresserte folk i denne bransjen som synes det artig å la oss drive på sånn som vi gjør, sjøl om de ikke tjener så mye på oss. De gangene vi har hatt sjansen til å slå gjennom større har vi vurdert det opp i mot alle de kompromissene vi eventuelt må inngå, og funnet ut at det ikke har vært verdt det.

Så det kan være skummelt med allsangrefreng for mye?

Jo, men det er jævli artig på konsert da, skyter Gebhardt inn.

Men av og til synger de jo på feil låter! I Italia når vi var der sist var det jo allsang på 'Vortex Surfer' på de roligste partiene. Da blir jeg så opptatt av det at jeg glemmer teksten sjøl. Det kan til og med hende på de låtene som er fem år gamle, som jeg har sunget 200 ganger, sier Bent oppgitt.

Jeg kan godt skrive fire setninger på ei bru der på slutten før vi tar av på soloen, sier Bent etter at de har satt i gang igjen. Vi griper sjansen og spør hvordan de arbeider med tekstene.

Det går veldig i perioder - av og til kan jeg få skrivekick ei uke og rable ned en el haug av tekster på kort tid. Så kan det gå lenge til neste gang. Men ofte har jeg ikke noen tekster å bruke når vi lager låtene, så da kan stå og synge de ordene som står på plakatene i øvingsokalet, bare for å ha noen ord å lire ut av meg. Ta for eksempel den plakaten du ser der, hvor det står 'Have you ever wondered how men would carry on if they had periods?'. Den tekstlinja har sneket seg med på mange øvinger. Enkelte ganger på konsert kan det hende jeg glemmer teksten, og på nye låter som ingen har hørt har det en tendens til å bli litt ørli-kørli-mørli i stedet for ord i blant. Men det er bare å gjøre det med så stor overbevisning at ingen merker det ...

På veggene i øvingslokale henger Svartlamons mayday-plakat, den plakaten som beboerne laga på engelsk under ski-VM for å informere byens turister om hva de skulle rive. Motorpsycho er alltid blitt profilert som Svartlamoband, men hva har egentlig Svartlamon betydd for dem?

Grunnen til at vi har kunnet holde på sånn som vi har gjort, og tjent så lite penger i så mange år er jo at vi ikke har bodd oss i hjæl. Ingen av oss har betalt mer enn 700-800 kroner i husleie og vi har kontoret vårt her. Dette er helt essensielt når du skal gjøre karriere ut av det å være sær. Nesten alle de som har involvert i Motorpsycho har bodd her; Helge Sten (alias Deathprod), Kim Hiørthøy som lager covrene våre, Matt Burt som har vært med å skrevet tekster, alle er jo egentlig bare kompiser av oss som vi har kunnet dra nytte av på en eller annen måte. Miljøet er så fullt av folk som driver med sine egne ting, sier Bent.

Svartlamon har betydd jævli mye hele veien, det at vi har kunnet gå på trygd og samtidig ha råd til gitarstrenger og trommestikker. Å reise på turnèer ville fort tatt knekken på et band med de store utgiftene det medfører. Hittil har vi ikke tjent noe særlig på turnèene, men det gjør ikke noe så lenge vi har såpass lave utgifter ellers, sier Gebhardt. Han er den som har jobba mest på Svartlamon i bandet.

Er dere blitt Svartlamons flaggskip?

Vi har jo snakka om Svartlamon på alle turnèene vi har vært på, og på denne måten vært med på å gjort Svartlamokampen kjent nedover i Europa, men flaggskip...det får andre avgjøre, sier Bent.

Hvor er de to Spellemannprisene deres? Burde ikke de stå i glassmonter til sjølskryt og inspirasjon mens dere lager låter?

He, he ... De prisene betyr mer for bestemora mi enn for meg ... For oss er spellemannprisene en påskjønnelse fra folk vi egentlig ikke liker. For de fleste som får dem er det en slags bekreftelse på at du er 'på innsida' i bransjen, og alt det der bryr vi oss ikke om. Akkurat nå brukes de av Cecilie på Motorpsycho-kontoret for å holde faxpapiret på plass, forteller Bent.

Hvor lenge kommer Motorpsycho til å bestå?

Så lenge det vi driver med er vitalt, og så lenge vi føler at det noe der som gjør at vi bare må skape noe ut av den derre kosmiske strålen som slår ned i hodet vårt en gang i blant. Du veit, vi er jo egentlig bare en slags jordmødre for den strålen, sier Bent i et av sine poetiske øyeblikk.

Der tenker jeg den sitter - blei bra Oslofjord-pop det der, hva? Den går på sjuere hele tida, Ekte Oslofjorden-stemning.

Låta vi har observert er ferdig innspilt på to-spors båndopptaker og Bent slår noen akkorder som umiddelbart får oss til å tenke sommer og badestrand og pils ... hmmm. Men vi må ut i hverdagen igjen. Vi forlater det hyperaktive bandet og finner veien ut gjennom Hitlers hule og konstaterer at veggene er hele ennå. Vi går ut i den trondhjemske høsten, over Strandveien og inn på Svartlamon, hvor siste nytt er at Strandveien Auto er villige til å flytte. Det må jo bety at strøket vil eksistere enda noen år. Kanskje flere band og motkulturelle strømninger kan nyte godt av det?

Jo T. Gaare