Retrospective review of all Motorpsycho longplayers
taken from the Norwegian e-zine
PROPAGANDA.NET, 2001-10-01.
Norwegian. Found at the propaganda.net site.

Lobotomizer (1991)
Starter med felegnikking, men ganske raskt går den over i tung, sløy og deilig rock'n roll. Selvsagt har det litt kjellerlokalpreg, men et hvert band som presterer slik på sin første plate fortjener all mulig heder og ære. Høydepunkt: Hogwash er en sterk låt, også sett med strenge øyne fra det 21 århundre. 7/10

8 Soothing songs for Rut (1992)
Allerede her kjenner vi igjen Motorpsycho i moderne tid, til og med logoen er på plass her. Plata er en kombinasjon av en EP (Soothe) og en single (3 songs for Rut). Her er trioen komplett med Gebhardt på trommer. Høydepunktene står nærmest i kø her. Men til tross for at Loaded, The Wait og åpningskuttet Have Fun er glimrende Motorpsycho-låter, så må jeg dessverre vedkjenne at for meg er det en sinnssyk versjon av California Dreamin' som til slutt stjeler plata. 8/10

Demon Box (1993)
En komplett plate. Den begynner akustisk og rolig, og avsluttes forrykende og tungt. Med samme låt. Alle som ikke har denne plata burde skamme seg. Her viser Deathprod at støy er kunst og musikk, mens Motorpsycho overbevisende viser spennvidde og et enormt register.
Høydepunkter her er vanskelig å dra ut, men The One Who Went Away er og blir en av de beste låtene som er laget. Nothing To Say likeså. 10/10

Timothy's Monster (1994)
Her hopper Motorpsycho etter Demon Box, og greier seg veldig bra. Bandet stadfester sin posisjon som Norges viktigste Rockeband, er signa på stort labell og alt synes å gå veien. Høydepunkt: Leave It Like That, Watersounds, Wearing Yr Smell og GrindStone. 8/10

Blissard (1996)
Svært melodiøs og godt produsert, men kanskje en ørliten skuffelse med tanke på de to siste albumene. Men for all del, det er sannsyligvis det beste norske albumet som kom i 96. Høydepunkt: Drug Thing og The Nerve Tattoo. 7/10

Angels and Dæmons at Play (1997)
Overbeviser igjen med en svært variert plate, utelukkende på det gode. Imidlertid er bandet i ferd med å fjerne seg fullstendig fra den virkelig tunge rocken, samtidig som det kan virke som om de ikke helt har staket ut ny kurs. Høydepunkt: Walking On Water, Heartattck Mac og Like Always. 9/10

Trust Us (1998)
En massiv utgivelse. For tiden min absolutte favoritt. Som navnet tilsier må man her bare stole på at de vet hva de snakker om og slippe seg og Motorpsycho løs. Heftig som faen. Høydepunkt: Vortex Surfer!!, Psychonaut og Superstooge. 10/10

Let Them Eat Cake (2000)
Her lanserer Motorpsycho en ny og uventet tilnærming til musikken. Korte, heftige og fullstendig støyfrie låter på deres hittil korteste fullengdes innspilling (selv om fullengdes i denne sammenheng er svært vanskelig å definere). Og de lykkes. Et glimrende album som lover bra for Motorpsycho inn i det neste årtusen. Høydepunkt: Walking With J og My Best Friend. 8/10

Phanerothyme (2001)
Motorpsycho fortsetter der LTEC slapp. Her er de mer stilsikre, det er bedre å skriv låta ennå lag riff, og det merkes at de har blitt flinkere til det. Høydepunkt: For Free, Og To California og The Slow Phaseout. 9/10

I tillegg har Motorpycho laget en haug av ep'er og 7 tommere. Det er et alt for massivt område å begi seg utpå, men jeg kan anbefale Mountain ep og Another Ugly ep fra tidlig i produksjonen (93-94), Starmelt, Hey Jane og Ozone fra midt i (97-98), og Barracuda fra tidligere i år. Alle ep'er som på ulike måter beskriver hvor Motorpsycho har vært og er. Eller egentlig hvor de ikke har vært i og med at dette er låtene som av ulike grunner ikke har fått plass på fulltidsutgivelsene. Jeg utelater også Roadworks- albumene, men anbefaler dem like fullt veldig varmt. Country-plata The Tussler får også stå ukommentert.

Mats Schjøberg Ulshagen