Interview with Torsten Walker (Germany / g35)
taken from the Norwegian e-zine
PULS, 2001-08-30.
Norwegian. Found at the puls site.

Navn: Torsten Walker
Alder: 33
Bosted: Mannheim, Tyskland
Yrke: Media Design Trainee

Når oppdaget du Motorpsycho? Hva var det som fikk deg til å tenne, tok det lang tid eller var det noe som utviklet seg over tid? Var det kanskje en låt som gjorde deg til fan, i så tilfelle; hvilken låt var det?
Jeg oppdaget Motorpsycho i '93. Jeg spilte bass i et crossover-band (helt sant) den gangen, og en dag spilte vokalisten en kassett med Demon Box i LP versjon i bilen. Til og begynne med var jeg ikke på noen måte imponert, men ettersom han spilte kassetten to ganger daglig i flere år var det ingen utvei...
Hver gang vi var på turne kjørte vi denne kassette på full styrke og etter hvert sang vi alle også med. Demon Box ble vår definitive kult turnémusikk i den magiske Volkswagen minibussen.
Kjærligheten til Motorpsycho ble ikke større for de andre i bandet etter hvert som nye plater ble utgitt, det var bare jeg, den mest skeptiske til å begynne med som nektet å gi slipp på dette bandet. Med glødende øyne hver gang det er tid for en ny utgivelse.
Og nei, det var ikke bare en sang som gjorde meg om til en tullete tenåring som tilba en gjeng rockemusikere i en alder av 25; det var dette fantastiske schizofrene albumet med en helvetes stor fibb gode låter i de mest varierte stiler som fikk meg hekta på bandet. Favorittlåt forandret seg fra uke til uke.

Har du oppdaget andre band som en direkte følge av ditt forhold til Motorpsycho's musikk? Eller kanskje p.g.a. uttalelser fra bandet i intervjuer eller lignende?
For en fyr som først var indierock orientert og senere dypt inne i hardcorescena på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet var det faktisk omvendt: det tyske bandet The Notwist åpnet øynene mine for klassisk, melankolske låter spilt med ultimat følelse – dette var litt av en oppdagelse etter så mange år med bare 1-2-3-4, mosh, stop-and-go og in-your-face. Uten mitt forhold til The Notwist ville nok ganske sikkert ikke min interesse for Motorpsycho ha utvikla seg slik som den gjorde.
Men også ja, siden midten av 90-åra har jeg både oppdaget stort sett alle andre banda fra Stickman / Sticksister (35007, Fireside, The Soundtrack of Our Lives, Slut og så videre), i tillegg til ting som Guided By Voices, Sun Ra, Supersilent og Kim Hiorthøy for å nevne noen få.

Motorpsycho har gjort det meste innenfor rockekonseptets løse grenser, og de har også beveget seg utenfor gjerdet ved mer enn en anledning. I hvilken retning håper du at bandet vil bevege seg i fremtiden?
Det viktigste for meg er at de beholder sitt prinsipp om å aldri gjøre en ting to ganger. Uten den filosofien ville de ti siste åra vært en annerledes tid; garantert mer kjedelig.
Men, du snakker vel også om de hemmelige håpene enhver fan har inni seg, og for å være helt ærlig håper jeg at de tar turen ut i et mer eksperimentelt terreng igjen, kanskje noe i nærheten av "Tristano", en fantastisk foreløpig uutgitt instrumentallåt som de spilte ved ganske mange anledninger under fjorårets turné. Og at de gjør mindre retro-60 / 70-tall’s rock og heller får inn mer påvirkninger fra samtiden på deres egen typiske måte...
Selv om jeg virkelig har satt pris på deres nyeste utgivelser i liveversjoner har jeg ikke lyttet så mye til for eksempel Let Them Eat Cake sammenlignet med deres tidligere utgivelser. Jeg ville elsket å høre ei skive igjen som brenner seg selv inn på hjernen min for mange år fremover, akkurat som alle skivene på 90-tallet gjorde!
Men, det viktigste er: de bør holde seg til akkurat det de vil når det gjelder stil så lenge kvaliteten i låtskrivinga og livefremførelsene holder seg på det samme unikt høye Motorpsycho-nivået. Jeg har fulgt dem gjennom alle stilsvingningene hittil, og det er ingen ende i sikte...

Hvilke tre Motorpsycho-utgivelser er dine favoritter, inkludert ep'er?
Blissard – albumet uten noen svake partier
Motorpsycho / Alice Cooper-Split-7" – fordi den har et fantastisk kult sagbladutseende og fordi det er en helt utrolig bra ide å spørre Alice Cooper om å delta på en splittsingle.
Timothy's Monster – det er ikke bare en fantastisk plate, men den inneholder også rockens hellige gral; "The Golden Core".

Hva er ditt synspunkt på bootlegging?
Jeg kunne sannsynligvis ha skrevet en bok, og en lang bok også, om dette kontroversielle emnet, men det ville jo ikke være passende for et intervju, derfor vil jeg utelukke alle juridiske elementer om emnet; jeg er fan, ikke advokat!
Bootlegging er minst to forskjellige ting, den ene er å selge liveinnspillinger av musikk du ikke har rettigheter til, verken juridisk eller moralsk, mens det andre er trading with attitude, altså ukommersiell byttehandel av uoffisielle liveinnspillinger mellom dedikerte fans.
En fan – i alle fall etter min definisjon av en – vil aldri prøve å tjene penger på sitt favorittband. Bootleggere er ikke fans slik jeg ser det, de er pirater som må stoppes. De er en trussel for musikken.
Tradere er fans som ikke får nok ut av de normale utgivelsene av et band, de vil ha mer, de vil høre hvordan livearrangementer utvikler seg gjennom en turné. Motorpsycho er med sine allsidige settlister, stiler og arrangementer og sine utrolige evner til jamming egentlig bandet som var skapt for å høres live – bare få fans kan være overalt, derfor...
Traders with attitude er i mot kommersielle bootleggere og vil normalt ikke bytte med sånne folk, og ofte går de også til handling mot disse kulturgribbene. Jeg er klar over at jeg tegner et veldig svart / hvitt bilde av det gode mot det onde her og at det i virkeligheten ikke er så enkelt som det høres ut, men det må jo være grenser for hva man kan få plass til.

Omtrentlig hvor mange ganger har du sett Motorpsycho live? Har du et korrekt antall er det også veldig bra. Hvor mange konserter planlegger/håper du å se på høstens turne? Hvilken konsert sitter sterkest i minnet, positivt? Har du kanskje noen dårlige minner også?
Jeg har sett dem mindre enn 40 ganger, noe som betyr at det er mange galere mennesker rundt omkring. Antageligvis vil jeg få sett dem omtrent ti ganger i løpet av høsten.
Den beste Motorpsycho-konserten jeg har overvært var på MTW i Offenbach i '96. Det hadde vært en perfekt solrik dag, bandet var på vei nordover etter å ha vært i Italia og var i et flott humør. De spilte den perfekte kick-asskonsert: alt det som gjør en Motorpsycho-konsert til en perfekt konsert var med; super jamming, en atmosfære som suger deg inn helt totalt, en utrolig energi både på scenen og i salen. Jeg var ute av stand til å snakke i flere dager etterpå!
Min eneste virkelige skuffelse når det gjelder Motorpsycho-konserter var tigangersjubileumskonserten på berømte Effenaar i Eindhoven Rock City i 1999. Til tross for at Motorpsycho spilte sin lengste konsert noen gang (det sies i alle fall at det er den lengste), omtrent tre og en halv time, så virket bandet så utbrente at jeg ble trist. Publikumsstøy som på en jernbanestasjon gjennom hele konserten gjorde resten av jobben med å ødelegge min kveld!

Hva syns du om de andre bandene som spiller på Stickman Festival 13. oktober i Hamburg? The Soundtrack of Our Lives, Fireside, Isolation Years og 35007.
Med unntak for Isolation Years, som jeg ikke kjenner i det hele tatt, så liker jeg alle banda som skal spille på festivalen.
Jeg ser spesielt frem til å se The Soundtrack Of Our Lives live for første gang, ettersom jeg er en stor fan av dem på plate. Det samme gjelder for øvrig Isolation Years; jeg kjenner som sagt ikke til dem, men ettersom Stickman har signet dem så er de jo nødt til å være et bra band. Jeg håper også på nok et godt spaceshow fra 35007 og en energisk utblåsning fra Fireside.

Er det andre band / artister som du har et lignende forhold til?
Som jeg allerede har nevnt så var jeg tidligere en ordentlig The Notwist-junkie tidligere i 90-åra. Jeg har sett dem live et sted mellom 70 og 80 ganger, men den lidenskapen har kjølnet ned betraktelig de siste åra ettersom bandet har blitt mindre aktivt. Så nå må svaret bli nei: Det er ingen andre band (lenger)...!

Har Motorpsycho inspirert deg til å gjøre noe som har endret ditt liv på en eller annen måte?
Vel, musikken deres reddet sjela mi gjennom kjærlighetstragedier opptil flere ganger i løpet av tjueåra mine. De har nok fått meg til å ikke gjøre dumme ting, ingenting spesielt, mange mennesker ville nok ha lignende historier å fortelle.
I tillegg begynte jeg å jobbe med den uoffisielle hjemmesida for Motorpsycho på grunn av min kjærlighet til bandet. En fin måte å betale tilbake i alle fall litt av den energien de har forsynt meg med gjennom alle disse åra...

Motorpsycho er berømte / beryktede for å utgi diverse samlerobjekter, det være seg spesialutgaver eller plater med begrenset opplag. Noen mener at dette kan bli feil fordi ikke alle fans har like god mulighet til å skaffe seg alt av bandet, mens andre mener at nettopp dette er med på å gjøre Motorpsycho til noe spesielt. Hva mener du?
Musikk er alltid viktigere enn innpakninga, så et begrenset opplag bare for det begrensede opplagets skyld sier jeg nei takk til. På den annen side kan jeg ikke nekte for at en skikkelig forseggjort utgivelse med overdådig innpakning har en magisk tiltrekningskraft. Og overdådig innpakning betyr i de fleste tilfeller dyr innpakning og / eller hundrevis av timer med manuelt arbeid, og en liten label som Stickman har ikke råd til å gi ut 20.000 utgaver av noe som dette...

Plateomslag. Kim Hiorthøy står bak de fleste av Motorpsycho's plateomslag, og de fleste mener nok at han gjør en flott jobb med det. Hva er ditt favorittomslag, og er det kanskje noen du ikke har noe til overs for?
Min favoritt er coveret til LP boks-utgaven av Timothy's Monster, og nei, det er ingen jeg misliker.

Definer ditt syn på Motorpsycho ved hjelp av fem ord.
Det er så enkelt som – eller kanskje så uinspirert som: "The best rock band ever"!

Til slutt: Hvis du vant en konkurranse hvor premien var å få sette sammen en settliste for en Motorpsycho-konsert, hvordan ville da denne sett ut? La oss si at konserten ikke skal være lenger enn tre timer.
Line-up: de vanlige tre + Deathprod med audio virus utstyr en masse
Gjestemusikere: Matt Burt ikke dritings som i '96, Bård og Lars Lien.
1. "In A Gada Da Vida" (akustisk!!!, gjesteopptreden: Lars Lien på piano)
2. "Mad Sun" (akustisk til å begynne med, Bent helt alene, så fra og med c-delen: full kraft med hele bandet)
3. forbløffende ny eksperimentell dyster låt
4. utrolig episk ny låt
5. "A Shrug & A Fistful"
6. "President Block"
7. "Have Fun"
8. "Home Of The Brave"
9. "Grindstone"
10. "Back To Source", som flyter inn i:
11. "Tristano"
12. "Flick Of The Wrist"
13. "Junior"
14. "Kill Some Day"
15. "Greener"
16. "True Middle" (Matt Burt gjesteopptreden)
17. "Plan #1" (Matt Burt gjesteopptreden)
-----------
18. "S.T.G."
19. "Vortex Surfer"
20. "Demon Box"
-----------
21. "The Golden Core"

Og når konserten er annonsert vil jeg at bandet skal komme på scena med settlista i hånda, fortelle alle at det bare var en vits og at det ikke kommer til å skje. Deretter river de i stykker settlistene sine og gjør noe helt annerledes, uventet... Det er slik det må være – det er Motorpsycho!

Du har nå lest hva Torsten fra Tyskland svarte på våre spørsmål. Sjekk www.puls.no i morgen også, da kan du se hva som gjør Elisa fra Italia til en Psychonaut.

Stig Aasheim