Article / Interview taken from the
Norwegian magazine
PULS #35 / 1994.
Norwegian. Transcribed by Kristoffer.

Dagen før vi treffes har bandet sittet og gjort ti intervjuer, og begynner å bli litt lei, selv om de er overrasket over hvor god spredningen var på spørsmålene. De vanligste handlet om den største forskjellen fra ”Demon Box” og hva som skulle skje framover. Bent oppsummerer dagen slik.

Vi har prøvd å ikke lage ”Demon Box 2”. Vi kunne gjort det hvis vi ville, men vi hadde lyst til å gjøre noe helt annet. Vi skal først turnere Norge i en måned, så skal vi studio litt. Deretter skal vi på Europa-turné i et par måneder.

Forskjellen fra ”Demon Box” – fjorårets beste album – er stor. Det er ikke vanskelig å høre at det dreier seg om samme band, men de har skrelt av mange lag med tung og metallisk støy. Grønsjen har blitt pop, og de lange og tidligere vanskelig partiene har blitt mye mer melodiøse og ”pene”.

Deathprod ler og forteller spøkefullt at det har blitt slik fordi han ikke får være med mer.

Deathprod: De har oppdaget hva jeg holder på med. Jeg har spilt med dem i to år, men de har aldri hatt meg i monitor. Nå har de begynt å ferske hva jeg holder på med.

Bent er litt mer seriøs, har observert den samme forandringen og forteller at bandet har snakket om det.

Det som er av frike-ting, er mye mer harmonisk. Det er ikke enten eller, men i stedet mye mer flytende. Det blir mer wobbly-wobbly enn schtchsk-schtchsk.

Han forventer at jeg skal skrive ned hvordan disse lydene han lager med munnen sin låter, og som en forklaring forteller han at det er en masse tyske konsonanter.

De hundre minuttene splittes opp etter en time, med CD-skifte. Det er imidlertid også et annet skifte som skjer der. Den første CDen er mest gammel Motorpsycho – poplåter som spilles på bandets egen måte. Den andre CDen inneholder forskjellige og eksperimenterende greier. Bandet avviser at det er noen bevisst tankegang bak denne oppstykkinga.

Bent: Den ble sånn. Det var i den rekkefølgen skiva ville bli best. Det mest naturlige stedet å dele opp er etter ”Watersound” før ”The Wheel”. Vi starter litt snilt og greit, sånn at folk kan komme seg inn i materialet.

Sånn en times tid?
Bent (ler): Ja!
Snah: Det er tilfeldig at alle gjestemusikerne er med på CD nummer 2.
Bent: Den eneste naturlige avslutningslåta vår er ”Golden Core”, for den slutter vi bestandig med. Vi får ikke til å spille noe etter den. Den måtte være sist. Så var Anneli med å synge på den, det ble rett og slett vakkert. ”The Wheel” er en søtten minutters sak som det er vanskelig å få plassert noe annet sted. Når du kan sette en søtten minutters først på en CD, så gjør du det.

”The Wheel” er lang og deilig og skjønn, og min favoritt-låt på skiva – noe som det er vanskelig å slutte å høre på.

Bent: Det er en turnélåt – Snah hadde den gitaren og melodifraseringa som åpner hele låta da vi dro, så tenkte vi at denne arrangerer vi ikke. Den blir som den blir og vi forsøker å spille den så mange kvelder som mulig. Vi puttet den første delen inn i ”Home Of The Brave”, men så kom det inn andre ting, og den bygget skikkelig på seg. En kveld i Köln kom monster-riffet. Derfra har den bare blitt lengre og lengre. En helt klar ”på tur”-låt som er forskjellig fra gang til gang.

Hva handler den om?
Det er også forskjellig. Stort sett er det en ”stream of conciousness” når jeg synger den på scena. Teksten på plata er også bare assosiert fra. Sist i Italia sang jeg om ei dame der, fant på livshistorien hennes der. Det var et ganske mystisk liv.

Kunne ikke en litt neddempet ”The Wheel”, utgitt på tolvtommer, bli spilt på houseparties?
Kanskje, den er litt ambient. På den første delen av monster-riffet er skarptromma fjernet, så du får ingen backbeat-rock’n’roll-følelse på den. Jeg veit ikke. Den er dels veldig Black Sabbath-heavy, men også moderne ambient.
Gebhardt: Analog-tekno. Det er jo bare en loop som er spilt på ordentlige instrumenter.
Bent: Vi ville ha den veldig statisk også, og det syns jeg vi har fått til. Men den er noe helt annet live enn på plate. Vi forsøker å holde den forskjellig fra gang til gang. Derfor gidder jeg aldri å lage meg en tekst til den.

Samtidig som dere gjør nesten bare nye låter live – nyere enn at publikum kan følge med på det, dukker det også opp en del gamle ting, ”Frances” fra ”Lobotomizer” live, og ”Blueberry Daydream” fra debut-demoen på ”Another Ugly EP”…
Bent: Vi gjør også ”Sister Confusion” (fra ”Soothe”) på nytt, vi spiller ”Feel” som pønk i stedet for som en dudeldudel-låt. Vi må alltid spille noen gamle låter, og da er det mye mer morsomt en helt revidert versjon av ”Frances” enn å covre oss sjøl i ”Grinder”. Den er ferdig, mens ”Frances” har et potensiale i seg til å gjøre noe nytt med.

Jeg har fordommer mot alle, men tror dere landbruksstudentene på Ås har hørt ”Frances”? Mange flere tror dere spiller en gammel låt om dere spiller noe fra ”Demon Box” enn om dere spiller noe fra ”Lobotomizer”…
For flertallet på Ås var vi et band som sto og bråkte i en krok. Man spiller stort sett for seg sjøl. Men det er også folk som har hørt ”Frances” før. Det blir litt for den som har vært med lengst.

Det slo meg også, at her spilte dere materiale folk ikke kjente fra før, og veldig mange kicket på det. Har det noe med økt erfaring for dere som band?
Ja, definitivt, det er mye lettere å lese publikum.
Gebhardt: Mange av låtene denne gangene er også såpass umiddelbare. Jeg blir litt overrasket over hvort folk henger med på ”Kill Some Day” og ”Shrug And A Fistful”.

Bent mener ”Beautiful Sister” og ”Now It’s Time To Skate” er de mest umiddelbare låtene på skiva, og journalisten holder på å bli kastet ut fordi han påstår at sistnevnte er en ballade. En diskusjon om Led Zeppelin følger, men jeg redder meg likevel med nød og neppe. Neste tema var sjøldestruktive religiøse sekter. –vi sparer dere for den diskusjonen også, ærede lesere.

Bent forteller at de har ventet på et backlash siden ”Soothe”, men ifølge VGs terningkas 5 for ”Timothy’s Monster”, kommer ikke det denne gangen heller.
Vi har vært oppadstigende, ungt, friskt, norsk band så lenge, at det burde komme påstander om at vi har blitt gamle, feite og kjedelige ganske snart. Du forventer at den del av de unge bevisste og hippe journalistene skulle begynne å slakte.
Gebhardt: Det kan være noe med at det ikke finnes noen andre band de kan kaste seg på i stedet.

Vi beveger oss over på produksjonen – som nok en gang er gjort av bandet selv og deres umiddelbare omgangskrets.

Hvorfor ingen utenfra?
Bent: Har hørt om ei amerikansk jente som heter… Sylvia ? [Antakelig Sylvia Massey. Transkr. anm.] Han lere, og fortsetter mer seriøst.
Jeg tror ikke vi er i stand til å ta fra oss sjøl den myndigheten som er nødvendig. Vi er så forbanna sikre på hvordan det skal være. Vi har en kollektiv, intuitiv greie på det. Vi hører det med en gang hvis noe er feil.
Gebhardt: Oss i studio er fem stykker på roterommet.
Bent: Dessuten er det ingen name-produsent som har gitt seg sjøl.

Hva med John Paul Jones?

Han blir stille.

…Det måtte i så fall være John Paul Jones.

Hva er den verste maten dere noensinne har fått servert på turné?
Absolutt alle i kor: Ansjos-pizza i Belgia!

Bent utdyper: Vi spilte i Anderlecht, nesten en forstad til Brüssel. En by med bare fabrikkpiper og dritt. Vi skulle spille på en festival der. Den bredte seg i alle krinkelkrokegater fem hundre meter fra spillestedet. Det gikk ikke an å få kjørt utstyret dit. Vi parkerte bilen og tråkka oss fram. Det var en liten scene i en bakgård – ordentlig pønk. Vi kjørte utstyret på håndtralle dit.
Gebhardt: Det var trangt. Det var som Steinkjer-martnan’n med lakris-stenger og sukkerspinn og masse folk.
Bent: Og det regna. Det regner alltid i Belgia. Vi fikk gjort soundcheck osv. og det var tre timer igjen til vi skulle gjøre noen ting som helst. Vi ble sittende i en backstage-greie i andre etasje og så på martnans-gatene. Som gutter – og sikkert spesielt trønder-gutter – så hadde vi vært på veien lenge, og kvinner begynner å bli ganske viktig. Vi begynte å se om vi så noen vi syns var fine. Vi satt der i over en time og så ingen – en OK utseende mann ville bli godtatt. Til slutt utartet det seg og vi kastet åpna fløtebokser ut, i håp om å treffe noen av disse stygge folkene fra Belgia. Hvis noen av oss sier at noen har en belgisk nese, så har den personen et problem.
Lolly: Vi bestilte pizza – de lurte på hva vi ville ha, men kom med ansjos og gorgonzola-blå-ost til alle sammen, uavhengig om vi hadde bestilt biff-pizza eller vegetar-pizza.
Bent: På konserten åpna vi med ”Grinder” – for første gang på et år, og hadde en knallkonsert med bare pønkete skrike-låter.

Og hva er det kjipeste rommet dere har hatt?
Bent: Det er det i Belgia! Det var et automathotell. Det finnes ingen folk der i det hele tatt. Du ringer, bestiller og får en kode. Dassene er slik at om du sitter for lenge, så blir du spylt. Husket du ikke koden, så ble du låst ute. Ikke ta inn på et ”Formel 1”-hotel.
Gebhardt: Det verste rommet er likevel i Hamburg. Bent bodde ikke der, han var på fest, men det var et hotell som ble befolket av horer i femtiårsalderen, og hele hotellet var innsatt med gammel sæd. På den ene sida av gangen disse horene, på den andre illegale innvandrere, og oss i midten. Alle trodde jo vi var purken!

Det er ikke bare på kontinentet rare ting kan skje, og det bandet trives dårligst med, skjer på bygda her hjemme.

Bent: Du støter på den lokale kongen av kuruka, for de er der bestandig. Det er like mange småkonger i Norge som det er hestemøkk-ruker, og det er jævlig irriterende. Folk har skrevet kontrakt om at det og det skal være der, og da skal det være der. Omtrent bestandig er det en lokal faen med mindreverdighetskomplekser som skal begynne å lage faen. Det er irriterende. Men, så lenge du slipper de folka, går det bra likevel.
Gebhardt: At ting som står i raideren ikke er der går som oftest bra, men det er forbanna irriterende når folk ikke har ei ordentlig tone eller er service-minded. Man blir lei av å diskutere de samme tingene om og om igjen.

Bandet forteller at det som er vanskeligst å få av det som står i kontrakten er monitor-miks og lys, mens det letteste er øl.

Hva er de merkeligste tilbudene dere har fått?
Bent: ”I would really like to get to know you better”. Det var sterkt – i Italia. Det har skjedd en gang. I tillegg var det en som slikket på bass-strengene mine på førsteturneen.
Gebhardt: Vi har støtt på en profesjonell groupie. Hun ble bært inn i Italia. ”She’s yours, you can do whatever you want to her.” Det skjer en del sånne ting.
Bent: I Nederland trodde de at alle som lagde slik musikk måtte være syrehuer, så vi måtte passe oss for alle de forskjellige kakene osv. som var der.
Lolly: Lars (Klokkerhaug, lydtekniker) var så jævlig tørst etter å ha pakket inn alt utstyret i bilen i Berlin: Det var bare øl der, og han ville ikke ha øl, så han gikk bort til dama som arrangerte og fortalte ”There’s only beer left. Is it possible to get some coke?” Hun så seg rundt, fant ingen hun kunne spørre der og da, men lovte å gjøre sitt beste. Etter hvert gikk det opp for unge og uskyldige Klokkerhaug at det ikke var Coca-Cola hun lette etter for ham.

Kjell Henning Troldsaas