Article / Interview taken from the
Norwegian magazine
PULS #5 / 1996.
Norwegian. Transcribed by Kristoffer.

For trio er de blitt igjen, etter at Morten ”Lolly” Fagervik er blitt ”sparket oppover i systemet”, og nå er sysselsatt som bandets co-manger og fungerende lysmester på den forestående turneen. Motorpsychos planer for vinter og vår er klare, og almanakken er fylt til randen.

Den 26. Februar skal vi ut og ”spolle in Gnore”. Det skal bli spennende å se hvordan vi blir mottatt, vi er jo ikke akkurat middle of the road-føde for en blues-klubb i Rana. Dette blir faktisk vår første virkelige Norgesturné, der vi besøker det meste fra Alta til Flekkefjord. Det er først nå vi er såpass mellomstore her i landet til at vi kan gjøre noe mer enn enkelte spredte gigs, sier frontfiguren i bandet som de årene stadig hyppigere har blitt omtalt som rikets beste band.

Det blir veldig stramt, spår Gebhardt. I Norge skal vi først spille 17 jobber på 20 døgn, deretter innvilger vi oss et par ukers ferie før vi drar nedover i Europa på en seks ukers turné. Det blir rundt femti jobber på tre måneder.

Men Motorpsycho later til å få lønn for strevet; ikke bare har de opparbeidet nærmest husbandstatus på legendariske klubber som Vera Groningen i Holland, de møter også et ytterst takknemlig publikum. Snah forteller:
På den forrige turneen var det en hel gjeng som fulgte etter oss nedover Europa; gjennom Tyskland og helt inn i Italia. Vi vet om folk i Europa som har sett oss spille opptil 25 ganger.

Kanskje blir turneen enda lengre, det kommer an på om det går i orden med spillejobber i Storbritannia og Frankrike. Men hva vil skje etter at bandet nok en gang har plassert Europa for sine føtter, lagt disse på nakken, og surfet hjem på en bølge av presumptiv medvind?
Hvis vi fremdeles eksisterer som band etter alle disse jobbene, får vi ta den diskusjonen da, sier Bent. Han registrerer et bekymret ansiktsuttrykk, og beroliger:
Neida, det skal nok gå bra. Vi har gjort seks Europaturneer tidligere, og vet omtrent hvordan vi skal ta vare på oss selv og hverandre. Vi har etter hvert plukket opp noen greie triks for å få dette til å gli, vi leser hverandres kroppsspråk og ser når vi trenger å være alene. Men det er til tider veldig hardt, man tømmer seg voldsomt, særlig når man spiller så lange og intense konserter som vi gjør.

”Blissard”, som altså er siste skudd på den etter hvert så robuste Motorpsycho-stammen, viser bandet i en tidvis mer lystig og leken form enn vi er vant med fra den kanten. Borte er både de hardeste låtene så vel som de virkelig lange sporene, til og med det karakteristiske lo-fi-preget er på vikende front. Nærliggende paralleller er Dinosaur Jr. og Pavement, men albumet smaker endog av The Cures muntrere stunder. Bent utreder:
Du er faktisk ikke den første som sier det med The Cure om ”Blissard”. Det er ikke bevisst fra vår side, men det kan ha noe å gjøre med at jeg var stor Cure-fan en gang i min store tenåringsdepresjon. Det var et voldsomt viktig band for meg en periode, selv om imaget deres kanskje var litt drøyt. Jeg har i alle fall ingen innvendinger mot sammenlikningen, Cure var glimrende pop-snekkere, de. Ellers er det riktig at vi for første gang nærmer oss hi-fi-land, dessuten viser skiva større bredde samtidig som den er mer homogen. Jeg tror vi trygt kan si at den er vår beste så langt.

Vil vi få høre flere riff-vidundere som ”Hogwash”/”Grinder”, eller er det et tilbakelagt stadium?
Jeg vet ikke, sier Bent. Akkurat nå er det ikke aktuelt å holde på med den greia. Metall-edgen er vi i hvert fall definitivt ferdige med. Det vi liker best med platene våre er at ingen er like. Vi har hele tiden en utvikling, vi går et sted. Vi legger opp den dagen vi begynner å gå i ring. Motorpsycho skal aldri bli en parodi på seg selv.

Motorpsychos lidenskapelige forhold til vinyl er et fenomen i seg selv. Hvilke overraskelser kan så bandets vinylkjøpende fanskare vente seg denne gang?
Det blir faktisk ingen bonus-spor på vinylverjsonen til ”Blissard”, sier Gebhardt. (Derimot foreligger et ”hemmelig” bonusspor på CD’en, som altså ikke er å finne på LP-versjonen, et temmelig uventet stunt fra Motorpsycho-hold. Riktignok dreier dette seg ikke om den enerverende form for ekstraspor som belemrer annenhver CD som utgis for tiden – altså ”bonus” av den typen som påfører deg hjerteattakk en god halvtime etter at plata liksom skulle vøre slutt. Det skjulte sporet på ”Blissard” må du spole frem til selv, det ligger før låt nummer én.)

Men dette kan da ikke bety at Motorpsycho har sviktet sine vinylvenner? Selvsagt ikke. LP-versjonen vil foreligge som en dobbel-LP; to solide virgin-vinylplater på 150 gram hver som er presset i Italia. 1000 av disse vil finne veien til Norge, og pakka vil inneholde klistremerker og muligens Motorpsycho-buttons. Videre er coveret noe forandret, dessuten vil de 250 første av de 1000 eksemplarene inneholde en T-skjorte.

Jeg synes plata funker bedre på vinyl, mener Bent, og ingen setter vel gardinen i halsen av at akkurat Bent mener nettopp dét.

Vi har pakket så lite musikk på hver side for å oppnå det optimale sound, dessuten har vi bevisst tenkt vinyl da vi fastsatte rekkefølgen på låtene, fortsetter den uforbederlige lydfriken Bent.

Motorpsycho og tilsynelatende hele byens rockmiljø holder til på Lademoen, byens gamle arbeiderstrøk bestående av tilårskomne trebygninger som med varierende hyppighet brenner ned til grunnen. Bent:
Lademoen er Trondheims Vålerenga. For ti år siden bodde det bare alkiser og junkies her, men etter hvert har miljøet forandret seg. Nå holder masse kunstnere, pønkere og musikere til i strøket, og det har blitt et riktig trivelig sted å bo. Ta for eksempel Gregusgaten. Der bor Lolly i nummer tre, jeg bor i nummer seks, Gebhardt i nummer ni, Deathprod (alias Helge Sten) i nummer ti. Dessuten øver vi to hundre meter nedi gata, Uffa ligger et par hundre meter andre veien, i tillegg har Progress Records sine lokaler i samme gata.

Med andre ord hele Trondheimsmafiaen samlet på ett brett, oppsummerer PULS med karakteristisk presisjon og faglig tyngde. Men likevel, for et band som skal opp og frem her i verden, hvorfor bite seg fast i Trondheim?
Fordi det ikke er noe business her, ingen større plateselskap, ingen bransje, sier Bent. Du har ikke sjans til å bli verken hipp eller kul, du er bare deg sjøl. Det er befriende og avslappende, du får jobbe i fred. Her finnes det jo likevel ikke annet å gjøre enn å øve. I Trondheim kan vi leve en disiplinert tilværelse, her øver vi 3-4 timer om dagen og lager stadig nye låter.
Det føles bra å ha hele Oslo-greia på avstand, man slipper å tråkke oppi plateselskapene og sånne som dere hele tida, sier frekkasen Gebhardt.

Pass deg nå, murrer PULS i et forsøk på en advarende tone.
Såså, du skjønner sikkert hva vi mener, trøster Bent. I Oslo renner du inn i all slags dritings journalister hvor du enn rører på deg, du går og klapper dem på skulderen og de klapper deg på skulderen. Akkurat dét er godt å slippe. Trondheim er så liten at du har ikke sjans til å bli rockestjerne. Fotballstjerne kanskje, men ikke rockestjerne. Byen er befriende belemret med den slags bullshit.

Motorpsychos smått legendariske side-prosjet, The International Tussler Society, består som mange vil vite av et noe utvidet Motorpsycho som trer egne låter inn i køntri-drakt, i mer og mindre skjønn forening med coverversjoner av gamle klassikere innenfor sjangeren. Bandet ble så imponert over egen evne til metamorfose at de til alt overmål fant det for godt å utgi prosjektet på plate. Det resulterte i ”The Tussler – Soundtrack”, som ble trykket i 997 eksemplarer, og som selvsagt ble et øyeblikkelig kultobjekt for samlere.

Men hvorfor kalte man det et soundtrack?
Det var en fin unnskyldning for å gi det ut, forteller Bent, og følger opp med en historie om den gang de notoriske lystløgnerne i Motorpsycho fikk en av Trondheims journalister til å skrive at filmen faktisk eksisterte.
Vi får stadig henvendelser fra folk som lurer på hvorfor denne filmen aldri dukker opp. I tyske aviser har det til og med stått flere anmeldelser av den, på tross av at den altså ikke finnes, forteller Snah til en stadig mer skeptisk PULS-medarbeider.
Enkelte journalister vi var i kontakt med satte seg ned og diktet i vei på pur faen. Alle filmanmeldelsene beskriver helt forskjellige filmer som bare har funnet sted i hjemmekinoen på anmelderne som har skrevet dem.

Undertegnede tenker på dette stadiet selvfølgelig sitt, men spør likevel frimodig om forklaringen på tittelen ”The Tussler”.

Hver gang Gebhardt ble rastløs pleide han å si at han måtte ut og tusle. Og når han så en dag lagde en låt på banjoen sin, fikk den selvfølgelig navnet ”The Tussler”. Siden tok det ene det andre, det er den gamle historien om hvordan små internvitser får stadig nye betydninger etter hvert som ting baller på seg. Myten er som oftest viktigere enn sannheten, så det blir egentlig opp til deg og din samvittighet hvor mye du skriver om virkeligheten bak Tussler-myten, formaner Bent for døve ører.

For øvrig er det laget en ekte Motorpsycho-film, som nylig ble vist på Rockefeller. Bak den står Kjetil Solhøi, som fotfulgte bandet med kamera på skulderen under deres forrige Europaturné. Motorpsycho selv beskriver den som en morsom, litt Spinal Tap-aktig affære. Som om ikke det var nok, planlegger en italiens fotograf ved navn Stefano Giovannini å lage en bok om de noe utypiske trønder-rockerne. OM dette vil bli en biografi, en ren fotobok, eller simpelthen bare et luftslott, vites foreløpig ikke.

Undertegnede var på sin første Motorpsycho-konsert for ganske nøyaktig seks år siden. Siden har småfuglene og gresshoppene vært blott et synlig fenomen, og hornet i siden på Motorpsycho har aldri sluppet taket.

Hvor elendig står det så til med de unge menns høreevne?
Hæ, blødmer Bent som ventet, men angrer heldigvis med det samme.
Det har gått overraskende bra med oss alle, hevder Gebhardt. Vi kjøpte slike dyre, fine øreplugger nå i høst, tidligere spilte vi uten, selv om vi en tid kanskje var verdens høyeste band. Jeg vet forresten at Deathprod. har store problemer med hørselen.

Hvem? Deafprod.? lurer PULS’ utsendte, og etterlater muligens noe mindre tvil om at intervjuobjektene i godt samarbeid med den aktuelle støyprodusent vitterlig har smadret hørselen hans.

Martin Thronsen