Concert review of the Folken gig taken from the
Norwegian newspaper
ROGALANDS AVIS, 1999.

Motorpsycho var mer kompromissløse enn vanlig på lørdag. Nye ukjente låter ble tynt ut i det tilnærmet uendelige ^Ö og hvert sekund var deilig.

Bandet, som lager mer musikk enn mange av oss hører, ser ikke poenget i å sjåvve (som det heter på trøndersk) for underholdningsverdiens skyld. Motorpsycho spiller for seg selv, og publikum er heldige som for lov til å høre på.
3-4 nye låter høres ikke så mye ut, men når disse dras ut til en snittlengde på nærmere tyve minutter får du ikke en konsert som preges av allsang.

Det er heller ikke meningen. Med salig smertefulle desibelverdier i ørene, besværlig bevegelseshemmende alkoholpromille i blodet og fire albuer i hver lunge er det vanskelig å konsentrere seg om annet enn å kjempe for livet.

Etter starten, som var en trussel mot trommehinner, sløvet psychoene det hele dypt ned i dysterheten. Tilsynelatende poengløse parafraser ble slept av gårde inn i evigheten.

Motorpsycho brukte en drøy halvtime (fra 23.57 til 00.30) på å jamme seg gjennom én låt. Bandet tok seg så god tid på å bygge opp verket fra ingenting til alt, at de overlappende overgangene ble umerkelige.

Noe av det beste ble spart til slutt; sekstitallsklassikeren «California Dreaming» og «Vortexsurfer» fra «Trust Us».

Lørdagens Motorpsycho-konsert var kanskje en utfordring for ører ^Ö men den var uhørt lett å like.
Motorpsycho, Folken, lørdag, knappe 400 psykotiske publikummere.

Bjørn Frafjord

Motorpsychos eksperiment-ekstravaganse på Folken slet dem ut så de nesten ikke maktet å snakke etterpå.

^Ö Sånn skal det vel også være. Det er da du vet at du har gjort sakene riktig, når batteriene er fullstendig lada ut etterpå, stønner trommis Håkon Gebhardt ^Ö den av motorpsykopatene med mest liv i.
Gebhardt innleder en setning fylt opp med fine adjektiver om kveldens konsert og stavangerpublikummet som var «ekstremt med hele tida». Da våkner også vokalist Bent Sæther opp fra sin post-konsertiske dvale.

^Ö Det vi ikke har sansen for er at publikum pælmer ølglass på oss. Vi har en masse elektrisk utstyr på scenen som ikke liker øl, kjefter Bent.

Han blir ikke gladere når Rogalands Avis avslører å ha stått ved siden av en full glasskaster med mer enn en fulltreffer.

^Ö Hadde det vært noe tæl i deg ville du ha banka opp den jævelen. Det er ikke gøy å være levende blink der oppe.

Vokalisten ser mer fram til å spille i Europa. På onsdag drar nemlig Motorpsycho ut av landet for å råkke seg gjennom det meste av kontinentet.

^Ö Der nede har de en genuin interesse for musikk. De hører etter når du spiller, og det å gå på konsert for å herje er ikke interessant. Det er artigere å spille i Europa, mener Bent Sæther.

^Ö I Nederland er publikum så steike stein at de står paralyserte med permanent glis. Vi er blitt fortalt at det er et godt tegn. Dersom de ikke liker musikken går de bare, forteller Gebhardt.

I hovedregelen kaster man heller ikke øl på kontinentet. Som unntak har imidlertid både gitarist Snah og Gebhardt fått et plastbeger og en glassflaske midt i henholdsvis planeten og korsryggen.

Motorpsycho liker å utfordre publikum. Under lørdagens konsert spilte de kun fire låter publikum hadde hørt fra tidligere besøk.

^Ö Når vi kommer til byen en gang i halvåret nytter det ikke å gi publikum det samme hele tiden. Vi vil gjøre det nytt og spennende. Ønsker folk allsang kan de gå på deLillos-konsert, sier Bent før han kvikt kritiserer deler av kveldens publikum:

^Ö Det er kanskje ikke musikk for fulle studenter på en lørdagskveld, men det er heller ikke meningen, smiler han.

Motorpsycho skal spille inn en ny plate til sommeren, dersom de klarer å skvise det inn i et tett program.

^Ö Vi tenkte oss en 3-4 ukers tur i studio før Roskilde. Det ligger et par og tyve låter og venter på å bli spilt inn, forteller Gebhardt.

^Ö Blir det enda et dobbeltalbum?

^Ö Jeg håper ikke det. Denne gangen skal vi prøve å begrense oss, lyver trommisen.

Begrensning er ikke i Motorpsychos ordforråd. Bandet øver 5 timer 6 dager i uka når de ikke er på turné.

^Ö Etter ti år er man nødt til å spille så mye for å bli bedre. Det nytter ikke å leke rockeband. Da blir det bare lekerockeband, sier vokalist Bent Sæther.

Bjørn Frafjord