Long feature / interview with the band around the Phanerothyme release
taken from the Norwegian magazine
SCOOTER, September 2001.
Norwegian. Transcribed by Kristoffer.

"To make this trivial world sublime, take half a gramme of phanerothyme". Sitatet er av Aldous Huxley, og står gjengitt i coveret.
Hva er egentlig phanerothyme?
Hm... et vanskelig ord... Det er psykedelia før det var funnet opp.
Hæ?!
Eh...
Bent tenker seg grundig om, og prøver igjen.
Det vil si, det er Huxley som prøver å beskrive det vi nå kjenner som psykedelia, før ordet "psykedelia" fantes, sier han, langt mer forståelig, og følger opp med en like presis førsteball. Puttingen er derimot noe rusten, og han ender opp med å bruke enda to slag før det psykisk viktige førstehullet er forsert.
Hvorfor?
Vel, vi mener det er beskrivende for plata.

De har alltid hatt hang til psykedeliske islett i musikken, Motorpsycho, og "Phanerothyme" er intet unntak. Et mer fremtredende trekk er derimot at plata musikalsk sett fortsetter der fjorårets "Let Them Eat Cake" slapp. På den ene siden er de umiskjennelig Motorpsycho, men noe har likevel endret seg. Der de før ga hardbarkede samlere et svare strev med å henge med, ved å gi ut mengder av EP-er med nye låter og alternative versjoner, blir det denne gang ikke så mye som en single. De sparer isteden låtene til et snarlig nytt album fremfor å "bruke dem opp" på den harde kjernen. Og der de før ga ut dobbeltalbum som kompromissløst hopet mellom akustiske låter spilt inn hjemme i stua, potensielle pop-perler begravet i støy og femten minutter lange, tunge monstre av noen låter, er "Phanerothyme" en samling av ni smakfullt produserte og – til Motorpsycho å være – svært poppete låter. Lettfattelige og enkle i sin kompleksitet. Har de blitt gamle og snille?

Vel, interessen forandrer seg ved mestring. Det blir drøvtygging å spille hardrock når du føler du var god til det for fem år siden, sier Bent.
Gebhardt er for øyeblikket mer opptatt av de gode vindforholdende ved hull 8, etter en imponerende serie så langt.
Nå ryk nærvan!
Bent setter inn et støt mot motspillerens psyke før han fortsetter.
Det er mye mer utfordrende å spille inn ei plate som "Phanerothyme", å legge seg på grensa av hva man tror man får til.
I bakgrunnen må Gebhardt – selverklært dårlig taper – gi opp hull 8, og får dermed ti slag notert. Jo flere slag man får, jo mer får man for pengene, sier han lakonisk, før Bent ydmyker ham med dagens andre hole-in-one. Dette er alvor.

Forrige gang gikk dere bevisst inn for å lage kortere, mer poppete låter. Var det et like bevisst valg å fortsette med det?
Egentlig ikke, sier Gebhardt. Vi tok et halvår fri fra konsertvirksomhet og begynte å skrive låter for hardet livet. Etter to-tre måneder begynte en retning å peke seg ut: veldig rolige låter med mye stemmer, mye bruk av stemmen som instrument. Så derfra konsentrerte vi oss om å rendyrke dette. Vi skrev ca. 40 låter og lagde grundige demoer av alle sammen, om igjen og om igjen, så mange ganger vi trengte for å gjøre hver låt så bra som den kunne bli. Under arbeidet med "Let Them Eat Cake" lærte vi å lage eksakte demoer, slik at da vi først gikk i studio visste vi nøyaktig hva vi skulle gjøre.

Hvor mange paralleller man kan trekke mellom minigolf og musikk vet jeg ikke. Men enkelte likheter finnes åpenbart. Jarl Engebretsen tilbringer tilfeldigvis også ettermiddagen på minigolfbanen sammen med barnebarnet, og hans velmente golftips til trønderrockerne minner mistenkelig om Gebhardts beskrivelse av plateforberedelsene:
Det gjelder å tenke igjennom hele slaget, før du slår det. Hver gang, altså! sier han bestemt. De ligger ett hull bak oss, og må stadig vente på at vi skal bli ferdige. Gutta følger nøye med. Jeg har sett golf på Eurosport, det ligger i hofta, supplerer Bent.

Dere begynner endelig å bli anerkjent som et av Norges viktigste rockeband. Føler dere et større press nå enn før?
Jeg tror ikke noen kan presse oss hardere enn vi gjør selv, så det bekymrer oss ikke. Å gjøre noe annet enn sist, og kanskje selge litt flere plater, det er det eneste målet , sier Bent.

Så du har ikke noe ønske om å bli rockestjerne?
Illusjonene om å spille i rockeband, de forsvinner. De rockestjerne-tinga, de er ikke viktige. Jeg får selvbekreftelse nok gjennom det jeg gjør, jeg trenger ikke et blad til å fortelle meg at jeg er flink. Det er veldig befriende, faktisk, å slippe å male seg som Kiss hver gang man skal gjøre noe.

Selv om de går i fred for folk flest på gata, har Motorpsycho en sjeldent trofast fanskare. Snarere en menighet, vil enkelte si. Du kan se det på gata eller på t-banen: totalt fremmede som bærer samme kryptiske logo på genseren, og som gir hverandre anerkjennende uten å veksle et ord. Når Motorpsycho er på turné, finner du de samme fjesene på første rad to uker i strekk. Og da P3 skulle innvie det nye årtusen ved å spille én eneste sang non stop i 24 timer, mobiliserte en gruppe fans alle krefter og kuppet avstemningen. Åttitallets store kulthit, "The Final Countdown", måtte se seg slått av et 8 minutter langt, sårt, melankolsk epos som normalt faller godt utenfor P3s musikkprofil. Til og med artistansvarlig fra plateselskapet medga på vei til golfbanen at: Æ e no gammal fan æ å, da sjø. Æ så dokker på Sjørrdar'n i 91.

Det er klart det er stas med slike fans, begynner Gebhardt ydmykt. De gir oss god hjelp. Er publikum tregt en kveld, er det alltid en fast gjeng der til å dra igang. Når vi spiller i London, for eksempel, da har kanskje 150 av de 250 som er der kommet over fra Tyskland, Nederland eller Norge for å støtte oss. Det blir nesten som en familiehappening. Mange av fansen har fulgt oss i mange år, og vi har blitt gode venner. Det er fans i Nederland jeg har besøkt og overnattet hos når jeg har vært der på ferie. Vi er selvsagt ekstremt priviligerte, og da føler vi at vi må gi noe ekstra tilbake. Derfor varierer vi ofte låtutvalget og måter å spille låtene på fra kveld til kveld. Det tvinger oss også til hele tiden å være på tå hev, og til å ta et blikk på oss selv.

Vi begynner å nærme oss slutten av banen. Bent har vist seg som den mest stabile, og Jarl berømmer hans taktikk med å spille som nummer to, og dermed lære av Gebhardts feil. I sluttspurten er alt fokus rettet mot "the gentle touch".

Vi har fortsatt mye uprøvd, sier Bent og myser mot sola. Han har nettopp avsluttet spillet med sin tredje hole-in-one, tatt hjem en soleklar seier, og jeg har spurt om hva som blir det neste.
Jo dypere du konsentrerer deg om en ting, jo flere muligheter ser du. Det blir som et tre, du har en stamme og derfra springer det greiner, som igjen har blad. Det er masse vi ikke kan enda, og så lenge vi er en kreativ enhet, kommer vi til å fortsette. Men med hva vet jeg ikke enda.

Idet Motorpsycho forlater banen, kan Jarl og barnebarnet endelig fullføre runden. Vel, de har ikke mye for seg i golf, sier han da de har gått. Men det er klart, gjør du noe ofte, blir du god.

Kristian S. Pålshaugen