Trondheimstrioen Motorpsycho har siden starten i 1989 dyrket sine egne musikalske prosjekter, uavhengig av populærmusikkfeltets skiftende trender. Bandet er nå ute med sitt fjortende album, "It’s a Love Cult", som fortsetter dyrkingen av gjennomarrangert pop som også preget bandets to foregående album.

Savner det enkle

Popdreiningen har imidlertid ikke gjort Motorpsycho mer tilgjengelig: Til det er låtstrukturene for kompliserte, melodiene for kronglete og harmoniene for komplekse. "It’s A Love Cult" er både gripende og ikke minst imponerende i sin oppsiktsvekkende musikalske rikhet, men av og til savner man enda mer av det enkle og umiddelbare som kontrasterende element i musikken.

Særstilling

Låtene på "It’s a Love Cult" har en gjennomkomponert form, ofte med lange instrumentalpartier. Selve låtmaterialet er tydelig inspirert av 70-tallets symfoniske progrockband som Yes og Genesis, men låtene er ikledd arrangementer for strykere og blåsere som heller leder tanken hen til 60-tallet og navn som Burt Bacharach og Brian Wilson.

Forholdet til pophistorien blir til tider i overkant fetisjistisk, man savner elementer som kan sette 60- og 70-tallsimpulsene i et aktualiserende perspektiv. Det å være "hevet over trender" kan i så måte slå begge veier. Likevel, å skrive så gjennomgående gode låter innenfor et så komplekst tonespråk står det respekt av. Der befinner Motorpsycho seg fremdeles i en særstilling i norsk musikkliv.

Av Eystein Sandvik
Kulturnytt, NRK P2, tirsdag 1. oktober 2002