Støyende
improvisasjoner
Det
er alltid en glede å se denne gjengen i aksjon. Med larmende støyvegger
og bittersøte harmonier finner Motorpsycho frem til et eget lydbilde som
ikke har sitt like på dagens rockscene her hjemme. Nå er de ute på tur
igjen.
Av Mats Johansen
Parkbiografens arkitektur kan gi de fleste
besøkende en følelse av å befinne seg på en jazzklubb bak jernteppet i
1971(!). Det er også definitivt en flytende improfølelse over kveldens
konsertprogram. Sjelden har undertegnede sett Motorpsycho så
eksperimenterende gjennom en hel konsert på en scene her hjemme. Det er
noe man får følelsen de lar vente til de befinner seg nede på klubbene
på kontinentet. Men denne gangen syntes trønderne klare for å frike ut
samtidig som de kanskje ble litt preget av sine oppvarmere og deres
instrumentale sett.
Salvatore
Salvatore har endelig fått sitt definitive
gjennombrudd. Denne tirsdagskvelden skulle bli en oppvisning som
fusjonerte multimedia, postrock og et svingende driv. Bandet har nok
tjent en god del på at en guru som John McEntire - blant annet
kjent fra de amerikanske legendene Tortoise - har hatt en finger
eller to med i spillet denne gangen. Etter de siste omrokkeringene innad
i bandet har Salvatore også sannsynligvis fått fokus mer over på
teften for låtstrukturer enn rene lydlandskap. Dette gir mye tilbake til
lytteren som får flere knagger å henge opplevelsen på.
Visuelt
Settet var i stor
grad visuelt og hang godt sammen med filmsnutter som fór over skjermen.
Blant Frankenstein og "levende" møbler, trykket Salvatore
til og leverte lydvegger som tidvis tok sitt publikum med stille storm.
Noe av materialet fortonte seg kanskje som litt vel anonymt for de blant
publikum som ikke hadde hørt noe av dem fra før av. Men mot slutten av
settet var det vanskelig å ikke nikke med, uansett forhåndskjennskap. Da
dro Salvatore til med de fleste av sine muskler og trakk seg inn
i et landskap som nok finner like mye inspirasjon hos amerikansk
postrock som hos Mogwai.
Motorpsycho
Likevel er det ingen tvil: Det er først og fremst
Motorpsycho folk har kommet for å se. Når de kom inn på scenen
var det for å starte et sett tuftet på det soundet bandet i en årrekke
har vært hovedleverandør av: Tung psykedelia drevet frem med et lettere
demonisk flir, slik man gjerne vil se denne kvartetten. Og denne kvelden
fikk de av bandets tilhengere som liker de lange låtene mest av alt - og
mere til!
Tar seg god tid
Det nye sporet Close Y'r Eyes og My Best
Friend var bare noe av det som Motorpsycho tok seg god tid
med å gjennomføre. De fire på scenen forsvant gang etter gang inn i dypt
dykkende turer - ned i sine egne temaer og låtstrukturer. De spant
avgårde på nye tema og ga gamle låter nye drakter. En av disse som nå
fremstår i en mye mer interessant versjon er Painting The Night
Unreal. Der den tidligere manglet den dynamikk de maktet å få til på
studioversjonen fra Phanerothyme, har
den nå kledd seg opp som den perfekte miks av Billie Holiday og
Grand Funk Railroad. Resultatet ble rett og slett
magisk!
Men undertegnede fikk faktisk ikke fot for det
som skjedde på scenen før det hadde gått litt tid. Enten fordi vi
kanskje ikke helt ventet å bli smurt inn i Motorpsychos verden av
den bølgende Close Y'r Eyes, eller kanskje fordi man håpet på en
larmende skullfuck av en rocklåt. Dette skremte nok denne
anmelderen litt. Men like etter skjedde det jeg håpet skulle skje:
Godfølelsen kom, og den dukket opp med en rent intens versjon av
STG. Elektrisiteten formelig flommet over publikum og fornyet sin
kraft der den flommet tilbake i instrumentene til musikerne i bandet.
Stort og mektig og i ettertid vokser dermed også bandets intro denne
kvelden.
Spennende å følge
Det skal
nemlig mot til å levere et sett tuftet på så stor grad av instrumental
psykedelia og såpass få låter fra gruppas siste album It's A Love Cult.
Men vågemot er vel én ting dette bandet aldri har hatt lite av. Snarere
er det vel nettopp denne evnen til å overraske som gjør
Motorpsycho såpass spennende og morsomme å følge dag etter dag -
år etter år.
Avslutningen denne kvelden er fullstendig
avsindig. Deres konsertfavoritt Tristano spinner avgårde som det
monsteret låten etter hvert har blitt, og fungerer som den perfekte
ruslende eller elektriske introen til bandets perfeksjonerte versjon av
Black To Comm. Maken til fyrverkeri og skitten rock'n'roll har
knapt noe orkester levert her til lands! Jeg får kanskje noen på nakken
når jeg skriver at ingen gjør nettopp denne låta bedre enn
Motorpsycho. Det er bare å gi seg ende over!
I det Motorpsycho avslutter med Fools
Gold er det med et smil om munnen vi forlater salen. Selv om man
kanskje gjerne skulle ha hatt noe å innvende på bandets fremtoninger -
være seg på plate eller scene - er det fullstendig umulig å ikke bli
imponert over det beist de kveld etter kveld makter å reise. Som det
ultimate bevis på at man i dette bandet står overfor et av verdens aller
beste band!
Disse låtene spilte Motorpsycho i
Skien:
Close Y'r Eyes
For
Free
Neverland
My Best Friend
STG
Custer's Last Stand (One
More Daemon)
Dora Peach
Landslide
Painting The Night
Unreal
Serpentine
Go To California
'S Numbness
Tristano /
Black to Comm
Fools Gold
