Hard og nådeløs behandling i
Halden
'Øvelse gjør mester' er et velkjent ordtak. Og
det er en sannhet uten modifikasjoner i Motorpsychos tilfelle. Etter som
bandet kommer lenger og lenger ut i turneen sin, sitter stadig flere
detaljer som støpt. Hvilket medførte at publikum ble levert et strålende
sett fra et hostende, men smilende orkester som mandag kveld besøkte
Halden.
Av Mats Johansen
Det er alltid overraskende å komme til småbyen
her i landet. Halden ligger stille denne iskalde mandagskvelden. Kun et
og annet streifende menneske befinner seg ute i gatene, og det er dermed
et velkomment avbrekk å møte varmen i kjelleren på Dickens før
konserten sparkes i gang.
Friskeste på lenge
Kort tid senere åpner dørene inn til storsalen på
Studentsamfunnet, og litt over ti går Motorpsycho på
scenen til en konsert som etter hvert skulle bli en av de friskeste
undertegnede har opplevd på en stund. Denne kvelden skulle vise seg å
bli høylytt, hardt rockende og kompromissløs.
Motorpsycho åpner også denne kvelden
vågalt med den fremdeles ikke utgitte Dora Peach - et
instrumentalt tøystykke av en lydvegg. Referansene til diverse
utagerende amerikanske band på syttitallet blir stadig tydeligere. På
samme måte som Grateful Dead og Allman Brothers har gjort
før dem, griper også Motorpsycho tak i melodilinjene samtidig som
improvisasjon spiller en forsterkende rolle for det endelige resultatet.
Denne vinklingen kommer også tydelig til syne i Halden i forbindelse med
at de trekker frem spor fra sin magiske boks som benytter seg sterkt av
disse virkemidlene.
Fra Holiday til Sabbath
My Best Friend - som fremstår som et av de virkelig
lekne sporene til dette bandet - følges av et rent ut fantastisk
støyende parti av konserten hvor en intens Superstooge drives inn
i den skumleste versjonen undertegnede har hørt av Painting The Night
Unreal. Denne gangen fremstår ikke låta som en psykedelisk versjon
av Billie Holiday, men snarere som en kruttsterk manifestasjon av
et blått Black Sabbath på syre og saksofon! Men de lange stemmene
fra spontaniteten Motorpsycho er mestre på å trylle frem, stopper
ikke her. Snarere skal det heller vise seg at eksperimenteringen er satt
som mal for kveldens settliste. Langspilte spor som ikke utgitte
Close Yr Eyes eller klassiske STG stormer frem, men det er
B-siden Flick Of The Wrist med sin glitrende instrumentering og
577 med et nærmest manisk mantra som tar kaka for denne
anmelderen. Rent magisk!
Mesterlig
avslutning
Men de av
Motorpsychos tilhengere som liker de mer konsise låtene er også
til stede og får også sin dose av sitt paradis. Storspilte versjoner av
singelen Serpentine, samt poplåtene Sinful,
Wind-Borne og 'S Numbness fra Blissard og deilige
Neverland er alle gode eksempler på et band som i dag mestrer
både det spontant flytende og det deilig orkestrerte uttrykket. Det er
videre et glitrende sett som avsluttes på mesterlig vis av en konsis og
velspilt versjon av perlen Vortex Surfer.
Det er
ingenting å si på gruppas forestilling denne kvelden. Til tross for at
musikerne virker delvis preget av sykdom gir de alt og gjør få feil.
Likevel når ikke denne konserten helt opp i øverste sikte av
himmeltaket. Det må nok konteksten ta noe av støyten for. I et stort
lokale som Samfunnet virker det nærmest folketomt, og lyden blir
for stor for salen gjennom de to timene konserten varer. Her kommer med
andre ord aldri den virkelige stemningen som kunne ha hevet dette settet
til den posisjon det helt klart hadde fortjent.
Kontinentet neste
Motorpsycho fortsetter turneen sin utenlands.
Kontinentet står for tur den neste måneden før trønderne avslutter med
fire konserter i Oslo og Trondheim. Da bør du være der for å bevitne et
band som verken har noen over eller ved siden av seg her til
lands!
Disse låtene spilte Motorpsycho i Halden:
Dora Peach
Serpentine
Sinful, Wind-Borne
My
Best Friend
Superstooge
Painting The Night Unreal
Close Yr
Eyes
Überwagner
Flick Of The Wrist
STG
Custer's Last Stand
(One More Daemon)
Neverland
'S Numbness
577
Vortex Surfer
