|
| ||||||
| ||||||
|
| ||||||
| ||
|
Jeg tror jeg ville ha gått på konsert med The International Tussler Society bare på grunn av turnéplakaten. Du vet, den som ligner på "Pet sounds". Men ikke bare derfor. Jeg har jo hørt ryktene jeg også. Jeg har lest om over tre timer lange, fantastiske festkonserter der Motorpsycho har dratt på tur med Burt Reynolds og en banjo, sett ut som en blanding av de flyvende burritobrødrene og The Allman Brothers Band og gjort ekstatiske coverversjoner av alt fra "Up on cripple creek" til "When you dance I can really love" og "Mystery train pt. II". Du verden. Sånt kan man like. Det begynte bra også på Folken i Stavanger. Jeg sto på tærne og gliste de første 30 minuttene. Sidemannen min bannet høyt mellom hver sang. Duellin' Flint Gebhardt gliste som en liten gal gutt bak banjoen. Det var piknik med døden, polka med djevelen. Kjell "K. K." Karlsen spilte stilig steel, mens Billy Bob Bent, Barry "Space" Hillien og Snakebite Ryan så ut som roadiene til The Allman Brothers Band tidlig på 70-tallet. Det er en god ting, hvis noen skulle være i tvil. The International Tussler Society åpnet med en frisk og festlig "I know you rider" og fortsatte blant annet med "Six days on the road", "Sonnyboy Gaybar", "Waiting for the one", "Polka with the devil", Little Feats "Truck stop girl" og "Hot burrito no. 2" av "skytsengelen" Gram Parsons. Aller best var kanskje det akustiske settet midt i, der gruppa gjorde låter som "Man of constant sorrow", Steve Earles "Mystery train pt. II" og The Grateful Deads "Friend of the devil". Den lange, nokså originaltro "In memory of Elizabeth Reed" var nesten like overbevisende som da Duane Allman og Dickey Betts la gitarene oppå hverandre på The Fillmore East helt på begynnelsen av 70-tallet. Dessuten må jeg ha vært nær ved å besvime da Snakebite Ryan hugget til i introduksjonen til The Bands "It makes no difference". Oi, oi, oi, oi, oi. Jo visst, jeg var riktig så fornøyd. Det varte cirka 1 time og 52 minutter ut i konserten. Da var det jevnt slutt. Da minnet plutselig Kjell "K. K." Karlsen om en førtidspensjonert sløydlærer fra Melhus. Da begynte Lars Lien å ligne veldig på han ene i Travelling Strawberries, han med chipsen. Jeg begynte å høre "Støveldance" i hver eneste sang. Sidemannen min fant veien til bensinstasjonen borti gata og kjøpte ei baconpølse med rekesalat. Selv vurderte jeg å ta en tur på toalettet, selv om jeg egentlig ikke måtte på do. I stedet ble jeg stående å lure på hvor pianisten i oppvarmingsbandet Tumbleweed hadde kjøpt den flotte t-skjorta med "Gram Parsons and the fallens angels" på brystet. Jeg begynte å angre på at jeg ikke hadde med meg fluktstol og siste utgave av Norsk Lysningsblad. Så hva skjedde? Sikkert ingenting. The International Tussler Society bare fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte og fortsatte. Du forstår kanskje hva jeg mener. Det hjalp ikke en gang at gruppa etter hvert plukket fram "verdens vakreste sang", Gram Parsons "She". Selv Thomas Dybdahl tok av seg cowboyhatten og satte seg i trappeoppgangen. Jeg er sikker på at The Grateful Deads "Turn on your lovelight" må ha vart i 39 minutter før lysene ble slått av. Jeg er overbevist om at "Bertha" ble dradd ut i noe sånt som 23 minutter og 34 sekunder. Til slutt tuslet jeg ut og lot Tussler være Tussler, selv om jeg visste at bandet sikkert ville spille både "A memory" og "When you dance I can really love" i løpet av de neste fire timene. Beklager, men jeg fikk rett og slett nok. Det begynte med en plakat inspirert av "Pet sounds". Det sluttet minst én time for seint. (6/10) |
| ||||||||
| ||||||||
| ||||||||
