Forsiden/Konsert
Oppdatert
02.12.2002 Skrevet av Kai Kristiansen
Ingen over, ingen ved siden. Snah gjør "en
Jimmy Page".
Trykk
her
| |
Motorpsycho skuffer aldri
Kompromissløs hitparade fra Norges fremste
rock-encyklopedister.
Rosendal:
MOTORPSYCHO
Lørdag
Det er alltid stas når Motorpsycho spiller i hjembyen. Og tradisjon tro
avsluttet de også denne høsten turneen i Trondheim.
Lørdagens konsert var på mange måter en gjennomgang av det mer popete
låtmaterialet. Det var ingen store overraskelser, men heller ingen
skuffelser. Likevel er det bestandig artig å se Motorpsycho live, ikke
minst fordi de makter å blåse nytt liv i gammelt stoff på en frisk måte.
Som oftest med nokså progressive, nesten avantgardistiske løsninger, som
gjør at en konsert med bandet aldri blir forutsigbar.
Snah dro i gang det hele med sin «Serpentine». Vakkert og skjevt, men
også forbausende likt studioversjonen. De fulgte opp med en sår og deilig
tolkning av «Flick of the Wrist» der Snah nok en gang fikk vist hvilken
eminent gitarist han er. I denne delen av konserten fikk vi også servert
en nydelig, lavmælt orkestral versjon av «Feel».
I hele tatt så virket første delen av settet litt prøvende,
utforskende, men uten at bandet helt fant formen. Men da de etterhvert
kjørte i gang «Hey Jane» løsnet det, både hos publikum og bandet, og vi
fikk se Motorpsycho slik vi kjenner dem som best; inderlig, lidenskapelig
og totalt overbevisende. De fulgte opp med strålende versjoner av
«Watersound», «Custer´s Last Stand» og «STG». Sistnevnte låt med et lengre
improvisert støyparti.
Jeg har fortsatt til gode å oppleve en dårlig Motorpsycho-konsert. Selv
på sitt mest middelmådige er dette bandet bedre enn de aller fleste andre
norske band. Selv om ikke lørdagens konsert levde helt opp til
forventningene bød kvelden på mang et øyeblikk av frossen skjønnhet.
Men den viste også bandet fra en mer innadvendt side; Til tross for at
vi fikk høre flere av de mest umiddelbare låtene fra Psycho-diskografien
virket det som om bandet av og til spilte mer for seg selv enn for folk i
salen. Men på den andre siden er det jo nettopp dette som har brakt
Motorpsycho dit de er i dag; den kompromissløse holdningen både til seg
selv, til musikken og til sitt publikum. Hele tiden med den kunstneriske
integriteten inntakt.
Da Motorpsycho etter nesten to timer dro i gang «Vortex Surfer»
skjønnte både bandet og publikum at det nærmet seg slutten. Men det ble et
verdig og hardtslående punktum.
|