Hardt rockende orkester på
besøk
Et
døgn etter Motorpsychos psykedelia i Skien går de på scenen for et entusiastisk publikum i
Vaskeriet, Kristiansand. Denne kvelden snur de på settet sitt - kaster
på settlistene - og leverer mye mer rock'n'roll enn kvelden før. Uten av
det betyr så mye for sluttresultatet.
Av Mats Johansen
Motorpsycho åpnet kvelden med et langspilt
instrumentalt dyr av en låt. Dora Peach er en hyllest til bandets
øvingslokaler, og fremstår nå som en flytende jam i beste Grateful
Dead-stil. En god intro som kanskje kunne få noen og enhver til å
føle at man også denne gangen skulle dykke dypt. Men de neste låtene som
dukker frem fra bandets vidunderkasse er mer lettspilte.
Serpentine og Sinful Wind-Borne er hardt rockende
topplåter, mens Custer's Last Stand (One More Daemon) er en låt i
beste monsterstil fra denne gjengen.
Elsker å bråke
Likevel rekker det også denne gangen til med
improvisasjoner. My Best Friend og den selvfølgelig koblingen av
Tristano og Black To Comm viser denne kvelden (som så
mange kvelder før) at bandet elsker å bråke og fare inn og ut av
lydlandskapene sine. Det er nok på en måte dette mange ønsker at
Motorpsycho skal få sin manifestasjon frem også på plate.
Som Grateful Dead før dem har de nå
kanskje forårsaket en splittelse mellom de gruppen presterer på plate og
det de er kjent for å fremvise fra scenekanten. Om vi noensinne vil få
oppleve at bandet vil klare å fusjonere disse to uttrykkene på en
optimal måte, er enda i det blå, men det gjør det i hvert fall ikke
mindre interessant å følge Motorpsycho videre.
.gif)
Lite fra
det nye albumet
En ting som er litt
merkverdig med bandets nåværende settlister er at de lar ytterst få av
bidragene fra siste studioplate få lufte seg. De fire som vi ble
presentert for denne kvelden er de samme som vi opplevde kvelden før. I
tillegg ble Überwagner også spilt i Kristiansand. Hva dette
skyldes er usikkert, men det kan kanskje være et ytterligere tegn på at
bandet kanskje føler de jobber på to parallelle spor. Noe virker i hvert
fall å være i gjære.
Motorpsycho er heldigvis stadig like
vanskelige å kategorisere og sette i bås. I stedet er de i ferd med å
finne sin egen vei på siden av sine samtidige. Som Nick Cave
følte at han virkelig fikk til med The Good Son, er
Motorpsycho nå i ferd med å kunne stå helt på egne ben. Selv om
det er helt klart at de lytter til sine inspirasjoner og sitt
kildemateriale, er det stadig tydeligere at dette bandet er sine egne
herrer. Og som sine egne herrer går de sine egne veier. Hvem vet hvor de
vil dukke opp neste gang?
Disse låtene spilte Motorpsycho:
Dora
Peach
Serpentine
Custer's Last Stand (One More Daemon)
Sinful
Wind-Borne
My Best Friend
Überwagner Or A Billion Bubbles In My
Mind
STG
Stained Glass
Painting The Night Unreal
Hey
Jane
Neverland
Nothing To Say
Tristano / Black To Comm
