Stig Aasheim

---

NANCY SINATRA: Et mistak å få henne hit Foto: Thomas Olsen

Selvsagt var det ikke bare glede denne dagen på festival heller, noen ord må bare ut først som sist. Det var et feilgrep av dimensjoner å invitere den aldrende divaen Nancy Sinatra til å spille. Hva hun eller managementet hennes hadde lovet arrangørene veit jeg ikke, men dersom de visste at de ville få et show bestående av en nesten imponerende rekke radbrekkinger av mer eller mindre store klassikere (kan nevne "Purple Rain" og "Born To Be Wild som to grelle eksempler), utført av ei pleietrengende dame backet av et lag med fortapte heavyrockere fra Los Angeles’ svunne tid vil jeg stille store spørsmålstegn ved dømmekraften.

Og stort sett all annen booking tilsier jo at det ikke er noe i veien med gangsynet hos de bookingansvarlige. Jeg har aldri opplevd et dårligere band utenfor åpen sjø mellom Norge og Danmark. Og sjelden har vel en artist fått så mange til å le sammen uten å forsøke å være morsom. Men egentlig var det jo bare trist. Og det tristeste av alt var at hennes opptreden gjorde sitt til at Motorpsycho blei femten minutter forsinka.

Vel vel, da var det nevnt, noen ganger må man bare rense kroppen for gruff før man setter i gang med ting.

Vue

Først ut var amerikanske Vue, sist jeg så dem var som oppvarmere for Black Rebel Motorcycle Club på John Dee. Den gangen gjorde de en absolutt godkjent jobb, og overskygga fullstendig den kveldens hovedattraksjon. De starta freskt med sin bluesinspirerte rock’n roll, anført av en gitarist som man veldig lett kunne forveksle med Petter Baarli, både i utseende og fakter.

Det var ikke direkte fullt på Enga så tidlig på dagen, men det strømma jevnt på med folk og det ble etter hvert en god del som falt ned på gresset i nærheten av Vue. Som forrige gang slo det meg at dama på orgel ikke hadde mye å gjøre, hun var helt borte i lydbildet. De andre jobba desto mer, og på tittellåta fra sistealbumet Find Your Home tok trommisen over gitaren, mens vokalisten satte seg ved ei golvtromme og hamra løs. Sologitaristen slang fra seg gitaren og henga seg totalt til munnspillet. Ei flott låt som avslutta en fin konsertstart på Enga.

Surferosa
Et av de mest hypa norske banda for tida er Surferosa, og med sin massive discorock anført av karismabomba Mariann Thomassen fortjener de all mulig oppmerksomhet. Det var synd at konserten ble skjemma av litt dårlig lyd, det blei aldri det trøkket musikken trenger for å nå ut, men det så ikke ut til å legge noen demper på stemninga foran ved scena. Dagens første publikumsvinner, og det er ikke rart med fengende låter som "Long Last" og "Panorama" i beltet.

Kåre Joao
Kåre Joao Pedersen, tidligere trommeslager i Kåre & The Cavemen, kom tidligere i år ut med sin første soloskive. På Øya skulle han for første gang vise frem materialet for et større publikum. Og han var da heldigvis ikke alene på scena heller, til sammen sju mann var de og de stilte med tre gitarister, og tankene gikk stadig til Allman Brothers Band, ikke først og fremst for musikken, men noe av stilen og feelingen lå i den gata. Låtmessig var det vel heller britiskinspirert og Oasis dukka stadig opp i huet som en referanse.

At mange av de tidlig fremmøtte var der for å se Surferosa viste seg ganske tydelig under denne konserten, da det var merkbart færre folk foran scena. Men det stoppa ikke bandet fra å gjøre en absolutt godkjent konsert. Om materialet er sterkt nok til å føre ham inn i en like god stim som hans tidligere band var i er jeg vel mer tvilsom til. Det mangler en del, ikke minst på sjarmen som jo var en viktig del av uttrykket til Kåre & The Cavemen.

VIDAR VANG: Glimrende Foto: Thomas Olsen

Vidar Vang
Etter at det noe stivbeinte designerrockbandet Furia hadde fått sine gullplater av konferansier Kristin Winsents var det tid for dagens kanskje aller største overraskelse. Jeg hadde så vidt hørt EP’en Under Six Strings på forhånd, og lest en del av forhåndsomtalen som hadde blitt ham til del, og det meste lå jo til rette for en hyggelig opplevelse. Men at det skulle bli et sånt fyrverkeri av en konsert, faktisk en av helgas aller beste, kom som en liten overraskelse.

Også han stilte med ei full pakke av et band, gitarister en masse, orgler og perkusjon. Det sparka av gårde med countryrock av typen som Ryan Adams, Wilco (i alle fall tidligere) og The Jayhawks representerer. Med et unntak bestod bandet av ukjente ansikter, unntaket varCato Salsa som viste seg fra en ukjent side, visste ikke at han også er en countryrocker av rang. Både når det gjaldt piano og gitar.

Med det knallsterke låtmaterialet som han allerede har skaffa seg og ikke minst med den spillegleden og ikke minst kvaliteten på bandet så er Vidar Vang et navn vi kan regne med i mange år fremover. Glimrende rett og slett.

RICOCHETS: Klasse! Foto: Thomas Olsen

Ricochets
Fredrikstad-bandet Ricochets kollapsa for et par år tilbake p.g.a. det velkjente rockeproblemet med alkohol og narkotika. Nå er medlemmene reine og spillesugne, derfor har vokalisten, gitaristen (også med i Hello Goodbye) og bassisten (også med i Peru You) fått med seg nye folk på trommer og keyboard, et nytt album er visstnok i bakerovnen.

På Øya var det et Ricochets som tydelig var glade for å være tilbake vi fikk se. Med sin finskårne rock’n roll, med spor av både Led Zeppelin og Gluecifer satte de foten i gang hos de fleste i den etter hvert ganske fullpakka Middelalderparken. Låter som "I Won’t Change My Mind", Far From Home" og ikke minst radiohiten "The Shit Hits The Fan" viser et band med stor klasse. Jeg sier velkommen tilbake, og håper at oppholdet blir lenger denne gangen. Norge trenger band som Ricochets.

Bonnie ’Prince’ Billy
Fra tjukkeste Kentucky kommer den smått eksentriske singer-songwriteren Will Oldham, kjent under navn som Palace, Palace Songs, Palace Brothers og altså Bonnie ’Prince’ Billy. Han skriver fantastiske låter, og i livesammenheng gir han dem nytt liv hver eneste gang. Denne gangen skulle han ifølge ryktene komme med et elitelag av musikere. Det hørte vi ikke mye til egentlig, bassisten slo an ei tone i minuttet og bidro med litt koring, el-gitaristen klimpra litt for seg selv borte i hjørnet. Man må muligens være god for å få det til å låte så lite sammenhengende?

Det høres nå kanskje ut som jeg fant konserten lite tilfredsstillende, langt derifra, det er sånn det skal låte når skogstrollet Oldham står på ei scene, man kunne kanskje ha ønska seg en trommeslager også, men det får vi ha til gode.

Fordi jeg venta på en leveranse av cajunburger måtte jeg tilbringe første delen av konserten litt langt bak, og det var ingen udelt positiv opplevelse. Man fikk virkelig følelsen av at uttrykket Perler for svin passa inn. Makan til skravling skal du samle mange syklubber for å få til. Rett skal være rett, det var vanskelig å skjønne at det foregikk noe på scena, det er jo temmelig lavmælt det Oldham & Co. leverer. Men snur man seg mot scena så får man det kanskje med seg? Nå kan det jo sies at det ikke er perfekt med noe så rolig på den store scena, men jeg fant etter hvert ut at det ikke var noe stort problem. Tok nemlig turen langt fram og der var det tyst som i graven, reine andaktsstemninga med mange hengivne fans å se.

Etter å ha gnistret ut en sår "New Partner" og en ikke mindre sår "I See A Darkness (udødeliggjort av selveste Johnny Cash på albumet American III: Solitary Man) var det tid for publikumsønsker og selvsagt hadde alle sin personlige favoritt de ville ha spilt. Han valgte til slutt "All Around", ikke uten problemer ettersom de to andre ikke kunne låta, Will tok selvsagt ansvaret og viste dem hva de skulle gjøre, og arrangerte koringa underveis, og det ble bare vanvittig flott.

Til slutt gjorde han en fan antageligvis usannsynlig lykkelig, han gikk fram til scenekanten og ga bort gitaren sin. Slik gjør bare store menn med store hjerter. Og at Will Oldham er stor er det ingen tvil om.

Motorpsycho
Etter den tidligere nevnte tragedien ved navn Nancy Sinatra var det endelig tid for det både arrangører og publikum hadde venta på. Noen i flere timer, mange i flere uker, og til og med noen i flere år. Bastionen Motorpsycho hadde endelig funnet tid i timeplanen for å besøke Øya. Med seg hadde de fire Jaga Jazzister, og alt lå til rette for en pangavslutning av festivalen.

Jeg har etter hvert fått en god del konsertopplevelser med Motorpsycho, det eneste likhetstrekket mellom alle konsertene er at det aldri er dårlig. Så det kunne vel ikke gå galt denne gangen heller? Man er jo ekstra spent når det er snakk om en times festivalkonsert, det blir jo ikke helt det samme som de sedvanlige to til to og en halv times konsertene de gjør. Men ingen fare, foran tusenvis av mennesker starter de av alle låter med klassikeren "Nothing To Say" fra Demon Box, ei låt jeg av forskjellige grunner aldri tidligere har hørt live in concert med Motorpsycho. Man kan få tårer i øya og rykninger i diverse utstyr av mindre!

Ni minutter seinere veit jeg at det uansett er en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme, nettopp p.g.a. den låta. Det er så tungt, det er så massivt, og allsangen gir alt en ekstra dimensjon. Man føler seg ekstremt liten og vanvittig stor på en og samme tid.

Nå kunne det gå mange veier, vi kunne ha fått en hitparade (tross alt starta de med ei låt som kunne tyde på det), vi kunne ha fått et improsett (det er ikke lenge sia de gjorde en gig på Molde Jazzfestival) eller vi kunne ha fått hva som helst. Hva det blei er ikke lett å si, men de dro i alle fall fram et par låter fra den nye skiva, bl.a. "Serpentine", som er første singel ut derfra. Dersom det var et opplagt singelvalg derfra tror jeg vi har ei sær skive i vente, for noen umiddelbar hit er det i alle fall ikke.

Jaga-folka skulle selvsagt ikke bare stå der å holde horna sine, det førte til at ei låt som "Go To California" nærmest måtte spilles, og fløytesoloen var fin den. Låta er ingen personlig favoritt, men også her blei det allsang og stor stemning. I "Landslide" var det trompetistens tur til å spille solo.

Starten er nevnt, slutten på konserten blei ikke stort dårligere. En ti minutter lang og vidunderlig versjon av "Whip That Ghost (Song For A Bro’)" fikk avløsning av seksten minutter med pur glede for et Motorpsycho-hjerte. Monsterrockeren "Superstooge" buldra av gårde og gikk over i jampartiet "Tristano", da de fleste trodde at de skulle tilbake til utgangspunktet i "Superstooge" banka de heller i vei med en killerutgave av "Black To Comm" (originalen er ved MC5). Klapping, allsang og en gigantisk pyroutblåsning satte et mer enn verdig punktum for Øya 2002.

MOTORPSYCHO: Et verdig punktum på Øya 2002 Foto: Dirk Gilis

Settliste Motorpsycho:
1. Nothing To Say
2. Überwagner Or A Billion Bubbles In My Mind
3. Go To California
4. Landslide
5. Serpentine
6. The Other Fool
7. Whip That Ghost (Song For A Bro’)
8. Superstooge / Tristano / Black To Comm

Øyafestivalen, Gamlebyen - 10/8/02

Relaterte saker:
Motorpsycho redda kvelden
Nancy Sinatra med gull-boots
Saint Etienne skuffet på Sjøsiden
Ujevn førstedag på Øya
Romvesener på So What!
Spiritualized avlyser Øya - Tortoise inn
Moro på Mono

Tips noen om denne saken