|
Noen episoder
i livet blir det til at du tar meg deg videre. Da du som snørrete
seks-åring plutselig fikk en lillebror. Den første kjæresten du
fikk. Den første kjæresten som stakk fra deg. Og, så klart, en rekke
hendelser som kanskje bare er helt spesielle for akkurat DEG. Noen
har en greie med biler, noen har en greie med fotball, noen har en
greie med rockemusikk. Deriblant jeg; noe jeg ble smertelig klar
over (som om jeg ikke var det fra før) en pjuskete høst-kveld i
1997. Faren min buste inn på gutterommet og slengte en CD elegant
ned på senga ved siden av meg. "Hør på denna", mumla han. "Den
rockegærne sjefen min insisterte på at jeg måtte kjøpe denne til
deg, du som også er innvidd i den menigheta". Det neste jeg husker
er at jeg ligger på senga og ser i taket, da det plutselig skjer noe
med meg. Tid og rom viskes plutselig helt ut, i det godlyd av en
klarhet og klasse jeg aldri før har hatt kjennskap til smyger seg
inn øregangene mine or bergtar meg, som verdens mest naturlige ting.
-Dette er ganske heavy ting for en traust østerdøl, la meg være den
første til å innrømme akkurat det. Jeg lå som en grønnsak i den
senga helt til siste rest av klang fra trommene hadde ebbet ut etter
siste låta. Og jeg var bare så jævelig glad. For dette var så
jævelig bra. Og det mener jeg fortsatt, samme hvor pompøst det enn
måtte høres ut. La meg nå, seks år seinere, geleide dere gjennom
denne plata, hvilket jeg til dags dato fortsatt mener er er
Motorpsycho's sterkeste utgivelse (hvilket igjen burde si
sitt).
Plata åpner med fantastiske "Sideway Spiral I", ei låt
som for meg framstår som en bit av himmelen, intet mindre. Låta har
et driv og en lekende lett flyt, som er så til de grader lekker og
innbydende. Snah, aka. Hans Magnus Ryan, synger på denne låta -
utrolig godt akkompagnert av noe som kanskje best kan beskrives som
et englekor. Dette er en av de aller vakreste melodiene jeg vet om.
Låta resulterer i trommeruller som slår om seg i et aldeles nydelig
helvete, for så å bli avløst av knall-rockeren "Walking on water"
(senere kjent som "You lied"). Denne låta rocker så baller at susp
burde ha fulgt med plata. Banalt enkelt (99% av låta er spilt inn
live, det er nesten ikke en dub å spore), men usannsynelig fett.
Låta har siden blitt en live-klassiker.
SÅ DA. Etter to mer
eller mindre "lyse" låter, vidt forskjellige sådan, bryter HELVETE
virkelig løs i form av "Heartattack Mack", platas tredje spor. Jeg
ble oppriktig talt nesten redd første gangen jeg hørte Heartattack
Mack. Låta rommer noe veldig, veldig mørkt. Med sine sju minutter og
førtien sekunder blir vi med på en reise inn i et uendelig mørke av
pure evil. Ikke ett sekund for mye! Spennende og fasinerende som
bare fyttirakker'n. Låta slutter også på en mildt sagt genial måte.
Utenomjordisk. Hvis det hadde vært lov (noe det ikke er) til å
trekke fram en favoritt fra denne plata, så... Jeg sier ikke mer,
for å slippe dårlig samvittighet. Platas fjerde spor er også en
nydelig, nydelig, nydelig sak. "Pills, powders and passionsplays" er
en ren oppvisning i hva virkelige kunstnere kan gjøre ut av et par
kassegitarer, et par bongotrommer og noe annet ræl. Låta er bare
deilig mystisk, akkurat som den vet om en dyster hemmelighet vi bare
får lukte litt på. En genistrek. Deretter følger "In the family", en
veldig sår og alldeles nydelig låt som tar tak i deg og klorer seg
fast i ryggen din. Jeg får fortsatt hakeslepp hver gang jeg hører
denne låta. Låta handler tilsynelatende om en slags horribel
familitragedie. Men igjen - her får vi heller ikke vite så mye, rent
tekst-messig. Vi får bare vite av de 10 prosentene av isfjellet som
stikker opp fra havet. Dette skaper nok en gang en mystisk eim rundt
låta. Låta har en voldsom, nesten desperat nerve i seg. Gripende er,
faktisk, riktig betegnelse på denne låta, synes jeg (og det er ikke
ofte). Jeg husker jeg tenkte at NÅ, Nå er toppen nådd. Å overgå
dette kunne ikke være mulig. Så feil kan man ta.
"Un chien
d'espace" følger så, nemlig (Det vil si, etter en liten prelude med
vampyr-orgel og noen som går i en trapp, sånn i nedtellingen fra
spor 5 til spor 6 på CDen...). Jeg vet ikke helt om jeg klarer å
sette ord på dette opptaket. "En hund i rommet" (fritt oversatt via
heller dårlige fransk-kunnskaper), er noe en er nødt til å sette seg
inn i på egen hånd. For meg framstår denne lille helvetessymfonien
ihvertfall som noe veldig, veldig stort. Låta er en real slugger på
tretten minutter og førti sekunder, noe som nesten er for kort.
Denne låta kan få en overbevist hedning til å tro på spøkelser, så
beware! Dette er platas mest ambiøse og urovekkende spor, med sin
hypnotisk skumle dynamikk. En Motorpsycho-klassiker. Det kan nevnes
at låta visstnok oppsto som en jam på en spillejobb MP gjorde ved
Cinnemateket i Oslo i 96/97, der de tonesatte en stumfilm. Så det
så! Produsent Helge Steen, aka. Deathprod har forresten også satt
sterke fingeravtrykk i denne låta, som kan minne om låta "Demon Box"
på plata ved samme navn fra 1993, bare BEDRE.
Platas sjuende
spor, "Sideway spiral II", er en låt som etterlater seg en blanding
av undring og respekt hos undertegnede. Denne låta vitner om et band
som bokstavelig talt ikke EIER hemninger, og aldri har hørt om
begrepet "grenser". Her blir en simpelthen satt på prøve i hvor mye
en kan greie å fordøye som lytter. Det har blitt ytra mange meninger
rundt denne sangen, hvorav mange hater den. Jeg elsker den.
Enten/eller-låt. "Like always" er platas åttende låt. En parallell
kan lett tegnes tilbake til platas andre spor, "Walking on water".
Denne låta er også banalt enkel, men like så fullt genial. Spilt inn
live, så og si - noe MP er ubestridte mestere i. Her kommer også
Snah til sin fulle rett som rockegitarist. Fantastisk. Så,
"Stalemate". Platas eneste rene ballade. Et piano, en gitar, en
cello, og en halvmumlende Bent Sæther. En suksessoppskrift. Nydelig
håndtverk. Hverken mer eller mindre.
"Starmelt lovelight" følger
som spor 10. Om denne sangen har jeg bare én ting å si: Dette er POP
sånn POP hadde hørtes ut, om verden hadde vært et rettferdig sted.
Her har dere malen. Über-fengende. Veldig, veldig bra. Plata runder
av med låta "Timothy's Monster" (hvilket også er tittelen på MP's
monster-album fra 1994, for de som ikke skulle vite det). Denne låta
er platas desidert mest undervurderte blant de fleste. Mange skriver
av denne låta tvert som "bråk", men la meg bare si at - ta deg tid
til sette deg inn i Timothy's Monster (plata også, bare så det er
sagt!), for her er det ting å hente! La det forresten være sagt at
låta er delvis plagiat av MC5's "Come together". Når man først er
inne på temaet plagiat kan det også nevnes at Sun Ra har gitt ut en
plate ved navn "Angels and demons at play". Det er visstnok derfor
MP har plassert bokstaven A inn i "demons" i platetittelen. Både MC5
og Sun Ra er av MP's store inspirasjonskilder. Men hva så? Vi
siterer MP-trommis Gebhardt: "Bad composers borrow, good composers
STEAL". (Kanskje ikke ordrett, men ja). I dette sitatet (som faktisk
også er stjelt), ligger mye av hemmeligheten i Motorpsycho's
genialitet. Jeg har dog ingen motforestillinger mot dette, når
resultatet blir så FANTASTISK som denne plata.
Til slutt
noen få kommentarer og notiser: 1) Plata er spilt inn i Athletic
Sound Studio i Halden, et hel-analogt lydstudio (egentlig en gammel
gymsal - derifra navnet). Dette tror jeg har hatt VELDIG mye å si
for "magien" som råder i "Angels and Daemons at play". Opptakene
låter veldig "varme" og levende. 2) Det vi i dag kjenner som "Angels
and Daemons at play", var opprinnelig tre EPer; Babyscooter, Have
Spacesuit Will Travel, og Lovelight, trykt i 500 ex. hver. Disse tre
EPene ble seinere utgitt i en fin-fin samleboks, trykt i bare 2000
ex. Flere låter kom aldri med på CD-versjonen av "Angels and Daemons
at play" pga plassmangel på selve CDen. Den dobble LP-utgaven av
A&D.A.P. inneholder derimot det meste fra alle tre EPene. Helt
til slutt vil jeg oppfordre alle til å skaffe seg denne skiva. Om
det så er det siste du gjør.
Den beste norske rockeskiva noen
gang!
(Skrik så mye dere vil!).
10/10
I Rockeweb:
Årslista
1997
Webreferanser:
You gotta hang on to
the trip you're on
Sony Music Norge
Stickman's
Records
|
