ANMELDELSE
Apropos Motorpsycho 04/12/2002/Nyhet 04/10/2002/Plateanmeldelse 15/09/2001/Konsertomtale 05/09/2001/Intervju 05/09/2001/Plateanmeldelse 02/09/2001/Intervju 30/08/2001/Intervju 29/08/2001/Intervju 28/08/2001/Intervju 27/08/2001/Nyhet 27/08/2001/Intervju 27/08/2001/Nyhet 30/07/2001/Nyhet 21/06/2001/Nyhet 12/06/2001/Nyhet 21/08/2000/Nyhet 11/08/2000/Nyhet 29/06/2000/Nyhet 16/06/2000/Nyhet 22/02/2000/Nyhet 18/02/2000/Plateanmeldelse 19/10/1999/Konsertomtale 24/09/1999/Nyhet 11/07/1999/Konsertomtale 15/04/1999/Konsertomtale 17/03/1999/Nyhet |
Motorpsycho + Jaga Jazzist Horns En venn av deg ringer ufrivillig fra mobiltelefonen, som ligger i veska uten tastelåsen på. Alt du hører er lyden av skritt og udefinerbart bakgrunnstøy. Skjønner? Omtrent sånn låter det første kvarteret av den tjue minutter lange låta "Tristano". Det er både sært og breialt, men samtidig interessant. I hvert fall så lenge det er Motorpsycho som gjør det. I likhet med veldig mange andre har jeg et nikkedukkeforhold til Motorpsycho. Hvis jeg ikke liker platene deres med en gang, tvinger jeg meg til å høre på dem lenge nok til å forandre mening. Historien gjentar seg gang på gang, fordi Motorpsycho alltid finner nye måter å uttrykke seg selv på. "M+JJB" er intet unntak. For min egen del tror likevel jeg det vil ta kortere tid denne gangen enn med fjorårets "It's A Love Cult". Nå er det mer lek enn alvor, og færre av de store tålmodighetsprøvene, som karakteriserer mye annet Motorpsycho har gjort (sett bort fra mobilsporet på 21 minutter da). "Tristano" er nemlig uvanlig rar selv til Motorpsycho å være, men så var jo også rammene rundt innspillingen ganske ukonvensjonell. Plateselskapet Konkurrent har i flere år invitert artister til såkalte "In The Fishtank-sessions", som i hovedsak dreier seg om å lage en plate i løpet av et par dager i et studio i Nederland. Som det tiende band i rekken, etter blant annet Sonic Youth, deltok Motorpsycho og Jaga Jazzist-blåserne på "In The Fishtank" i august 2002. Plata som nå foreligger er resultatet av dette. "M+JJH" ble et like stort blåseforum med Jaga Jazzist, som det ble et Motorpsycho-album. Den er uhøytidelig og jammete, intelligent og behagelig. Tre av de totalt fem sporene er instrumentale. Versjonen Motorpsycho har laget av Fontalla Bass' og Lester Bowies' "Theme de yoyo" har vokalspor, men ingenting som kan tolkes til å være i nærheten av seriøst (les: alvorlig). I stedet er blåseriffing og kompedetaljer satt i høysetet. Popjuvelen "Pills, Powders and Passionplays", som først ble gitt ut på "Angels and Daemons at Play" i 1997, har også fått plass i ny og jazz-chilla innpakning. Arrangementet her er så sterkt og vakkert fengende, som bare Motorpsycho klarer det på sine beste dager. Samtidig er den den mest utpregede og 'regisserte' Motorpsycho-låta på "M+JJB", hvor Jaga inntar en mer tilbaketrukket rolle. For all del, Jaga-blåserne har sine gode øyeblikk som hovedaktører og ledsagere på denne plata, men som tilhenger av den mer gitarstreite delen av Motorpsycho, er det deilig å høre Bent Sæther synge litt mellom all blåsinga. "M+JJB" reflekterer live-bandet Motorpsycho, og hvor halsbrekkende dyktige disse gutta er i lag. Når de like slepne Jaga-blåserne fusjonerer så herlig smertefritt, er det bare dine egne smakssanser som kan hindre deg i å like denne plata.
Anders Finslo |