|
Sebastian Bach &
Friends
"Bring 'Em Back Alive!"
(Spitfire/Playground)
Dagens ungdom har kanskje ikke
et så godt forhold til 80-tallet og dets mange vederstyggeligheter,
og bra er det. Sammen med sine like-"menn" i band som Poison,
Slaughter og L.A. Guns, pyntet gutta i Skid Row seg mens de spilte
pusete men hard rock. Skid Rows frontfigur, Sebastian Bach, var
likevel en av de tøffere gutta den gangen, og gjorde bra ting både i
Skid Row og sammen med andre. Det har vært veldig stille rundt ham
her i Europa i flere år nå, og her kommer det et album med 5 nye
låter og en konsert fra Japan i 1998. Lite er forandret med de nye
låtene, og det er grei glamrock de presenterer. Morsomt å høre igjen
enkelte gamle Skid Row låter på live'en, men det er også mye flaut.
Dette er nok mest for fansen, men det er greit presentert. Du får
med en Sebastian Bach tegneserie og alt. Og de bildene av ham er jo
"skjønn". Han er seg selv lik....
Martin
Kvam
Blackmore's
Night
"Past Times With Good Company"
(Steamhammer/Playground)
Etter tre gode album og mange
turneer har den gamle Deep Purple og Rainbow gitaristen funnet ut at
tiden er inne for et dobbelt live album. Blackmore's Night er noe
annerledes enn gitaristens tidligere band, da han styrer mest med
middelalder- og folkemusikk i dette bandet sammen med sin kone
Gladys Night. Det er mye stemningsfull og vakker musikk de leverer,
og det passer godt i konsertsammenheng spesielt med tanke på at de
gjør stort sett konserter i kirker og konserthus. Richie Blackmore
er jo et geni på gitaren, og mesterer stilen fullt ut. Night synger
også godt, men det hørers at hun ikke har så mye utdanning eller
teknikk på feltet da ikke alt er like bra. Materialet her er hentet
fra alle skivene deres, og for den etablerte fansen er dette
godsaker. Personlig syns jeg popflørtinga er upassende, men de
fleste låtene er gode. Passer ypperlig til peiskos og varme
innekvelder.
Martin Kvam
Tomas Bodin
"Pinup
Guru"
(InsideOut/VME)
Keyboardisten i The
Flower Kings (som er ute med nytt album neste måned), presenterer
her sitt andre soloalbum, og da er det jo bare å vente seg masse
synth og keyboard. Han har heldigvis ikke gitt seg i kast med noen
ambient greier, og "Pinup Guru" er herlig progressiv. Mange
melodiføringer og oppbygninger minner om hovedbandet The Flower
Kings, og både bassist Jonas Reingold og trommis Zoltan Csörsz fra
hovedbandet er med. Med en slik trio-oppsetning på bandet er det lov
å tenke på Emerson, Lake & Palmer eller The Nice, og de har nok
vært å regne som en stor inspirasjonskilde. Jeg antar også at Rick
Wakeman (Yes etc.) har vært en stor inspirasjonskilde for Bodin.
Liker du instrumental progressiv rock med vektlegging på keyboard,
så er ikke "Pinup Guru" et dumt kjøp.
Martin
Kvam
Terry Bozzio & Billy
Sheehan
"Nine Short
Films"
(Magna Carta/MNW)
Det er to meget
dyktige fyrer som har kommet sammen for denne skiva, men i
motsetning til mange andre slike prosjekt så har de ikke en haug av
gjester med. Det er kun bl.a. tidligere Zappa-trommis Terry Bozzio
og superbassist Billy Sheehan, kjent fra David Lee Roth og Mr. Big,
som spiller her, og selskapet vil gjerne selge det som ekte drum
& bass. Det er et uventet småsært album de gjør her, og alt er
ikke like bra. Spesielt plagsom er Terry Bozzios vokal som trekker
veldig ned. Spillingen ellers er upåklagelig, men dette er ikke bra
nok låtmessig. Ganske skuffende faktisk med tanke på hvor god de er
på hvert sitt respektive instrument.
Martin Kvam
Fatso Jetson
"Cruel
& Delicious"
(Rekords
Rekords/Tuba)
Denne gjengen er gamle kompiser av Kyuss/Queens Of
The Stone Age gutta, og det er vel også en av grunnene til at de er
signet på Queens Of The Stone Ages Josh Hommes label Rekords
Rekords. En annen grunn er at Fatso Jetson leverer heftig og
laidback rock'n'roll. Ikke alle låtene er like gode her, men dette
er et meget variert album som har det meste av 30 års rockehistorie.
Noe har en veldig sørstatsfølelse, andre ting er mer streit tung
rock. Med innslag av orgel, munnspill og saksofon skaper de enda mer
variasjon og mangfoldighet, og de bruker instrumentene på en god
måte. De låter faktisk som Morphine på flybensin enkelte steder.
"Cruel & Delicious" er et flott og modent
rockealbum!
Martin Kvam
Fläskkvartetten
"Pärlor
från svin 2"
(Music Network)
Denne svenske
strykekvartetten (pluss trommis) har lekt seg med genreblanding i en
mengde år nå, og deres siste album er intet unntak. Veldig synd de
måtte kansellere sin konsert på Nattjazzen i år, så vi får nyte dem
på plate i mellomtiden. Her er de innom mer filmmusikkaktige ting
til kinesisk inspirert musikk og til skotsk inspirert folkemusikk.
Samt masse annet. Alt er gjort i et moderne lydbilde selv om alt
spilles på strykeinstrumenter, og de legger vekt på vakre melodier
og stemninger. Åpningen "Synd" er spesielt flott, og de gjør også en
grei versjon av Beethovens "Moonlight Sonata". "Pärlor från svin 2"
er et vakkert og stilfullt album, og for de med sans for
nyklassisisme bør dette være midt i blinken.
Martin
Kvam
Steve
Howe
"Skyline"
(InsideOut/VME)
De gamle proggerne er ganske aktive må jeg
si. Yes kom ut med et meget godt album i fjor ved navn
"Magnification", og nå er gitarist Steve Howe ute med et nytt
soloalbum. Som på forrige soloplate, "Natural Timbre", er det ganske
så dvelende og rolige saker dette. Ikke så akustisk denne gangen,
men mer atmosfærisk og svevende som også tittelen tilsier. Syns
egentlig "Skyline" ble noe kjedelig i lengden, selv om det er mye
fint her også. Howe er i tillegg en utmerket gitarist, men det blir
litt for mye heismusikk på "Skyline" for å fenge min
oppmerksomhet.
Martin Kvam
Isis
"Oceanic"
(Ipecac/Tuba)
Amerikanske
Isis har blitt bedre og bedre, større og større for hver plate, og
nå på "Oceanic", deres første for Mike Pattons Ipecac Records, er de
neste fullkomne. Isis har siden starten hatt brutal hardcore som
basis, men de har hele veien vært eksperimentell og mangfoldig. Det
er også det som har hevet dem over mengden, og gitt dem et herlig
særegent sound. På "Oceanic" har de roet tempoet ned noe, og lagt
mer vekt på vakre og triste melodier og overdådige stemninger i det
ellers så brutale lydbilde. Det låter fortsatt beinhardt og
blytungt, men det er mange vakre og svevende partier her med masse
atmosfære. De kan dette med gode kontraster, oppbygning og
variasjon, og "Oceanic" er en vakker men kald reise inn i Isis sitt
univers. Hvis man skal sammenligne Isis med noen, så må det bli
Neurosis. Isis står uansett støtt på sine egne brede ben, og det er
ikke annet enn å anbefale perlen "Oceanic".
Martin
Kvam
Masters Of
Reality
"Flak 'N' Flight"
(Brownhouse/MNW)
Det har blitt mer å gjøre for Chris
Goss og Masters Of Reality de siste årene, etter at han begynte å
samarbeide med bl.a. Queens Of The Stone Age gutta Josh Homme og
Nick Oliveri. De har holdt på siden slutten av 80-tallet, men det er
ikke mange skivene de har fått ut. I fjor kom "come-back" skiva
"Deep In The Hole" hvor begge de nevnte QOTSA-gutta medvirket, og
hele gjengen dro så på turne etter utgivelsen. Her er livedokumentet
fra Europa-delen av turneen, og "Flak 'N' Flight" byr på opptak
gjort november og desember 2001. Det er en god og rå feeling på hele
skiva, og stort sett er det god lyd på opptakene. Hoveddelen av
materialet er hentet fra "Deep In The Hole", men det er en del eldre
slagere her også. Får veldig lyst til å se bandet live når jeg hører
dette, og jeg antar de som fikk dem med seg vil glede seg over
skiva. Syns du "Songs For The Deaf" var brilliant, ville jeg ikke
nøle med å sjekke ut Masters Of Reality.
Martin Kvam
Motorpsycho
"It's a Love Cult"
(Columbia/Sony)
Ikke nok med at trønderne er vanvittig
produktive, men de holder veldig høy kvalitet på hvert album også.
Siden "Let Them It Cake" har gutta blitt mer og mer retrospektive,
varierte og lekne, og de har inkorporert flere og flere instrumenter
i musikken. Vanvittig mye bra musikk er blitt produsert, og de
fortsetter nå med "It's a Love Cult". Mange har vel fått med seg
singlen "Serpentine", men skiva har mange flere godbiter på lager.
Strykere og blåsere er godt representert også denne gangen uten at
det berøver det innarbeidete Motorpsycho-soundet, men på en måte er
de litt mer nedstrippet enn på forrige skiva "Phanerothyme". Som
alltid er det masser av variasjon i låtene, og det skifter fra
sprudlende rockere til lavmælte og vakre spor, med litt intrikate
ting i mellom. Det er likevel ikke så mye lyd denne gangen, men
låtene er så gode at de står utmerket på egne ben. Jeg kan ikke
annet enn å bøye meg i støvet for dette bandets uvanlig høye
kvalitet på det meste de tar i, og for en produksjon og samtidig
heftig utvikling de har hele tiden. Kjøp denne skiva, og møt opp på
deres konsert på Garage lørdag 26. oktober!!!
Martin
Kvam
Nirvana
"You Know You're Right"
(Geffen/Universal)
Kun 8 uker før Kurt Cobain tok sitt
eget liv ble denne låta spilt inn, og nå er den altså klar til å bli
utgitt til glede for alle de som savner Nirvana sårt. Det låter da
også veldig Nirvana av denne sangen, så få fans vil bli skuffet av
den. Cobains sårbarhet er her til gangs, og det er en ganske tung
atmosfære over de harde riffene. "You Know You're Right" er i det
hele tatt en ganske tung og hard låt, og den har en god nerve. Den
viser også at det fortsatt bodde mye bra musikalsk sett i mannen, så
det er synd at han gjorde det hand gjorde. Nå ligger det vel an til
et retrospektivt album med Nirvana, så det fremtid ser foreløpig lys
ut for Nirvana-fansen.
Martin Kvam
Paradise
Lost
"Symbol Of Life"
(GUN/VME)
Etter to album for giganten EMI måtte
gothmetalens besteforeldre, Paradise Lost, finne nytt beite.
Allerede på forgjengeren "Believe In Nothing" begynte de å gå bort i
fra den ekstreme elektroniske linja de la seg på med "Host", og godt
er det. Nå har de tonet det elektroniske enda mer ned, og igjen står
et ganske bra, moderne og tungt gothrock band. På "Symbol Of Life"
låter de som et Sisters Of Mercy for år 2000, og det meste holder
mål. Gitarist og låtskriver Greg Mackintosh har funnet frem mange av
godriffene som gjorde Paradise Lost stor, og Nick Holmes gjør igjen
en god figur bak mikrofonen. "Symbol Of Life" er ikke akkurat
klassisk Paradise Lost, men det virker nå som at de har funnet seg
selv igjen etter noen famlende forsøk. Tror fansen vil være fornøyd
med denne.
Martin Kvam
Prong
"100% Live"
(Locomotive/VME)
De har ikke gitt lyd fra seg siden
skiva "Rude Awakening" i 1996, og den var en skuffelse for min del.
I dag er de likevel fortsatt aktuell, spesielt med tanke på all den
nu-metalen som florerer. Prong var en av pionerene innen det moderne
rock og metal lydbildet, og inspirerte band som White Zombie og Nine
Inch Nails. Nå har Tommy Victor og hans menn samlet seg igjen, og i
sommer var de på turne med Danzig. Det har resultert i denne
liveskiva, og materialet sitter som et skudd. De presenterer en ny
låt som virker lovende, og ellers er det bare gode gamle låter som
"Beg To Differ", "Prove You Wrong", "Snap Your Fingers, Snap Your
Neck", "Whose Fist Is This Anyway", "Broken Peace" og
"Unconditional". Herlig å høre disse igjen, og jeg hadde glemt hvor
bra Prong var. Megatungt, monsterfete riff og et helt unikt sound
var Prong, og nå er kanskje verden rede for deres noe annerledes
musikk. Er du ikke kjent med bandet kan dette være et godt
startpunkt. Jeg gleder meg dog veldig til et nytt
album!
Martin Kvam
Rolling
Stones
"Forty Licks"
(Abcko/Virgin)
Gammelrockerne i Rolling Stones er 40 år i
år, og feirer seg selv med denne doble samling med 40 (selvfølgelig)
av sine største hits. Hele karrieren oppsummeres på denne
gjennomførte samlingen, og det er mange klassikere her. Personlig
liker jeg bandets periode fra 1966 - 1974 best, og kan nesten ikke
fordra det de gjorde på 80-tallet. Låter som "Paint It, Black",
"She's A Rainbow", "Get Off Of My Cloud", "The Last Time" og
"Sympathy For The Devil" er nærmest umulig å mislike, så det er
mange godsaker her. Mange bilder og et okay innlegg av David Wild er
det også gjort plass til, så man får bra med valuta for pengene med
denne samlingen. Enten du har et nært forhold til Stones eller kun
liker dem sånn passe, er "Forty Licks" grei å ha, både for sine
meget gode enkeltspor og som rockhistorisk dokument.
Martin
Kvam
Ship Of
Fools
"Let's Get This Mother Outta
Here"
(Peaceville/Tuba)
Jeg hadde neste
glemt helt av dette bandet. På tidlig 90-tallet ga Ship Of Fools ut
et par album på Peaceville sitt alternative underselskap Dreamtime,
og var et av de bedre banda der sammen med bl.a. kult bandet
G.G.F.H. Det Ship Of Fools gjorde den gangen var noe ganske
annerledes. De lagde svevende og småpsykedelisk spacerock med en del
inspirasjon fra Pink Floyd, og kunne minne om en instrumentalutgave
av Porcupine Tree. De var også tidlig ute med å bruke en del
sampling og lettere ambiente partier. Nå har Peaceville satt sammen
en fin samling av bandets verker, og det var et gledelig gjennhør
for min del. Hadde rent glemt at de var så bra, og de som er
hengivne til band som Porcupine Tree og annen svevende og
psykedelisk prog kan gladelig sjekke ut Ship Of Fools.
Martin
Kvam
Snapcase
"End Transmission"
(Victory/Tuba)
Syns at denne hardcore stilen lett kan
bli slitsom, men amerikanske Snapcase gjør så absolutt en god figur
på "End Transmission". Vokalen og intensiteten kan minne om tidlig
Rage Against The Machine, men materialet her er mye mer modent og
gjennomtenkt. Dette er et godt, hardtslående og variert hardcore
album, og bandet har både nerve og en flott stemning i all
aggresjonen. For min del er det kun vokalen som kan bli noe slitsom
i lengden, men det musikalske er såpass tight og velskrevet at det
hever skiva betraktelig. Hardcore-fans og andre sugen på noe
aggressivt kan snarest snuse på "End Transmission", for dette er et
bra og slagkraftig album.
Martin Kvam
Ugress
"Resound"
(Portazur/Tuba)
De
fleste her til lands har vel fått med seg at Bergensbaserte Ugress
slapp sin debut, "Resound", på det nystartede selskapet Portazur i
forrige måned. Låta "Loungemeister" har og hatt massiv radiodekning,
og media generelt har gitt Ugress mye oppmerksomhet. Ugress, a.k.a.
Gisle Martens Meyer, har da også laget et meget lyttervennlig og
lett tilgjengelig electronica album, med en lett blanding av pop,
funk, house og filmmusikk stemning. "Resound" er et meget catchy
album som er lett å like, uten at det går på bekostning av
variasjon. Meyer blander inn en mengde stiler, sounds og rytmer i
musikken, og en mengde samples gjør dette til et variert og
gjennomtenkt electronica album. Det kjedeligste på plata er vokalist
Therese Vadem. Selv om Ugress og Röyksopp er to forskjellige band
musikalsk sett, er det likevel fristende å sammenligne dem på grunn
av deres lett tilgjengelige og catchy sound. Liker du electronica
eller catchy popmusikk kan du bare plukke opp "Resound". Du kommer
uansett til å høre mye fra Ugress i tiden fremover.
Martin
Kvam
|
