UKAS ALBUM: RJD2 - Dead Ringer (Def Jux/MNW)

Salomon Burke – Soul searching (Fat Possum/VME)
Nok en godlåt fra Mr. Burke. Soul Searching er en ekte ulv i fåreklær, en sang du må smile og danse til, men med en tekst som er så trist, så trist. (I was a fool, I’ve told a lie, I’ve did you wrong, I made you cry, So now I’m walking all alone down the darkest street in town, standing in the rain, while my tears keep pouring down). At dette er bra saker er forresten ikke så overraskende, for når du kobler Brian Wilsons (Beach Boys) låtskriveregenskaper til Salomons utenomjordiske stemme, da skal du være temmelig kørka for å rote det til. Albumet DON’T GIVE UP ON ME er ganske enkelt fantastisk soul. Med spesialskrevne låter fra Tom Waits, Elvis Costello, Bob Dylan, Van Morrison m.fl. kan det selvfølgelig ikke gå galt. Kult ”gammeldags” og spartansk produksjon (av Joe Henry) samt en stemme av en annen verden fikser resten. Klassiker? Salomon Burke spiller på Rockefeller 27. september. Kjartan

RJD2 - Ghostwriter (Def Jux/MNW)
All salute the almighty Def Jux! El Producto sitt plateselskap fungerer for tiden som et kvalitetsstempel, og nå har de velsignet oss med nok en ”denne-er-du-faen-meg-nødt-til-å-kjøpe-deg-skive”. Produsenten RJD2 har levert et debutalbum som bør appellere både til DJ Shadow og Moby tilhengere. Det er balansegangen mellom det fengende og det sære gjør denne semi-instrumentale skiva til en mer enn fornøyelig affære. Deadringer er bygd opp av utallige samples fra skiver du ikke en gang visste eksisterte, og instrumentalene gjør hele tiden vendinger i uventede retninger. Bare sjekk ut de pompøse blåserne på Ghostwriter. Jeg blir fortsatt like overrasket hver gang de dukker opp fra det store intet. En skive som det er lett å like etter første gjennomlytting, men som det er like vanskelig å legge fra seg etter uke nummer to på platespilleren. Meget lyttbar med andre ord. Dirtybags v/ Jonas Einarsson B.

Ugress - Kaleido Scope (Port Azur/Tuba)
Lettbent, slentrende og småfunky sak fra Ugress, med fin vokal. Skru opp bassen og du kan danse, ja danse.

Mer moro fra Bergen. 9. september slapp Ugress debutplata RESOUND. Ugress er kjent for festlige liveopptredener med mye multimediastash, og RESOUND er da også en høyst visuell affære, cinematografisk om du vil. Ugress sauser sammen kule samples og staselige grooves, og ofte er resultatet både tøft og lekent. Dessverre faller enkelte av sporene ned i den gamle triphop-fella, det skjer når samplet brukes for ofte og rytmen er treig og monoton. Deler av Resound er altså litt kjedelig, men plata redder seg likevel ved å ha 4-5 spor som svinger. En av mine favoritter er spor 9, Trigger 22. Det er en smekker pastisj med plenty samples fra den norske filmen Sweetwater (1988), der bl.a. Bjørn Sundquist leverer et par ekstra skumle setninger ”Du har sett noe som du ikke burde ha sett. Det er uheldig...det er meget uheldig... for deg!”. Gisp! Ugress har releaseparty på John Dee den 20. september. Kjartan

Motor Home - Country Chris (Stickman/Tuba)
Motor Home består av Motorpsycho og Martin Hagfors fra Homegroan, HGH osv. Dette er gladcountry med dunkle undertoner som passer utmerket på spillern mens du sitter på en skranglete traktor på vei hjem fra sauesanking med hengern full av brækende sau og kona som venter hjemme på gården med fersk fårikål putrende i gryta. Låta er spilt inn i Motorpsychos øvingslokale med fire mikker og slippes denne uka på 7" vinyl. Kaare

Ursula 1000 - Kinda Kinky (Eighteenth Street Lounge Music)
Blant fnisingen på Kinda' Kinky hører du fargenavn som "grape yum-yum, pink put-on og blueberry bomb". I sekstitallsfilmen "Lord Love A Duck With Tuesday Weld" prøver hovedpersonen merkelige gensere med enda merkeligere fargenavn, noe sekstitallsfantasten Ursula 1000 aka Alex Gimeno har latt seg inspirere av. Alex Gimeno har lagd låta sammen med Lukasz "Dr.Luke" Gottwald fra the Saturday Night Live Band. På hammondorgel Brother Cleve fra Combustible Edison, og damen som synger og ler er Rebecca Madder (ikke samplet fra filmen). Hvem Ursula 1000 eller Alex Gimeno er? En Ny York-basert DJ som liker Pernod og har en langhåret Chihuahua med løvefrisyre. Se www.ursula1000.com for mer trivia. Låta er hentet fra KINDA’ KINKY (tittelspor), utgitt på Eighteenth Street. Lounge Music, 2002. Yasmin.

50 Cent - Life’s on the line (Full Clip Records/Import)
Hip-hop er blitt 90% image. Alle er harde gangstere med pistoler i beltet og liv på samvittigheten. Alle har vokst opp i et helvete av dop, drap og crackheads med aids til fingertuppene. Akkurat. For å sitere 50 Cent: ”I don’t believe you”. Da er det noe fascinerende ved å komme over noen som er ekte tvers igjennom, det derfor er det en glede å ønske 50 cent velkommen tilbake. Karen ble skutt i fillebiter for noen år tilbake, etter å ha laget en låt hvor han navngir en rekke kjente rappere han kunne tenkt seg å robbe. Det hele var visst ment som en spøk, men det er jo mange som har dårlig humorforståelse… Nå er han tilbake, med et svært skuddsår i trynet, og en betraktelig slakkere uttale. Men han høres bedre ut (og mer skummel) enn noen gang. Låtene handler stort sett om pistoler, hagler, skuddsikre vester og hva som skjer når han finner folk som redesigna ansiktet hans. Fantastisk bra. 0 % bullshit, 100% moraloppbyggende underholdning. Nå har han forresten signa på Eminem sitt nye plateselskap, så husk at vi var først ute med 50 cent på A-lista…Hentet fra albumet Guess Who’s Back. Jonas Einarsson Brusselmans.

AZ - I’m Back feat. El Shaber (Motown/ Universal)
AZ dukket først opp på Nas sin klassiker Illmatic, og de fleste trodde store ting var i vente for New York artisten. Men AZ har måtte nøye seg med en eksistens i bakgrunnen. Den nye skiva, Aziatic, viser at de ikke alltid er de rette folka som får all oppmerksomheten (les: Ja Rule & DMX). Derfor slår vi et slag for AZ denne uka, og håper at flere folk kan få øra opp for en av New York sine bedre MC’s. Dessuten har han fått henda sine på overraskende mange bra beats…Album: Aziatic. Jonas Einarsson Brusselmans

Datsuns - In love (V2/MNW)
I lördags stod The Datsuns för underhållningen på John Dee och Oslos rockare fick en ssmäll mitt i trynet. Rak highwayrock straight outta Cambridge, New Zealand. ”In love” är bandets första singlen på ett stort skivbolag och den tar vara på mycket av den enorma energi bandet utstrålar på scen. For those about to rock, we salute you. /Thomas

GoGoGo Airheart - When the flesh hits (GSL/Tuba)
Exittheuxa med GoGoGo Airheart er en skive du antageligvis aldri kommer til å høre. Om du da ikke tar mitt ord for det, den her skiva er dritbra, og sjekker den ut. GoGo kommer ifra San Diego, og har to tidligere album på samvittigheten. Musikken deres spenner temmelig vilt genremessig, fra super-funky disco-punk, som When The Flesh Hits, til avantgarde-pop, til alm. punk, til kookyfunk (hva faen er det?), til dub, til Neil Youngske gitar-utskeielser, til hiphop (nei, jeg bare kødder, syk i hodet vet du). Tegninga skjønner du vel uansett, variasjon er cluet. Slik er det også hva band-oppstilling angår, hvilket varierer fra låt til låt, fra duo til kvintett, alt ettersom hva som behøves for den enkelte låta. Gi gutta en sjans. Glenn.

Screaming Seagull Kiss Her Kiss Her - Sentimental Journey (Cherry Red/Import)
Denne japanske jente-duoen bør sende julekort til både Sonic Youth og The Breeders - kanskje til og med til Courtney Love (som skryter uhemmet av dem til NME, og indirekte sørger for at jeg oppdager dem) - for musikalsk inspirasjon. Ja Seagull's uttrykk ligger av og til så nært opp til deres at et søksmål ikke ville vært urimelig. Men, takket være Oasis-dommen i fra 1994, så har et hvert band lov til å stjele så mye de vil i fra andre band, uten at det får følger for den generelle diggbarheten i musikken deres. Seagull har nemlig, på tross den ofte prangende magelen på originalitet, kommet opp med en del svært så fengende låter. De beste av disse er nå samlet på samleren, tenk det, Red Talk som lar seg bestille fra enkelte vel-assorterte plateforretninger på internett. Om du liker deilig, internasjonal jet-set rock så har Screaming Seagull Kiss Her Kiss Her noen ess i ermet som er verd oppmerksomheten din. Glenn.

The Pattern - Fragile awareness (Wichita/Tuba)
Chris Appelgren er sjef for LookOut Records. Han er også frontmann/vokalist i The Pattern, som er nok et av disse sensasjonelt lite originale garasje-rock banda som flyter opp til overflaten om dagen i kjølvannet av The Hives og The White Stripes. Om nyskapning ikke er en hjertesak for deg, så vil du nok finne at det er flere tiltalende elementer ved The Pattern. De strutter av energi og spilleglede, og er nokså sjarmerende nettopp fordi de ikke gjør noen som helst forsøk på å tilsløre sin kjærlighet for seksti-tallet. The Pattern debuterer med albumet Reel Feelness som allerede har vært i butikkene en stund, et album som gjør at jeg ikke avskriver garasje-rocken riktig ennå, selv om metningspunktet definitivt er nådd, og jeg har begynt å få oppkast-fornemmelser. Glenn.

Retro: Television - Marquee Moon (Warner)
Allas favoritband förtjänar lite skryt också på Radio Novas A-lista. Förra veckan var det TV Personalities som fick ställa till med lite oväsen, den här gången är det altså dukat för en verklig klassiker - titellåten från den banbrytande rockplattan från New Yorks knarkande och kopulerande kulturelit. Läs ”Please kill me”, starta band, pour a little liquor och bliv upplyst! /Thomas

Disse folka setter sammen Radio Novas a-liste:

Anette Wahlstrøm, Hybris
Yasmin Iqbal, Hybris
Jonas Einarson, Dirtybags
Ruben Gran, Dirtybags
Glenn Olsen, Bra Trommis
Thomas Alkärr, Bra Trommis
Kjartan Aarsand, Musikkansvarlig

A-liste 3. september 2002

UKAS ALBUM: Interpol – Turn on the bright lights (Labels/Virgin)

Interpol – Roland (Labels/Virgin)
New York-kvartetten Interpol har med Turn On The Bright Lights levert et spektakulært debut-album. Episk, mektig, og iskaldt ved første lytt, men med et stort, varmt og bankende hjerte under overflaten. Paul Banks vokal og enkelte elementer i musikken leder tankene hen til Ian Curtis og Joy Division, men i Interpol’s univers finnes det glimt av håp i ensomheten og desperasjonen som preger musikken. Høsten blir ikke den samme uten Interpol’s svartmalte melankoli. Glenn.

Salomon Burke – Soul searching (Fat Possum/VME)
Nok en godlåt fra Mr. Burke. Soul Searching er en ekte ulv i fåreklær, en sang du må smile og danse til, men med en tekst som er så trist, så trist. (I was a fool, I’ve told a lie, I’ve did you wrong, I made you cry, So now I’m walking all alone down the darkest street in town, standing in the rain, while my tears keep pouring down). At dette er bra saker er forresten ikke så overraskende, for når du kobler Brian Wilsons (Beach Boys) låtskriveregenskaper til Salomons utenomjordiske stemme, da skal du være temmelig kørka for å rote det til. Albumet DON’T GIVE UP ON ME er ganske enkelt fantastisk soul. Med spesialskrevne låter fra Tom Waits, Elvis Costello, Bob Dylan, Van Morrison m.fl. kan det selvfølgelig ikke gå galt. Kult ”gammeldags” og spartansk produksjon (av Joe Henry) samt en stemme av en annen verden fikser resten. Klassiker? Salomon Burke spiller på Rockefeller 27. september. Kjartan

Arlo - Silkworm (Sub pop/Tuba)
Lätt powerpop från LA. Ny platta från partybandet Arlo, inte nåt mästerverk, men absolut nåt som snurrat ett par varv i min stereo. Når säkert ut till fler än tio personer i Norge. /Thomas

Dub Sweden - Old house (Silence/MNW)
Svensk pop som kommer från dub-hållet. Första singeln på 'riktigt' skivbolag, och det låter ju strålande, absolut nåt som borde spelas på fler ställen än här på lilla Radio Nova. Sångerskan Anna Wilsons två systrar spelar båda i First floor power, som spelade på Mono i samband med förra årets Øya-festival. /Thomas

Motorpsycho – Serpentine (Sony)
Ny singel från det enda bandet i landet som verkligen kan göra precis vad de vill och komma undan med det. Sockersöt prog-pop den här gången verkar det som, jag tycker iallafall om det, men jag vet många som inte klarar av det alls, hehe. Du kommer aldrig undan Motorpsycho så länge du bor i Norge. /Thomas

Cadillac – My convertible candy (Progress/MNW)
Cadillac byr meg på noen problemer. Trondheimtrioens andre album UP FOR A LIFETIME er en tidvis tøff affære. Tidvis er den også ganske døv. Det første som slår meg er hvor mye vokalist/gitarist Per Borten likner på Alex Rosén (aldri et godt tegn) på platecoveret (et cover som forøvrig er preget av generell smakløshet, både fargevalg og design er typisk norsk, det vil si døvt). Han Per poserer villig med røft, litt sånn rocka skjegg, og gir mest av alt inntrykk av å ha dagjobb som modell for Hennes & Mauritz. Nå har du sikkert skjønt at jeg i utgangspunktet ikke er spesielt velvillig innstilt overfor Cadillac, og mitt inntrykk skulle ikke forbedres da skiva havnet i spilleren. For, til tross for at førstesporet Sinnerboy freser småtøft av gårde som en bondetamp på motocross, så blir jeg stadig avsporet av den Eddie Vedder-aktige stemmen til Borten. At musikken er en bakstreversk hyllest til Motorpsychos mest utagerende øyeblikk vil sikkert tilfredsstille mange av de alternative gutta på Rælingen og Kløfta, men jeg har dessverre tilbrakt for mange år i storby til å la meg fenge av det her. Nå, nå, kanskje er det bare jeg som har godt grundig lei av hele den her garasje-blues-retro-pakka som alle på død og liv skal være med på om dagen, det finnes tross alt liv på UP FOR A LIFETIME også, selv om det neppe kommer til å ta doktorgraden i fysikk. My Convertible Candy er et eksempel på Cadillac på deres mest spiselige, og mange vil sikkert glede seg over at "gromgutten" Askil Holm bidrar med backing vocal. Nevnte Sinnerboy er et annet eksempel, og Champagne er heller ikke så ille. Uansett, Cadillac entrer Radio Novas A-Liste, ikke fordi jeg digger det så jævlig, men fordi du sikkert gjør det. Glenn, en arrogant snobb.

Bright Eyes - Lover I don't have to love (Wichita/Tuba)
Conor Oberst vil veldig. Han vil veldig gjerne lage plater som forandrer livet ditt, som blir klassikere, som griper deg innerst ved hjerterota, røsker deg opp av din sedate, apatiske tilværelse og tvinger deg til selvransakelse. Han vil også veldig gjerne at du skal vite at dette er noe han ofte gjør selv, og at det er derfor han er så jævlig ulykkelig. Conor liker å brette ut sjela si, og denne gangen har han gjort det til gangs, over 70 frenetisk, ramsalt tåredryppende minutter. Conor skriker, han hyler, han synger så sart, så sart, Conor er likegyldig, Conor er, ytterst sjelden, glad. Conor får ufortjent gode kritikker fra Akersgata's hyperyttere. Å, hva er det her? Bright Eyes? Den er visst bra. Shit, har ikke tid til å høre på den, men jeg gir den en 6'er allikevel. Den fortjener sikkert det. Vel, jeg skal si deg en ting Mr. Anmelder. Bright Eyes siste epos Lifted or the Story Is In the Soil, Keep Your Ear To The Ground er ingen 6'er. Ikke er den spesielt sexy, heller. Men, den er et ambisiøst, pretensiøst, og til dels ujevnt tredje album, fra en fyr som utvilsomt er talentfull, men som kommer til kort når det gjelder selvransakelsen jeg var inne på i begynnelsen av dette skriveriet. Mitt råd til deg Conor, det er: kjenn dine begrensinger, du har ikke verdens sterkeste stemme (man blir faktisk ganske fort lei av den), men du er til tider et melodisk geni. Din sans for løsrevne dialog-samples har en tendens til å drukne de gode låtene på platene dine. Dette skjedde på Desaparecidos-plata (hvor du sang og spilte gitar) og det skjer i så stort omfang på dette nye albumet, at du drukner alle de GODE idéene. Ta for eksempel Lover I Don't Have To Love, en subtil, vakker ballade, uten de overdrevne vokale utbruddene som du igrunnen er kjent for. Låter som denne er det flere av på plata, men program-knappen på cd-spilleren er essensiell for å unngå all den overflødige dritten som du har skvisa inn i de overflødige rillene på denne skiva. Innerst inne så liker jeg deg godt, Conor, så gi litt mer faen, finn jenta du leter etter, hun som er to sad to give a fuck, bli lykkelig, og jeg er sikker på at du vil komme opp med album som er mer enn bare halvveis. Glenn.

Frank Black - The Black Rider (Cooking Vinyl/Tuba)
Frank Black (ex-Pixies) leverer en artig versjon av tittelsporet fra Tom Waits’ album “The Black Rider”. Musikken er opprinnelig skrevet til et teaterstykke skrevet av nettopp Tom Waits og salige William Burroughs.

En av 80 og 90-tallets mest innflytelsesrike artister (og en av mine aller største helter) leverer 2 stk album og skuffer stort. BLACK LETTER DAYS er et 18-spors langt album som aldri klarer å engasjere og som ikke oppviser mer enn 3-4 ok låter. Huff, dette er trist. Etter 2000's svært oppløftende DOG IN THE SAND hadde jeg forhåpninger om en ny storhetstid for den lille tykke mannen med den store interessen for verdensrommet. DOG IN THE SANDs flørting med tradisjonell rock fungerte fint, men på BLD tipper det hele over i en heller seig og uinspirende greie, der Frank Black kaster hele sitt popgeni på båten, og i stedet hengir seg til lange, uutholdelige gitarsoloer. Ubegripelig. Det andre albumet til Franker'n, DEVIL’S WORKSHOP, virker noe mer rett på sak, men ærlig talt har jeg ikke orka å høre så mye på det. Kjartan

Årabrot – Life thru a peephole (Safe as Milk)
”Lukta av organisk materiale som rotnar er ikkje til å ta feil av. Akkurat denne lukta har halde seg over byen i dei siste dagane. Ho kjem ifrå Årabrot…” Slik beskriver Haugesundsbandet Årabrot stedet de har tatt bandnavnet sitt fra, søppelfyllingen Årabrot utenfor Haugesund. Samtidig beskriver kanskje bandet seg selv. Årabrot spiller søplete punk med søplete produksjon, søplete gitar og ikke minst en skrikende, søplete vokal. Kanskje har vokalisten inhalert litt for mye av avgassene på Årabrot?: ”På Årabrot har det helst vorte brent med spillolje og gamle bildekk.” Åkkesom: Låta Life thru a peephole er en energisk punklåt som hittil kun er utgitt på festivalskiva Sampler #4 fra Safe as Milk festivalen 2002. Årabrot har tidligere gitt ut en selvtitulert 7” på plateselskapet Safe as Milk.

Jaga Jazzist – Kitty Wú (Warner)
Fin, symfonisk, kompleks sak fra Jagas nye album The Stix. Kitty who? Kitty Wú er en kvinnelig karakter fra Paul Austers roman Moon Palace og beskrives bl.a. som "as close to perfection as any girl he had ever met” (s.82). Foreløpig inntrykk av albumet er at det trenger tid og mange gjennomlyttinger, det er mye lyd å fordøye og mange ideer. Jaga Jazzist spiller på Rockefeller 20/09. Kjartan

Retro: Television Personalities - Geoffrey Ingram (Rough Trade/Tuba)
Geoffrey Ingram er en type du sikkert har møtt. Livet er en lek han glir gjennom uten større bestrebelser, han fikser og ordner det meste, og han kommer seg unna med alt. Han er hipp, han har sjarm, han er frampå, han har "the face". Irriterende og beundringsverdig, med andre ord, akkurat som Fetter Anton og ...ja, kanskje Ari Behn. Men Geoffrey Ingram er ikke bare en figur Dan Treacy i TVP har diktet opp. Han er nemlig også den homofile kunststudenten i det kontroversielle dramaet "A taste of honey" (filmatisert i 1961). Chelseabandet Television Personalities har vært inspirasjonskilder for alt som kan krype og gå fra Jesus and Mary Chain til Pavement, og denne naivistiske pønkpoplåten er fra TVPs første album "...And don't the kids just love it" fra 1981, nyutgitt på Fire Records nå i vår. Coveret viser et tøft bilde av Twiggy og Patrick MacNee fra kultserien "The Avengers". Referanser er alltid morsomt, og det har Television Personalities skjønt til fulle i alt de gjør. Herrrlig! Anette