Gebhardt (fra venstre), Snah og Bent i Motorpsycho føler at det er deres plikt å ta en litt annen vei, og ikke stagnere.

Både den nye plata og konserten på SubSirkus viser tydelig at Motorpsycho foreløpig har forlatt den mer umiddelbare pop’en, til fordel for lengre, flytende, improvisasjonspregede låter. Tendensen som viste seg på ”Angels And Daemons At Play” har i stor grad slått til på ”Trust Us”.

Er dette en bevisst dreining eller har det bare vært en naturlig utvikling?

Det har vel egentlig bare blitt sånn, sier sjefsmotorpsyklist Bent Sæther.
Men det gjenspeiler nok hva vi selv har hørt på. Jeg har hørt mye på Coltrane fra sekstitallet, og der er det dronen som er det viktige, det går og går. Det har nok ubevisst blitt en greie som vi kicker på, noe jeg har blitt mer og mer bevisst i det siste. I tillegg så føler man behov for å gjøre andre ting enn sist. Den sangen jeg likte best fra forrige plate var den lengste, ”Un chien d’espace”, og konsertene våre har blitt lengre, mer dronende og messende de to siste årene. Det har også påvirket låtmaterialet, fordi det er den modusen vi har vært i, for å si det sånn.

Utgivelsene fra Norges mest produktive band spenner fra heavy-metal via pur pop til flytende space-improvisasjoner.

Ser dere for dere en klar utvikling fra de første platene deres og fram til den siste, eller gjør dere det dere føler for uten å ha slik i mente?
Vi prøver i hvert fall å ligge unna ting vi har gjort altfor mye før, og vi føler at det ligger en slags progresjon i det, sier Bent.
Om det er noe andre hører eller om det er bare oss, vet vi ikke. Det er veldig viktig for oss å være ett steg foran oss selv, og helst foran publikum også. Dessuten er det sånn at når du er ferdig med ett album, så vil du ikke sette deg ned og skrive låter som er akkurat like. Man føler seg ferdig med det, tenker at dette har man gjort så bra før, og vil prøve noe nytt.
Det kan ofte bli problematisk å spille gamle hits på konserter, det er alltid masse ønsker fra publikum. Det er derimot ikke alltid like morsomt å spille dem, kremter Snah. Han sitter med et stort skjerf rundt halsen til tross for at vi sitter lunt og varmt i en krok ved et lite kafebord.
Dersom vi alltid bare skal gjøre som folk vil og spille gamle klassikere så blir vi bare et mimreband, og det er ikke interessant, fortsetter Bent.
Det får andre ta seg av. deLillos og DumDumBoys er flinke på sånt. Vi føler på sett og vis at det er vår plikt å ta en litt annen vei, og ikke stagnere helt. Et annet poeng er at jeg var 22 år da jeg skrev ”Nothing To Say” og jeg er nå en helt annen rent emosjonelt. Derfor er litt rart å spille slike gamle låter på konsert. Du føler på en måte at du konkurrerer med deg selv ifra i fjor, og det er ikke en spesiell god følelse.

Motorpsychos behov for stadig å gjøre noe annet gjenspeiles også i hvor forskjellig studioprosessene har vært. Etter at bandet var ferdig med ”Timothy’s Monster”, et svært mangfoldig album som inneholder alt fra lo-fi-hjertesmertepop til beinhard metall, følte de at det var på tide å ”stramme inn”. Etterfølgeren, ”Blissard”, var et forsøk på å rendyrke en spesiell stil, ”den litt vrange poplåten som aldri gikk helt opp”, ifølge Bent.

Det var et veldig planlagt album, hver eneste tone var skrevet på forhånd, forteller Snah.
Det var det ekstreme av en kontrollert innspillingsprosess, og den ble akkurat sånn den var tiltenkt. ”Angels and Daemons…” ble en ny reaksjon. Den kom nærmest dettende ut, vi fikk behov for å slippe oss løs igjen.

Selve studioprosessen til "Trust Us" har ikke skilt seg spesielt ut fra den forrige plata. De rigger opp instrumenter med tilbehør i et lite rom, og prøver å spille inn så mye som mulig live. Etterpå legger de til det som ønskes og trengs.
Det som imidlertid var den viktigste forskjellen for oss var at vi turnerte innimellom studioinnspillingene. Dermed ble det litt vanskelig å konsentrere seg, det er to helt ulike situasjoner. Men om det har hatt noen innvirkning på albumet, vet jeg ikke helt. Denne plata satt på en måte lenger inn, og jeg har ikke fått helt tak på den enda. Den forrige gikk rett i boks.
Innspillingene deres blir stadig mer preget av improvisasjon. Skissene av alle låtene er ferdige på forhånd, men mange av skissene er såpass løse at de kan ta det så langt ut de ønsker. Da blir det også veldig opp til dagsformen om resultatet blir bra eller dårlig.

Stort sett har resultatet blitt veldig bra, skal man tro norske musikkritikere. ”Demon Box” ble hyllet som en milepæl i norsk rockehistorie, og siden har hvert påfølgende album blitt skamrost i tur og orden. Bent tror imidlertid ikke at dette påvirker bandet i særlig grad.
Du er nødt til å gjøre det du ønsker dersom det skal bli bra, og ikke gå inn og kompromittere i forhold til kritikere og publikum. Du er nødt til å være totalegoist. Samtidig er det jævlig spennende når vi er superfornøyde og musikkjournalistene skal bruke to dager på å fordøye et produkt som vi har brukt et år på å lage. Du setter deg selv i en sær situasjon. Man kan egentlig ikke vente at folk skal ta plata så fort, den sitter som sagt mye lenger inne.

Det virker som om det hele tiden ligger en slags ydmykhet og respekt ovenfor musikk i alt det Motorpsycho foretar seg. Bent Sæther prater hele tiden om det å være ærlig i det man foretar seg musikalsk, det å bryte nye grenser men samtidig være klar over sine foreløpige begrensninger.
Med Motorpsychos "kall" til progresjon og stadig å utforske nye soniske områder, er det kanskje overraskende at den nye plata ikke inneholder flere elementer fra nyere teknologisk musikk. Bent tror imidlertid at dette vil dukke opp av seg selv dersom de treffer musikere de kommuniserer godt med og som skjønner hvor Motorpsycho vil. Så langt har ikke det skjedd.
Hvis vi bare ukritisk skal henge oss på det som er hipt i år, blir det uærlig. Det gjelder å gjøre sin egen vri på ting. Dersom det dukker opp ene eller annen super-DJ som vi fikser et samarbeid med, hvorfor ikke? Det hadde for eksempel vært morsomt å fått Geir Jenssen til å remikse noen av låtene fra siste skiva. Vi får ta en telefon en dag…
Men for så vidt tror jeg at målet for vår musikk og en del technomusikk er det samme, selv om formspråket vårt er forskjellig. Det jeg vil oppnå med en del av de lange låtene er en slags drone/transe-følelse. Man kan kanskje si at vi spiller en slags analog drum’n’bass!

Motorpsycho har vært en kreativ pådriver i norsk musikkliv i snart ti år. Selv henter de mest inspirasjon utenfor rikets grenser, men Bent har også norske favoritter.
Jeg er veldig glad i Gluecifer. Men det er musikk jeg blir lei av dersom jeg hører på den for mye. Det skal bli spennende å se hva de gjør videre. Det samme gjelder Kåre and the Cavemen, som jeg tror vi har en del felles helter med.
Bent har også stor sans for Turboneger, selv om det ikke er vanskelig å gjette seg til at deathpunkerne finner Motorpsycho minst trettiåtte hakk for pretensiøse.
Thomas Seltzer (alias Happy-Tom, bassist i Turboneger) kan kalles norsk rocks svar på AKPs Tron Øgrim, sier Bent.
Han sitter og korrekter og kjefter på alt, og er en blanding av intellektuell og kvasi-intellektuell på en jævlig kul måte. En ”fuck you”-greie som er veldig bra å ha der.
I tillegg skjer det veldig mye bra i undergrunnen, sier Snah. Det er en del sinnssyke ting som bedrives som de fleste aldri får høre om. Små plateselskap som Smalltown Supersound og Apartment Records har gjort mye interessant.
Anne Grethe Preus er derimot et eksempel på norsk musikk uten noen høy stjerne hos trøndertrioen.
"Arne Grethe" Preus representerer noe av det vi liker minst når det gjelder pop og rock, sier Snah med oppgitthet i stemmen.
Tekstene dreier seg om generell oppførsel. Slik kvasi-intellektuell dyphet og føleri blir bare kvalmende.

I norsk målestokk har Motorpsycho hatt en svært suksessfull karriere, målt i antall hengivne fans og musikalsk anerkjennelse. Bandet har appellert både til hardrock- og indie-popfans. Nå som bandet har tatt en mer innadvendt retning, er de kanskje mer omstridt enn de har vært noen gang tidligere.
Noen synes de er mer spennende enn noensinne, andre synes de flyter bort i en ubestemmelig prog-masse. Bandets ærlige ønske om å formidle følelser gjennom musikk, og deres evne til å fornye seg stadig vekk, gjør dem likevel til noe langt mer enn en gjeng pretensiøse KISS-fans fra Trondheim.
Så lenge de fortsetter med det vil Motorpsycho være en kreativ kraft i norsk musikkliv i mange år til.

Håvard Bråthen