Review of the Skien show / 2001-09-17
taken from the Norwegian newspaper
VARDEN, 2001-09-14.
Norwegian. Found at the varden site by Mats Johansen.
|
 |
|
|
GITARHELTER. Bent Sæther (bass, vokal) og Hans Magnus "Snah" Ryan (gitar, vokal)
er ikke redde for å begi seg inn i instrumentalpartier på over ti minutter.
|
(SKIEN) Det har vært mye snakk om hvor myke og koselige Motorpsycho er blitt i det siste. En ting er i alle fall sikkert; på søndagens konsert på Parkbiografen var det ikke bandets nye, glade side som var mest framtredende.
Trondheimsbandet Motorpsycho så dagens lys en oktoberdag i 1989. To år etter ga bandet ut
sin første plate, "Lobotomizer", som var betydelig inspirert av metal-genren. Siden den
gang har bandet vært et av de mest produktive i Norge, med åtte album på like mange år.
Sist i rekken er årets album, "Phanerothyme", som for tiden ligger helt øverst på VGs
salgsliste. Dette albumet representerer noe helt annerledes og langt mykere enn den
støyende metallrocken det hele startet med. 12. september startet bandet sin omfattende
Norges- og Europaturné, og søndag var turen kommet til Parkbiografen i Skien.
Bortsett fra et par nusselige poprocklåter var det Motorpsychos tunge musikk som
dominerte konserten. For i en oppsummering av alle gruppens album siden starten i 1991
blir den siste, popete utgivelsen nærmest som et lite parentes å regne.
Når Motorpsycho spiller live handler det fremdeles først og fremst om hylende fuzz-
gitarer, lange psykedeliske utflukter på orgel, og voldsom nakkesleng. Og om lett
gyngende og intenst lyttende fans som bare ikke kan få nok av Trondheimsgutta.
Ser at det er søndagsstemning her. Kult det, kommenterte Bent Sæther kort i
begynnelsen av kvelden. Stort mer sa han ikke under konserten, hvor både han og Hans
Magnus "Snah" Ryen (gitar, vokal) først og fremst konsentrerte seg om instrumentene sine,
med ansiktet vendt ned og bort fra publikum.
Det Motorpsycho ikke gir i form av utadvendt flirting med publikum gir de til gjengjeld i
form av en utrolig intens, ja nærmest psykotisk, konsentrasjon om musikken sin og
samspillet med hverandre.
Søndagens konsert var først og fremst en fantastisk oppvisning i drivende, lange partier
med improvisasjon i spennet mellom 70-talls rock, beinhard metall og blues. De fleste
partiene på over fem minutter, og enkelte på over ti.
Dette e rock. No har æ krampe og må ta ei pause, sa en smilende Sæther da
konserten skulle nærme seg slutten. Men hysteriske hyl og trampeklapp fra den ivrige
fansen lokket bandet til å ta to ekstraomganger på scenen, og hele fem ekstranummer.
Først klokken tolv takket de dryppende våte gutta for seg, og tok seg en velfortjent
hvil, etter en gnistrende konsert på hele to timer.
Åse Dvergsdal
