- This topic has 20 replies, 10 voices, and was last updated 8 years, 11 months ago by
.
-
Posts
-
Now it is announced that the support band for the sold out yule-party at Byscenen will be space rockers Seid. Worth the ticket alone. They are also playing a gig at Moskus bar the night before.
It is with a heavy heart I must sell my ticket as I can not make the trip. If you need one, mail me: paalegge@yahoo.no.
NOK 315,-
Why can they not play those Christmas concerts in "mellomjula" like they used to? So much easier for those of us who dont live in Trøndelag, but still have family/friends there, to be able to attend… ;(
Well the boys have family as well and might want to spend the the time with them. And they need money for the Xmas presents :roll:
The new keyboard player is Richard Wright, and Monsters is a hell of a homage to Echoes. Just amazing :MPD:
Actually, his name is Thomas Henriksen – also known from Sugarfoot. On Monsters we had three keyboards.
Speechless.
Tip: read Lars Ramslie's piece in Supersonic Scientists.
Will bring your next MP gig to the next level
Forget all former gigs – what's coming is something entirely different
The guy from Adressa.no (behind paywall) didn't like it too much. He may be right about the sound (depends on where you are in the hall), but the rest is rubbish.
Quote:Det ble da om ikke annet julestemning til slutt. Å omtale Bent og Snah som et englekor er kanskje i overkant raust, men «The Golden Core», servert fra en Byscene drapert i røde lys, er mer sakral og høystemt enn hva noe kirkerom kunne bydd på. Det er også en særs gledelig avslutning på en helt absurd ujevn førjulskonsert med Motorpsycho.Noe av dette skal i rettferdighetens navn knyttes til mitt forhold til bandet. I boka mi er Motorpsycho Norges klart beste band, og som klisjeen tilsier på høyde med det beste fra det store utland. Jeg synes imidlertid ikke de er et særlig interessant hardrock-band. Tilbake i powertrio-modus er det dessverre disse mer testosterontunge og tilbakeskuende sidene av bandet som skal dyrkes i kveld, og da gjerne fra diskografiens mindre givende sidespor.
Åpneren «Pills, Powders & Passionplays» – en personlig favoritt, fullstendig sabotert av ullen lyd – omtales som en øvelse for å riste seg i gang, mens konserten som følger tyder på et band som kanskje har ristet seg litt vel løse i snippen. Vi får kjapt servert «On a Plate», som foruten at den blir fremført av noen av de mer habile musikerne jeg vet av ellers kan minne om band i kulturmønstring-segmentet. Vi får to spor fra den superlimiterte vinylsingel-samlingen «The Motorpnakotic Fragments» og to fra «Child of the Future», Motorpsycho-skiva uten opera- og domkirke-tilknytning som jeg hører desidert minst på. «Vanishing Point» fra diskografi-parentesen «Barracuda», spilles også, men denne rettferdiggjøres heldigvis av en gnistrende Snah-solo og ender opp som ett av kveldens få høydepunkt.
Mens jeg i en betydelig årrekke ville omtalt slike innvendinger som absurde, oppleves ellers setlista som alt for fokusert på mastodontlåtene i katalogen. Jeg tror dette henger sammen med at disse ikke lenger er fokusert rundt improvisasjon – de er bare forbannet lange. Misforstå meg ikke, både «Little Lucid Moments», «Hell 1-3» og «Starhammer» inneholder noen helt fantastiske parti, men i kveld tjener de mest til å punktere momentet i en allerede alt for ujevn setliste. Når Bent annonserer at de forlater oss, og de første tonene av «Little Lucid Moments» kommer, vet vi nøyaktig hvor ferden går de neste tyve minuttene.
I den sammenhengen blir det brått langt mer interessant når Thomas Henriksen (Sugarfoot, Dipsomaniacs) introduseres midtveis i konserten og ei låt fra kommende «Here Be Monsters» presenteres. Tre mann på tangenter er også bemerkelsesverdig i Motorpsycho-sammenheng, og låta som synes å ligge et sted mellom «Meddle»-æra Pink Floyd og krautrock lover virkelig godt for det kommende albumet.
Men så var det lyden da. Mens hele konserten så langt har vært preget av et generelt skranglete uttrykk, lav vokal, skingrende gitar og en udefinert basstone (med unntak av noen komisk oppskrudde Moog Tauruser), blir det virkelig plagsomt når vi her mister store deler av nylåta. Henriksen blir sittende ut konserten, men muligheten til å sette sitt stempel på bandets musikk, som Baard Slagsvold, Øyvind Brandtsegg og Ståle Storløkken har gjort før ham, glipper stort sett i det unyanserte lydbildet. Jeg håper virkelig det kommer flere sjanser.
Virkelig til sin rett kommer tangentene først på «Serpentine», hvor Henriksen tar over den bærende melodilinja og frigjør Snah til å legge noen nydelige gitarstrekk. Alternative varianter av Snah-låter begynner forresten å framstå som noen av de fremste attraksjonene på en Motorpsycho-konsert.
Vi er for øvrig inne i et godt strekk rundt omkring her. «Sail On» er like fordømt fin som den alltid har vært, «The Nerve Tattoo» kan fortsatt klemme fram gledestårer samme hvor utallig mange ganger jeg har hørt den, og allsang-schlägeren «Nothing to Say» gjør jobben og skaper litt liv på en ellers småtrist kveld.
Og med denne innspurten, samt «The Golden Core», er det fristende å fortrenge brorparten av de to timene som kom før, uten at jeg selvfølgelig helt greier det. Det er nemlig minst like vanskelig å ikke tenke på fjorårets konsert på Verkstedhallen med Reine Fiske, og det er enda vanskeligere å frigjøre seg fra «Demon Box»-konsertene på Rockheim, som fortsatt ligger et sted mellom nerveendingene, ryggmargen og hjertet.
Motorpsycho på en god dag er nemlig noe av det absolutt fineste som finnes. Jeg kan imidlertid knapt huske å ha hørt bandet så langt unna en god dag som det de var i kveld.
The new song – Monsters – When StÃ¥le Storløkken had to back out from the new album (busy with own stuff), they went in the opposite direction with Rick Wright-like keyboard arrangements (at least that was my first impression).
Three guys on keyboards, half an hour-ish, sounds like something Pink Floyd might have come up with if they had followed, and developed, the Echoes path instead of going the pop route.
- You must be logged in to reply to this topic.