- This topic has 107 replies, 29 voices, and was last updated 2 years, 8 months ago by
.
-
Posts
-
Short but sweet review – puls.no
Aftenposten review:
Motorpsycho med større riff enn på lenge
Det koker fortsatt godt på laben hos Motorpsycho
Robert Hoftun Gjerstad
4/6
Med stadig skiftende trommeslagere bak dem, er Hans Magnus «Snah» Ryan og Bent Sæthers Motorpsycho en maskin som bare går og går. Du skal være nerdete anlagt for å vite akkurat hvor mange album bandet har gitt ut siden starten i 1989, men det er ikke få. Her er et nytt.
På sitt hvasseste, byr Kingdom of Oblivion på den røffeste, riffbaserte rocken Motorpsycho har gitt ut på lenge. Kutt som fortsetter i takten etter majestetiske «Dreams of Fancy» fra forgjengeralbumet The All is One. Noen av oss slutter aldri å elske slike låter.
Mer streit hardrock
Fremst i rekken her står ni minutter lange «The United Debased». Et ypperlig, gitardrevet eksempel på det som var utgangspunktet her: Ideen om å samle alle store riff til ett rettfrem hardrockalbum. Det hadde vært snasent, som et nikk tilbake til bandets opprinnelse.
De tunge rifflåtene er også flere. Både åpningen «The Waning» og det påfølgende tittelkuttet følger formelen med gitardrivet i sentrum. Det samme gjør bunnsolide «The Transmutation of Cosmoctopus Lurker» gjennom sine elleve kreative minutter.
Men i kjent Motorpsycho-stil ble hverken innspillingsprosessen eller sluttresultatet helt slik bandet først tenkte. Det kommer alltid noen ideer ramlende inn underveis, og hvem er Snah og Bent til å si nei?
Burde vært hedret
Milde mellomspill som «The Watcher» fungerer ypperlig som kontrast. Samtidig blir det litt mye av de motorpsykedelisk utflytende, men ikke alltid like spennende arrangementene.
Dette er selvfølgelig avhengig av smak, men en låtrekke som «Atet», «At Empire’s End» og «The Hunt» oppleves som nokså blodfattige progrock-skisser som ikke har fått innpass tidligere. Akkurat denne delen, det mildt progressive, har bandet levert mer følsomt og bedre før.
Med tre album i den såkalte «Gullvåg-trilogien», fjorårets knallplate med Ole Paus og denne utgivelsen, er det opplagt at det koker godt på laben hos Motorpsycho. Men det er kanskje derfor ikke alle kutt griper like sterkt, også?
Uansett, og siden det nå er 30 år siden debutalbumet Lobotomizer, burde tiden vært inne for en hederspris for både innsats og kvalitet fra Spellemannprisen, som ble delt ut fredag.
Det var en tabbe ikke å gi den til Motorpsycho nå.
A pretty lukewarm review – Devilution webmagasin (Danish) – 3/6
PSYKOER I KRYBESPORET
11. April 2021
motorpsycho-kingdom
Tre årtier henne kan Motorpsycho stadig overrumple én på deres årlige albumudgivelse. Bare ikke denne gang.
Det ville ikke være fair at kalde Motorpsycho for grungegenerationens Grateful Dead, men det er der på den anden side så meget, der ikke er. Og Motorpsycho besidder den samme vedholdenhed som hippiebandet, den samme inkarnerede fanbase, der uafladeligt går på røven over deres årlige studiealbum, og ikke mindst den samme naturligt fritflydende musikalitet, der lader dem skabe sang efter sang i et organisk flow, der ubesværet veksler mellem det psykedelisk folkede, det harmoniske beatpopppede og den knusende tunge heavyrock.
I 30-året for deres debutalbum udgiver de så deres studiealbum nummer omtrent-lige-så-mange, alt efter hvad man medregner af minialbums, samarbejder og plader under pseudonym, men uden at medregne en god bunke EP'er og livealbums. Motorpsycho er med andre ord bemærkelsesværdigt produktive, men mere imponerende end mængden af udgivelser er det, at de er blevet ved med at overrumple karrieren igennem med jævne mellemrum. 'Child Of The Future' i 2009 var en atypisk ligetil plade skrevet og indspillet over en lille uge med Steve Albini, 'The Tower' for fire år siden var en kolos af et værk med nogle af de bedste riffs, guitaristen Hans Magnus Ryan har løftet fra Tony Iommi. Sammen med bassisten og forsangeren Bent Sæther udgør han stadigvæk grundstammen i bandet, og det er en del af forklaringen på, at Motorpsycho kan blive ved med at lyde så umiskendelig meget som Motorpsycho.
Det er en rar lyd at være i. At høre Motorpsycho er godt og trygt. Men på 'Kingdom Of Oblivion' er det bare heller ikke frit for at fremstå temmelig fantasiforladt. Der er de labre vokalharmonier, der skal være, der er den tyngde, der skal være, der bliver eksperimenteret, som der skal, men det hele føles for meget som en reprise. Som om de simpelthen ikke har været inspirerede til at lave noget nyt denne gang.
Problemet er tydeligt allerede på pladens åbner, 'The Waning (Pt. 1 & 2)'. Ikke fordi det ikke er en basalt velfungerende og medrivende stonerrocksang, men fordi de simpelthen er kommet til at skrive Kyuss' 29 år gamle klassiker 'Thumb' om igen.
Hovsa.
Det har selvfølgelig altid været en del af det at høre Motorpsycho at spotte de åbenlyse referencer, som jeg også påpegede sidste gang, jeg anmeldte en af deres plader. Det er bare knap så sjovt på 'Kingdom Of Oblivion', og det er måske, fordi referencerne forbliver de samme. Der er noget, der lyder henad Black Sabbaths 'Paranoid' i hooket på 'The United Debased', det er bare ikke et særligt engagerende riff. Der er 'Dreamkiller', der løfter sit rul fra Yes' 'Heart of the Sunrise'. Og så fremdeles. Selv den urovækkende 'The Watcher' er i bund og grund en reprise af deres egen 28 år gamle 'Step Inside Again'.
Det er velkendt, og det er i orden. Motorpsycho har lavet masser af plader, der bryder med deres egen måde at lave plader på. Problemet med 'Kingdom Of Oblivion' er, at de små fem kvarter, den varer, bliver mere og mere stillestående, som de skrider frem. Det er simpelthen mere uinspireret, end man med al ret bør forvente af en Motorpsycho-plade.
De er et bedre band end det her. Og det skal de nok komme til at vise igen.
A lukewarm review, but at least they know what they write about, obviously listened to the album, contrary to Sueddeutsche Zeitung with their favourable review. Problem is – this album needs a few spins, a good rocking chair and ideally an excellent pair of headphones. Nothing to grasp at first listen, as I can tell
That Danish review is actually spot on. This is easily the weakest Motorpsycho album in many, many, many years. There are not enough good ideas here to justify a double album by a long shot. The few decent riffs and ideas are buried in a stilted, messy and tiresome mix (the loudness wars have ended, but no one has notified Andrew Scheps), the vocal mixing especially lends it an unappealing sheen. Some of the stuff is just flat out off-putting in its blandness (chorus of title track – yuck! Could have been just any of 10000000 boring stoner rock bands).
I have held off on commenting until I had given it enough spins, but even getting to that point proved hard. I find myself humming the main riff of a few songs which is sign that there is some quality still, but every time I play it I am reminded why I dislike it. One of the least interesting and memorable Motorpsycho albums ever. Skillful and technically brilliant, but (almost) completely soulless. Everything that Motorpsycho was never about. 3/6 sounds about right.
I am not going to give up on them because of this, of course. I think the Gullvåg trilogy gave us some of the best stuff sonce the 90s (The Tower in its entirety plus NOX especially) but this time they forgot to bring the songs, and the few song sketches are buried in a tiresome, numbing riffathon. The next one might be the best album yet. And a few of the songs might prove better live without that awful production.
He's particularly keen on Dreamkiller, quite hot on The Hunt and Lurker, and not so positive about some of the rest. Nowhere near as good as The All Is One, he reckons. He makes a comparison with Porcupine Tree. Can't see it myself.
Hehe – that's because this reviewer obviously doesn't know mid 70s Jethro Tull – so he has to revert to the "poor man's 90s prog band".
From todays Morgenbladet, but the big question is when did the band have their surf-rock period?
[img]https://i.imgur.com/A47SpE2.jpg?1[/img]
Haha, guess she's referring to Beach Boys ala Pet Sounds. Would be great if they had an actual surfrock period. "These are sun tanned days, go sufing every morning."
Lukewarm Classic Rock review:
https://www.loudersound.com/reviews/motorpsycho-set-the-dials-to-rocking-on-kingdom-of-oblivion
That's nasty!
Ah yes. Had already forgotten this at the end. Fun watch.
btw while looking for this special moment I zapped through the song front and back and hearing only snippets it stroke me how much the song is changing throughout. Listening to it as a whole it always felt totally organic, not being messy-ish all over the place at all. So his summary about content and variety really is spot on.
Which leads to me to something else. Lots of reviews and reports call this a straight rocking album. Which dazzles me. It's just as varied and adventurous as for example The Tower – or even more so than that peculiar one – which was universally described as quite the proggy piece.
- You must be logged in to reply to this topic.