- This topic has 16 replies, 13 voices, and was last updated 13 years, 10 months ago by
.
-
Posts
-
Jeg liker ikke Ã¥ sitte i bÃ¥s. NÃ¥r jeg befinner meg i den boksen som omhandler/inneholder Motorpsycho-fans, stritter jeg imot. Ikke uttalende. Ikke Ã¥penbart; Om noen spør meg, “Hva hører du helst pÃ¥?” SÃ¥ er svaret Motorpsycho.
Jeg skal ikke skryte på meg å ha hørt på dem før jeg gjorde det.
1993 slet jeg fortsatt med Ã¥ forstÃ¥ Nirvana. NÃ¥r VG skrev, en gang i april 94, at en “Rockestjerne skjøt seg”, satt jeg fortsatt pÃ¥ rommet mitt og lurte pÃ¥ om jeg elsket eller hatet “Incesticide”.
Mamma hadde sagt at jeg ikke fikk høre på plata (på grunn av tittelen), Kenneth, min fire år eldre venn, sa at det var det jeg måtte høre på.
På det tidspunktet hadde Motorpsycho allerede fungert som band noen år.
Jeg hørte dem først hos en tidligere kjæreste, men ingenting festet seg. Jeg skjønte det var et respektert band, i norsk sammenheng, men det var ikke noe i det jeg hørte som ga meg noe. Det skulle noen år til.
1997, Terje har gitt slipp på Oasisdrømmen, TV-serien som burde vært skrevet om naboforholdet til han og Arild er tapt, i de slitne hodene til alle oss som oppsøkte Elevheimen på den tiden. Sola skinte, stoler hadde blitt hentet fra et sted fra, røyken var rullet og muligens var det øl inne i bildet (selv om jeg tror det ikke var noe kalas den dagen).
Arild skrudde ihvertfall pÃ¥ “Angels and Daemons at Play”, pÃ¥ et altfor høyt volum, sÃ¥ vi hørte det ute i sola. Og siden har jeg vært den jeg er.
Om du skipper fram tre år, forsvant vi til Tromsø på det som ble min første Motorpsycho-konsert, i 2000. Skulket skolen og håpet jeg slapp inn (jeg var vel den eneste som ikke var fylt 18). Tok inn på hotell og forsynte oss grådig av minibaren, gikk på konsert, altfor tidlig, som viste seg å bli en tradisjon, og så gutta lade opp. Ti år etter har det blitt 24 konserter. Mangt og meget er sagt om Motorpsycho in concert. Mitt poeng, i denne sammenheng, er ihvertfall at det musikalske alltid overskygger det vokale. Og det litterære.
For Ã¥ ta det umiddelbare først: “Alle” “Vet” at Motorpsycho er norges “dÃ¥rligste” vokalister. Dette er ikke tilfelle.
Om det ikke låter som Morten Harket etter en polsk tarmskyll, så veier ihvertfall utførelsen opp for det.
Teknikk er ikke i seg selv overlevelsesdyktig.
Hvor mange teknisk brilliante gitarister sitter ikke rundtomkring i stuene sine og lurer pÃ¥ hvorfor det ikke ble noe av dem? Hvor mange “perfekte” vokalister underholder ikke pÃ¥ puber rundt i det ganske land og forstÃ¥r ikke hvorfor det ikke ble noe mer ut av dem?
Når Bent Sæther synger med (beklager klisjèen), den stemmen han har, så er det i vissheten at det musikalske alltid vil overskygge det litterære.
Tekstene har aldri vært an issue med Motorpsycho. Musikken er nok i seg selv.
Men oppi det hele drukner norges beste tekstforfatter. Og det er ikke på tross av, men på grunn av, musikken som spilles. Det monumentale, overskridende og altomslukende som ofte trekkes fram når det snakkes om Motorpsychos konserter mister sin kraft om ikke lyrikken i låtene kommer fram:
You dove and you float
in the afterglow
the night felt so right
let you go
breathing light
breaking light
who would’ve thought that I could see you like this
you never told me ‘bout the sights that I’ve missed
now you’re everywhere
damn all your faults,I can’t see them no more
you bled right open,I can see to your core
and it’s beautiful
shut down shut up
twisted round
breathe in breathe out
like watersound
breathing light
breaking light
relief is painted on the eyes that I see
you changed your face before looking at me
now I’m scared to death
my vision blurred, now I can’t see what’s right
like counting stars on an Aurora night-
it don’t matter much…..
you’re faceless anyhow
leaving them to comprehend
you tie a rope to the eternal blue…….”
Vi sjåast på Øya!
Tar det på norsk jeg og da, siden du nå er så godt igang her
Er ikke helt sikker på hva du egentlig prøver å si med denne posten her, men jeg sitter igjen med følelsen av at du, på tross av all magien som dette geniale bandet skaper med sine respektive intrumenter, savner en bedre live gjengivelse av det som er det lyriske universet til gutta (spesielt Bent, som i mine øyne nok helt sikkert kunne skapt seg en karriære som lyriker/forfatter om han ikke hadde forelsket seg i bassens suggerende krefter, og da også de krefter som ligger i å skrive GOD musikk).
Personlig sett sliter jeg litt med dette “problemet”. Det Ã¥ høre MP pÃ¥ skive, er liksom en komplett pakke. Du har bÃ¥de genial musikk, som tar deg med pÃ¥ en dundrende supersonisk reise inn i det ukjente. Men samtidig har du ogsÃ¥ det introspektive lyriske universet som Bent/Snah inviterer deg inn im og som sikkert appelerer til mang en sjel der ute (igjen…..gutta (Bent Spesielt) kan faen meg ordlegge seg, og treffe alle og enhver pÃ¥ et eller annet nivÃ¥ med ordnee sine). Smeltet sammen blir dette en genial gryte som funker som faen for Ã¥ si det enkelt.
SÃ¥ er det dette med MP live da. Greit, de tar oss med pÃ¥ reiser fra sang til sang, med sine utrolige evner til Ã¥ bergta oss med notene sine. Den ene himmelske soloen avløser den andre, riffene sitter som støpt, og det hele blir nesten en religiøs opplevelse nÃ¥r ting sitter som de skal. Helt til de Ã¥pner kjeften…..Det er da det sprekker. Og det sprekker til stadighet. Det er da man for alvor innser at det er noe (i mine øyne) vesentlig som mangler her. Greit, det kan godt tenkes at deres ukuelige innsats for Ã¥ skape god musikk overskygger deres iver etter Ã¥ skape en like god vokal opplevelse. Og hvis dette er tilfelle, sÃ¥ fÃ¥r dem bare fortsette Ã¥ synge surt. Det er til syvende og sist musikken som har tatt meg med storm siden begynnelsen, og etter all sannsynlighet kommer til Ã¥ fortsette Ã¥ holde meg i et jerngrep til den dagen de bestemmer seg for Ã¥ legge intrumentene pÃ¥ hylla for godt. Men jeg kan likevel ikke la være Ã¥ tenke…..Hva om vi fikk begge deler? Hvor fenomenalt hadde ikke det da vært?
Da hadde de virkelig framstÃ¥tt som guder…for meg i hvertfall…
PS; Hvis jeg skulle være helt pÃ¥ jordet med mitt innspill, i forhold til hva du prøver Ã¥ si, sÃ¥ er nÃ¥ uansett dette ogsÃ¥ “Bare en tanke”
@GBD: Jeg har ofte tenkt og føler mye av det samme rundt det vokale som du tydeligvis gjøre.
@Onkel: Ja, virkelig!!
MEN, jeg synes jeg stadig oftere merker en smule irritasjon, eller hva det nÃ¥ er, over at gutta kommer opp med regelrett pinlig dÃ¥rlig vokal. Kan ikke huske at dette plaget meg i særlig grad pÃ¥ den tiden jeg begynte Ã¥ se Mp live – rundt 96. Greit nok, at de som andre ogsÃ¥ har nevnt, aldri har vært noen store vokalister,men jeg synes de faktisk har tapt seg- begge to.
Først og fremst er det Bent som til stadighet “skuffer”. Jeg fatter og forstÃ¥r ikke hvorfor han skal synge med sÃ¥ høy tone og forsøke Ã¥ presse og “breke” stemmen slik han gjør. Han har gjort det sÃ¥ ufattelig mye bedre før nÃ¥r han lagt seg pÃ¥ et lavere toneleie og vært mer avslappet. NÃ¥ høres alt likt ut, og det lÃ¥ter stadig sjeldnere bra etter min mening.
Surmaga kritikk dette, men det er nå engang slik jeg føler det.
Nuff said! Sist jeg så dem spilte de som kongene de er, og vokalen var faktisk o.k.
Hehe, det er ikke surmaget dersom det er helt korrekt vel?
BÃ¥de Bent og Snah har klare svakheter som vokalister, det vet vi alle. Det vet de antakelig ogsÃ¥ selv, og nettopp derfor er det en gÃ¥te for meg at de pÃ¥ død og liv skal satse pÃ¥ ekstremt ambisiøse vokallinjer som de ikke har sjanse til Ã¥ nÃ¥. Tenk Whole Lotta Diana, WBAT og Starhammer, for eksempel – nÃ¥r Bent til og med har problemer med Ã¥ fÃ¥ til vokalen i studio burde det ringe noen varselbjeller. Flere av disse sangene er ogsÃ¥ veldig vanskelig Ã¥ synge selv under kontrollerte forhold, fordi melodien hopper sÃ¥ mye opp og ned.
NÃ¥ skal det sies at selv nÃ¥r forholdene ligger til rette, som i det rolige partiet pÃ¥ GT, strever gutta stort med Ã¥ treffe tonene, og det i et parti hvor musikken er sÃ¥pass lavmælt at de ikke skal ha problemer med Ã¥ høre hva de driver med. Trener de rett og slett for lite pÃ¥ vokal? Jeg synes de var mye bedre da de holdt pÃ¥ med “pop”-fasen etter Ã¥rtusenskiftet – harmoniene satt mye bedre.
Jeg tror rett og slett de har innsett at folk som regel kommer til konsertene pga. uforutsigbarheten samt de instrumentale ferdighetene. Riktig at vokalen var bedre i pop-perioden, men da kunne de ikke skjule låtene bak fuzz-pedaler heller. Så da prioriterte de nok det vokale arbeidet litt mer (pluss at Baard hjalp til med å avlaste Bent og Snah, og han pisset på dem begge vokalt :lol: )
Motorpsycho er vel det ultimate beviset pÃ¥ at man ikke trenger Ã¥ være store vokalister for Ã¥ skaffe seg en lang og relativt vellykket karriere innen musikk. Det holder lenge med lÃ¥tskriver-talent, tekniske ferdigheter samt samspill og “jamming power”.
For min egen del har jeg vel egentlig akseptert vokalen som en viktig bestanddel i deres totale uttrykk. PÃ¥ sitt beste fungerer det som en skeiv/sjarmerende motvekt til det musikalske landskapet, mens pÃ¥ sitt verste er vel Bent & Snah som tonedøve okser i en porselens-butikk :mrgreen: Men sÃ¥nn er virkeligheten, and I wouldn’t want it any other way really… Jeg tror faktisk ikke Motorpsycho hadde vært noe særlig større enn de er nÃ¥ uansett om de hadde vært bedre vokalister. Rett og slett fordi de er for uforutsigbare, for ukommersielle, mer interessert i Ã¥ følge sin egen tripp og visjon enn Ã¥ kompromisse FOR MYE med platekjøperne.
NÃ¥r det gjelder tekstene er jeg enig i at Bent er undervurdert som tekstforfatter. Men for meg er det musikken som er alfa omega, sÃ¥ akkurat dèt spiller ikke sÃ¥ stor rolle for meg. Tekstene blir egentlig en “added bonus”, selv om det er noen av dem som virkelig treffer rett hjem.
Enig med de fleste her, er bÃ¥de bra og mindre bra sider med vokalen. Er kanskje litt ambisiøse med tonehøyden i blant… virker som om det er noe nytt, de sang ikke sÃ¥ høyt før i tiden, og om de gjorde det var det mest ooo-ing og åååå-ing og ikke lange krevende vokallinjer.
Skjønner ogsÃ¥ at folk vegrer seg for tanken om vokalist, som Onkel sier det hadde vært forferdelig Ã¥ fÃ¥tt in en sÃ¥nn smukk moderne vokalist a la Brandon Flowers eller Matthew Bellamy eller noe sÃ¥nn. Men det har da vært mange flinke og særegne vokalister opp gjennom Ã¥ra… prøver Ã¥ se for meg Sinful, Wind Borne med Neil Young pÃ¥ vokal, haha.
Jeg tenker også at vokalister som ikke er så veldig teknisk dyktige eller velklingende vanligvis finner en eller annen stil eller en karakteristikk som funker for musikken og forholder seg til det, er mange gode eksemple på det. Det har vel også med at de kjenner sine begrensninger. Men føler at begrensning ikke er et ord i MPs vokabular, så da får folk bare tåle at låter litt – på godt trøndersk – schtøkkt nå og da.
Jeg synnes de synger bedre no, enn pÃ¥ de forrige turnéene. Var noen Ã¥r, gjerne spesielt Bent, “ga” seg pÃ¥ toppene. Fullførte ikke alle linjene, hvis det ble for høyt.
SÃ¥ de tre ganger forrige uke og vi var enige om at vokalen var meget bra.
De synger med den stemmen de har, men “sjelen” de legger i det, kan ikkje kjøpes…!
Enig med Barracuda, jeg.
FjorÃ¥rets Golden Core i Bielefeld…gÃ¥sehud overalt!! Klokkerent, nervepirrende og helt fabelaktig Bentsk. Ingen andre som synger sÃ¥nn.
Denne turneen ogsÃ¥. Giftland, Un Chien…
Nydelig!
Bob Dylan høres (beklager uttrykket) like jævlig ut pÃ¥ cd som live, sÃ¥ synes det blir litt drøyt Ã¥ sammenligne med han. MP høres jo tilnermet perfekt ut pÃ¥ skive da. Men jau…er helt enig i at det kanskje er litt unødvendig Ã¥ legge lista sÃ¥ altfor høyt pÃ¥ skive, nÃ¥r dem tydeligvis ikke klarer Ã¥ levere tilsvarende live……Og som Bent sier pÃ¥ Tussler DVD’en “Det der ordne vi med sÃ¥nn auto pitch vess det bli irriteranes nÃ¥r vi mikse…” Sier jo igrunn alt. At dem er klar over det, men driter i det.
Jaja, som nevnt tidligere, hvis valget stod mellom superb musikk og klokkeklar vokal, sÃ¥ velger jeg det første uten Ã¥ blunke, sÃ¥ fÃ¥r man heller bare “lide” seg gjennom de sure linjene. For det er nÃ¥ tross alt ikke bare surt…
Jeg har som andre her alltid vært klar over deres klare begrensninger som vokalister. Og det er noe jeg egentlig har levd godt med. Vokalen har vært helt grei, og musikken i seg selv er jo som oftest så rå at opplevelsen i helhet har vært topp, for det meste.
Når sant skal sies så tenkte jeg vel ikke så mye over dette med endringer i vokalen sist jeg så dem. Var vel på Rockefeller i forbindelse med 20-års touren. Men etter å ha sett og hørt opptak fra samme tour, og ikke minst de ferskeste opptakenen fra nåværende tour, så liker jeg absolutt ikke en del av det jeg hører. Hør f.eks Kill Some Day opptaket på YouTube, og Taifun fra siste tour.
Jeg lyver om jeg ikke sier at det er regelrett forferdelig å høre på. For jeg vet at Bent har gjort vokalen på begge låtene så utrolig mye bedre før.
Vet ikke hva som er grunnen, men jeg har nesten et inntrykk av at ingen av dem lenger er komfortable med Ã¥ synge live og at det derfor blir en sÃ¥nn halvløsning- sÃ¥nn fort Ã¥ gæli’. Til og med Snah gjorde vokalen bedre bare for en liten tid tilbake.
Vel, vel- gleder meg til Øya lell.
Mange tanker her!
GBD, jeg er jammen ikke sikker pÃ¥ hva jeg prøvde Ã¥ si, men jeg mente vel egentlig ikke Ã¥ starte opp igjen den gode gamle vokal-diskusjonen. Er godt fornøyd med dem begge to, Snah har jo virkelig tatt seg opp, og selv om Bent kan overraske negativt innimellom, sÃ¥ overrasker han like ofte positivt synes jeg! Taifun, un chien og mange andre lÃ¥ter som stÃ¥r og faller litt pÃ¥ vokalen er ofte fullstendig gÃ¥sehudfremkallende (nÃ¥ har jeg ikke hørt “skrekk-eksemplene” som noen av dere trekker fram fra nÃ¥værende turnè..)
Det er sÃ¥ mange andre kvaliteter som veier opp for litt sure toner i ny og ne at jeg ikke syns det er noe som trengs Ã¥ diskuteres ihjel. (NÃ¥r det er sagt, sÃ¥ har jeg hørt noen kill some days som har vært totalt ruinert av vokalen.. SÃ¥ Bent, det e’ bar’ Ã¥ øv! Come August, the world is watching!)
Vokalen er nok ikke MPs sterkeste side, men jeg har blitt vant til den og kan, som andre også har påpekt, vanskelig forestille meg låtene deres sunget av noen andre vokalister.
Så jeg kan ikke si å ha reagert noe særlig på vokal-kvaliteten på de siste utgivelsene. Det er som forventet, og jeg liker det jeg hører. Det er kjent, kjært og akkurat som det skal være.
Det eneste unntaket er muligens BH/BC, hvor jeg følte at Bents vokal, pÃ¥ særlig de rolige lÃ¥tene, var litt i overkant pÃ¥ tur i ulednt terreng. Likevel vender jeg stadig tilbake til den cd’en, rett og slett fordi MP har en kollektiv kvalitet (selv med bare to medlemmer) som overskygger de individuelle vokal-prestasjonene.
@monomind: tror ikke det er noen som har reagert på vokalen på albumene. Den synes jeg er bra- for MP-standard å regne.
- You must be logged in to reply to this topic.