Very nIce piece with the lads @ wimp

[mikke]

DEN LANGE VEIEN: HVA HOLDER MOTORPSYCHOS MOTOR IGANG?

March 25 2016 by Knut Schreiner

Motorpsycho ga i februar ut det gode albumet Here Be Monsters. I april legger de ut på en ny turné, og 2. april besøker de Rockefeller i Oslo. Det er bandets 30. konsert på Rockefeller, konsertstedet som også har 30-års jubileum i disse dager. Du kan bli med i trekningen av to billetter til denne konserten, samt et signert vinyleksemplar av Here be Monsters. Les mer om konkurransen til slutt i saken. TIDAL har her gleden av å dele et dybdeintervju med bandet som i 2016 innlemmes i Rockheim Hall of Fame.

* * *

‘Kjendiser’ blir feil ord. Men det er noe med de fjesene til Motorpsycho. Man har liksom sett dem i tiår etter tiår, album etter album, prosjekt etter prosjekt: langt hår og skjegg (først sort, så gråere), ullgensere, det intense og kanskje litt triste blikket til Bent Sæther. Og det er noe med kjente fjes fra før internett-alderen: Det er stas å se dem på ekte. Kommer Tone Damli Aaberge inn i kafeen, kunne det vært hvem som helst. Kommer Anita Skorgan inn, blir man starstrucked. Motorpsycho er av siste kategorien – noe enestående i nyere norsk kultur, fra en tid da plater var et knapphetsgode. Å gi dem ut og turnere dem utenlands, var for de mest drevne.

Jeg har fått intervjuavtale i lokalene til plateselskapet Grappa. Trappene i den gamle bygården i Akersgata, er dekorert med falmede gull-cd’er med Wenche Myhre, Stephen Ackles, Elisabeth Andreassen og Alexander Rybak. Jeg kommer inn, og der sitter de og ser meg fra andre siden av kontoret: Bent, Snah og Kenneth Kapstad. Kun dem og en ujålete kaffeservering.

l

Here Be Monsters

Motorpsycho

De har nettopp gitt ut albumet Here Be Monsters – en Motorpsycho-plate i klassisk stil, full av lange, episke låter. Det dynamiske spennet er stort; fra stille sjø til soniske flodbølger.

Det er bandets 18. album. Bent og Hans Magnus ‘Snah’ Ryan er nå i midten av 40-årene, da de skrev Demon Box (1993), var de nesten 25 år yngre.

K: Hva gikk gjennom hodene deres da dere skulle lage denne nye platen?

Bent: Mye av denne musikken hadde blitt komponert i forbindelse med 100-års jubileet til Teknisk Museum. Som vi ble bedt om å skrive sammen med Ståle Storløkken. Men det føltes litt lite å bare gjøre én konsert på Teknisk Museum. Vi tenkte at vi måtte jobbe videre med materialet og gjøre noe ’ordentlig’. Ståle datt av ganske tidlig, han hadde så mange andre prosjekter. Vi fortsatte. Musikken var den samme, men den fikk nok litt mer Motorpsycho-preg, enn det hadde vært med ham.

Hans: Når vi fikk den gigen på tækknisk, så var det bare snakk om å lage… noe. Vi fant raskt noen klare retninger, og musikken ble herlig raskt forløst.

K: Det høres ut som musikken er skrevet på samme dagen?

Bent: Ja, men det er jo sånn! Som låtskriver kan man gå tørr i mange måneder, også plutselig bare detter ting ut. Denne gangen var det definitivt en følelse av det.

foto: Kim Ramberghaug 2012

Albumtittelen Here be Monsters sender tankene til klassikeren Timothy’s Monster. Og det høres også ut som en kompanjong-utgivelse til Motorpsycho-klassikere fra 90-tallet – bare spilt av 20 år eldre folk, med den kompetansen 20 år som musikere og platemakere gir.

K: Er jeg inne på noe?

Bent: Ja, ja! Det er 23 år siden Timothy’s Monster, og det ligger en dyp numerologi der. Mer kan jeg ikke si – det er åpent for tolkning.

Hans: Det er selvmytologiserende (ler).

Bent: Det startet jo med at det skulle være musikk til et 100-års jubileum. Hva synger man om da? Jo, det må bli noe som har med tid å gjøre. Men da vi kom i gang, fikk vi raskt en følelse av at dette ble for lite engasjerende. Etter hvert endret tematikken seg.

K: Hva handler det om?

Bent: Here Be Monsters er et uttrykk fra gamle kart; ukjente områder på sjøkartet. Der det kunne være en malstrøm, eller sjøormer. Så det handler om å bevege seg inn i det ukjente. Kanskje ikke musikalsk, men i tekstene gjør det det.

K: Og den siste låta, 20-minutt lange ’Big Black Dog’ – hvem er den store svarte bikkja?

Bent: Det er trøndervinteren, det (ler).

* * *

Albumformatet og strømmetjenester

Here Be Monsters er et Album. Det består av enkeltverk skrevet for å passe sammen i en helhet. Den dynamiske variasjonen i plata er stor, men hele skiva er i samme modus og er harmonisk sammenhengende. Bent og Hans kan fortelle at de jobbet med rekkefølgen, for å gi plata den riktige dramatiske oppbygningen, og gjøre den interessant å lytte til som en hel plate.

Jeg hørte den selv for første gang fra start til slutt, og kan skrive under på at den oppleves som en musikalsk reise over 7 låter.

K: Hva tenker dere om dagens digitale musikkultur og strømmetjenester? Mange har snakket om hvordan helhetsopplevelsen blir fragmentert?

Bent: Hans og jeg er såpass gamle at vi har vokst opp med ellpee’a. Når vi lager musikk, så er det dette formatet vi har i hodet. To tjueminutters-bolker med et eller annet. Men jeg bruker TIDAL også, hele tida. Jeg ser absolutt verdien av strømmetjenester. Det er ikke noe motsetning, men det er to ulike måter å oppleve musikk på. Problemet med strømmetjenester, er at man i stor grad mangler kontekst for musikken. Alt du fikk med før – cover-innpakningen og informasjonen, alt det ekstra, som gjorde at du lagde deg en forestilling om hvem artisten var for en, er borte. Nå er det bare musikken igjen. Bare en sang. Og det gjør kanskje at du ikke blir glad i en artist på samme måte som før.

K: Men folk er veldig, veldig glade i Motorpsycho – nettopp fordi de har utviklet et forhold til dere over mange album. Tror dere den nye musikkulturen kan frambringe artister som dere igjen?

Bent: Vet ikke. Vår generasjon var nok den siste der det gikk an å leve av å spille i band. Begynnelsen av nittitallet. Etter det har det vært langt flere band, og mange bedre band, men det har ikke vært et markedsgrunnlag der til å gjøre det til en profesjonalitet på samme måten.

K: Men hvor profesjonelle var dere da dere startet? Var det en karriere da?

Bent: Profesjonelle ble vi vel da Demon Box breaka. Da begynte bandet å ta så mye tid at man måtte ta et valg. Jeg husker jeg gikk på mellomfagsstudiet i sosialantropologi. Det ble snakk om å gjøre en ny turne, så jeg droppa den eksamenen. For akkurat da var det viktigere å spille i rockeband. Jeg fortsatte å ta opp studielån og gå på sosialen og sånn. Og æ bodd jævli billig på Lamo’n, det hjalp enormt. Men etter hvert begynte vi å få en økonomi som gjorde at vi kunne leve av bandet.

-I utgangspunktet tenkte jeg aldri at jeg skulle bli proff musiker, men det ble bare sånn. Og det gjorde at man kunne bruke hele døgnet til å konse på musikken. Og det er nødvendig hvis du skal gjøre noe virkelig bra.

Hans: Vi har faktisk aldri hatt en langsiktig plan, utrolig nok. Aldri tenkt lenger enn to år fram i tid.

K: Hva med deg, Hans – så du for deg å være musiker fra tidlig av?

Hans: Ã… ja, absolutt! Helt siden barneskolen. Det var aldri noen alternativ.

foto: Stefano Giovannini 1993

Til tross for å være blant landets beste og mest respekterte rockemusikere, har ikke Bent og Hans, i motsetning til trommeslager Kenneth Kapstad, høyere utdanning innen musikk. Men Hans gikk et år på Trøndertun folkehøyskole i 1988-89. Det var under oppholdet her han traff Håkon Gebhardt, og et viktig grunnlag for Motorpsycho ble dannet.

Hans: Det var mest hasj og heimert (ler). Jeg skulle gjerne studert musikk sånn som han der (peker på Kenneth). Men jeg var fra Steinkjer, og de som gikk på musikklinja dro inn til Inderøya, og jeg orket ikke tanken på kjøre buss i flere timer om dagen. Dessuten ville jeg heller henge med outsidere og raringer, folk jeg oppfattet som likesinna.

K: Hvilken betydning hadde Folkehøyskolen for deg?

Hans: Masse. Det var et kjempemessig år for meg! Da jeg kom dit, var jeg i en sånn heavy metal shredde-fase. Men så oppdaget jeg at det var tre andre gitarister der som var mye kjappere enn meg. Så jeg ga meg med akkurat dét, og begynte å spille sånn new age-aktig, Pink Floyd og Terje Rypdal-aktig stemningsmusikk. Sammen med Håkon. Og det var utrolig godt. Jeg begynte å lage låter selv, for første gang. Kjempeartig var det. Det føltes som et gjennombrudd for meg.

Bent Sæther hadde en lang og annerledes reise fram til Motorpsycho så dagens lys. Han tilbrakte sine første år i de berømte, grå kjempeblokkene på Ammerud i Oslo, før familien flyttet til Ski. Ti år gammel overtok familien morens praktgård på Snåsa og flyttet nordover. I et portrettintervju med Adresseavisa fra mars 2000, kommer det fram at årene på Snåsa ikke var uproblematiske, og har satt spor hos Bent.

Det bedret seg da han flyttet til Steinkjer, der han og Snah møttes. Det er vanskelig å forestille seg i dag, men på denne tiden var Bent visstnok en heavy metal-kid med bart og puddelhår. Sin identitet fant han til slutt i Trondheim, i miljøet rundt studentradioen han jobbet på. Her traff han folk som introduserte ham for ny amerikansk alternativrock som Sonic Youth. Den kreative og musikkinteresserte odelsgutten hadde endelig funnet en plass der han følte seg hjemme.

Det var på bandtur til London for å kjøpe plater, at de fant navnet. På en filmvisning med kult-regissøren Russ Meyer, så de at to av titlene– Mudhoney og Faster Pussycat! Kill! Kill! – var allerede tatt i bruk som bandnavn. Den siste filmtittelen var ikke tatt ennå, og det var Motorpsycho.

foto: Kim Ramberhaug 2001

* * *

Rockebandet som en musikalsk kunstform

På begynnelsen av 90-tallet var Motorpsycho en del av en ny undergrunnscene i Norsk rock, som i større grad enn å forholde seg til hjemmemarkedet, reiste ut på Europaturneer for å finne sitt publikum.

K: Hvilken betydning hadde denne erfaringen for dere som band?

Bent: Musikkfaglig? Masse. Helt klart. Man blir flinkere jo mer man spille live. Du lærer mye om kommunikasjon. Hva du er bra på. Det er ikke alltid man skjønner det sjæl. Du lærer av responsen fra publikum.

I likhet med de fleste Motorpsycho-album, har også Here Be Monsters lange låter med partier med tilsynelatende åpen struktur. I 2016 begynner deres måte å lage musikk på å bli en tapt kunstform. De står sammen i et rom, og det de spiller der og da, live, og finner på i øyeblikket – dét er musikken. Det er dette som er essensen av klassisk rock som kunstform. Sammenlikn Here Be Monsters med den siste platen til Kanye West – det er to fullstendig ulike måter å lage musikk på. Der det første handler om et opptak av et ensemble, handler det siste om å være kreativ med teknologi.

l

Motorpsycho presents: Hobbitrock-favoritter

13 songs

Kenneth: Låtene har jo en struktur, men de har også lange, åpne strekk der vi kan improvisere.

Hans: Jeg kaller det improstruktur. Man har noen ting å støtte seg på og ta utgangspunkt i, som man kan spille rundt. Noen ganger blir jeg bare stående og rote, og da må jeg inn og jukse litt i etterkant. Men på ‘Lacuna/Sunrise’ (åpningskutt på nye platen red.komm.) spilte jeg gitaren live, og bare ’ornamenterte’ den litt etterpå, med noen harmonier.

Bent: Vi spiller alltid live sammen i studio. Og det er som regel det man gjør der og da, som blir best. Samtidig er det klart at vi går etter og klipper til og ordner – jukser litt – vi gjør det vi også. Men i utgangspunktet er det den rå, organiske feelingen vi er ute etter. På samme måte som når man hører et gammelt opptak med The Who eller Pink Floyd – det er fire fem personer i et rom som spiller sammen; det er det du kicker på, det er personlighetene, spillestilen og samspillet som gjør at man blir glad i musikken. Men vi går noen runder med pro tools før vi viser fram stua, ja!

* * *

Kenneth Kapstad

I løpet av Motorpsychos 25-år lange karriere har det vært stor variasjon i uttrykk og formater. Listen med folk som har vært innom bandet, begynner å bli lang. Likevel kan man snakke om et tydelig skifte i bandbiografien: Før og etter trommis Kenneth Kapstad.

Kapstad er en generasjon yngre enn bandkollegaene. Før Motorpsycho spilte han i band som Gåte og Animal Alpha.

foto: Kim Ramberghaug 2015

K: Kenneth, du er jo på en måte en ekte musiker. Hvordan vil du beskrive de to andre som musikere?

Kenneth: Jeg tror ikke vi er så forskjellige egentlig. Jeg tror vi tenker musikk på den samme måten. Vi har den samme intuitive innstillingen til musikken. Jeg er ti år yngre enn dem, men samtidig har vi vokst opp med mye av det samme. Enten det er jazz eller hardrock – vi har de samme referansene. Det er albumet det handler om – bortsett fra at jeg vokste opp med kassetten (latter).

Likheter til tross, for Bent og Hans ble det en tydelig forandring da Kapstad kom ombord.

Bent: Prosessen forandret seg. Ja, jeg måtte virkelig sette meg ned og finne ut hva denne bassgitaren egentlig går ut på. I gamle dager stod jeg mer og holdt rytmen, var en timekeeper. En orkesterleder mer enn bassist. Jeg spilte rytmegitar på bassen kan du si, for å få det til å svinge ekstra. Men når du har en villmann som Kenneth bak trommene, så må du løfte deg selv for å kunne bidra på samme måte.

l

Timothy's Monster

Motorpsycho

Den første Motorpsycho-konserten jeg så med Kenneth på trommer, var da da spilte Timothy’s Monster i sin helhet på Øyafestivalen sommeren 2010. Det var publikum som hadde stemt fram hvilket album de skulle framføre.

K: Det virker som folk har et sterkest forhold til 90-tallsplatene. Hvorfor tror dere det er sånn? Hvilke liker dere best selv?

Bent: På hver plate vi har laget, har vi vært tro mot de personene vi var der og da. Det er dagbøker. Men som alle andre band hadde vi også en tid der vi speilet populærkulturen, da vi var viktige, og viktigere enn vi er nå. Og det er her publikums fokus alltid vil være. Det må bare bli sånn, selv om det ikke nødvendigvis er de platene som er best. For min egen del liker jeg oss best når vi er ”helt ute på tur”. For eksempel på Roadwork Vol. 4. Der er det noen lengre strekk der du hører at musikken skapes der og da, det er bare påfunn. Det er det jeg liker, når du hører at vi kollektivt lager noen ting, og klarer å fange det.

Hans: Å høre på plater man ikke har hørt på årevis, er som å åpne følelsesbeholdere. Plutselig spretter det opp masse energi og følelser du ikke kjent på mange år. Det er en god opplevelse. Det skjer særlig når man gjør sånne ting som Timothy’s Monster og Demon Box-konsertene. Det er når man må lære seg låtene på nytt at man virkelig kommer tett innpå dem igjen.

* * *

Trønderrock

Bent og Hans kommer fra den landsdelen som forbindes med trønderrock. Like før jul ble en av trønderrockens hovedverk hedret på Namsos Rock City. I form av en helaftens, stjernespekket hyllestkonsert, ble Prudence sitt livealbum 11.12.75 gjenskapt i sin helhet, på samme dato, nøyaktig 40 år senere.

Motorpsycho hadde selv blitt spurt om å bidra på hyllestkonserten, men fikk forespørselen for sent til at det lot seg gjøre.

På nittitalltet kunne avstanden mellom Motorpsychos grungemetal og Prudence sin jordnære hippierock framstå som en avgrunn. 20 år senere, er bildet mer uklart, og man kan se en felles musikalsk åre.

Når Trønderrock-begrepet kommer opp, er det tydelig at Motorpsycho har et ambivalent forhold til det, selv om Bent har vært bassist-vikar for Hærmætti Tysland Band.

K: Jeg spilte på hyllesten til Prudence på Namsos Rock City, og gjorde den progressive instrumentallåta med den betegnende tittelen ’Bilbo and Frodo’ (latter). Den minnet meg litt om dere! Hva har trønderrock hatt å si for dere?

Bent: Jeg vet ikke, vi er nok helt sikkert en logisk fortsettelse av den der nordtrønderske hobbitrocken: Vi har ikke låter som heter ’Bilbo and Frodo’, men næsten. Det er nok noe der, som har med stedet å gjøre. I festkulturen da vi vokste opp, så hadde du Åge – og så hadde du resten, alle de andre banda. Det han holdt på med på slutten av 70-tallet, begynnelsen av 80-tallet… det var oss. De første banda jeg spilte med bestod av mye Åge-repertoar. Jeg tror ikke DDE ville definert oss som et trønderrock-band. Men i likhet med oss, har de hatt en autonomi i det de gjør. De har vært sine egne smeder og holdt på med sitt. Oppi der, på godt og vondt, og fått det til sjæl. Og det er jo litt der vi er også. Vi er opptatt av å holde det… nært. Og det er mulig det er en trøndersk ting.

K: En bondekultur? At man er på sin egen tue?

Bent: Kanskje litt sånn, ja. Vi kjente ingen andre musikere før Kenneth ble med. Vi satt jo i Trondheim og holdt på med vårt, og var ikke interessert i å kjenne noen som helst. Så kommer Kenneth og begynner å flir av oss, fordi vi er så utrolig teite (latter). Så trekker han inn én etter én; plutselig er det en fyr som kan spille saksofon, og man får et sosialt liv. Men de første ti-femten årene hadde vi skylappene på, på samme måte som jeg opplever at DDE har hatt. At man er veldig opptatt av sine egne ting, og å klare seg selv.

K: Apropos skylapper. Hva med folkelighet og poplåter? Dere har klart kunststykket å bli Norges største rockeband, uten egentlig å ha hatt store hits. Er dette fordi dere ikke liker popmusikk, eller er det fordi ikke har lykkes med å skrive denne låta?

Bent: Jeg elsker popmusikk! Men jeg er utrolig glad for at vi aldri har hatt en hit, en som vi er nødt til å spille kveld etter kveld. Hver jævla gang vi spiller konsert. Det må jo være døden. Vi har hatt tilløp til sånne, men faset dem ut. Når det blir revy-feeling, er det på tide å legge bort noen låter. Du må bare spille ting som betyr noe for deg. Hvis ikke dræp du det du elsker.

l

Motorpsycho presents: Powerpop!

50 songs

K: Men det kan jo bety noe for publikum?

Bent: Ja, så klart. Men jeg tror det betyr mer for publikum å fornemme den energien og gleden vi får av å spille ting vi brenner for, enn at vi bare er going through the motions.

K: Har dere noe forhold til topp 20 hits?

Bent: Stadig mindre. Vi er jo fra en annen generasjon. Før så fikk man jo med seg artistene: Det var de man la merke til, og ikke så mye låta. I dag er det omvendt: Det handler bare om låtene, mens artisten er ikke så viktig. Eller artist og artist. Det er en eller annen som står og synger, også er det en produsent som gjør alt det andre. Det har gått i full sirkel: Vi er tilbake til brill building-tida, der artisten er fullt utbyttbar og ikke har noe å si. Rock er heller ikke mainstream musikk lenger. Så vi er ute i periferien nå. Vår interesse er helt på sida av topp 20 nå. Det har ingen relevans for oss – kompositorisk, arrangements-messig; hvordan musikk presenteres og oppleves.

K: Dere er begge foreldre. Ville dere oppmuntret barna deres til å bli musikere i dag?

Hans: Jeg har en 18-åring, og han vil bli fotballspiller. Og jeg blir dypt sørgelig når jeg hører musikken han spiller (latter). Det er sånn, hva skal man kalle det, treningssentermusikk!

K: Har han hørt den nye plata?

Hans: Sikkert ikke. Jeg har hatt han med på Maiden, AC/DC og Judas Priest, og han digga jo det. Av og til på våre konserter også. Men nå altså… (latter). Jeg har ikke hatt noen mulighet til å påvirke ham, og det skal man vel heller ikke.

K: Hva med deg Bent, du har jo en gutt på ti? Har du noe ønske om at han skal drive med musikk?

Bent: Han finner ut av det selv, han. Han ønska seg en gitar til bursdagen og fikk det, en sånn Paul McCartney Høfner-bass, bare i gitarversjon, og høyrehendt da. Han går til en gitarlærer. Her om dagen kom han hjem og hadde lært seg ’Sunshine of your Love’, og viste den stolt fram. Så vi dro ned på øvingslokalet, far spilt bass, og han lånte stacket ditt, Snah. Den mestringsgleden han utstrålte da han stod der og spilte det riffet sammen med far, det var bare… ”woooow!”.

– Han har arvet det dypdykk-genet mitt, og gÃ¥r veldig ordentlig og inderlig inn i ting nÃ¥r det først er noe. Det var ekstremt mye Minecraft en periode, og nÃ¥ er det mye McCartney og Beatles. Og litt Led Zeppelin.

K: Der har dere et nytt bandmedlem! Det blir femti nye år med Motorpsycho.

Bent: He he, ja ikke sant! Men jeg veit ikke hva jeg ville gjort hvis jeg var 18 i dag. Rockeheltene våre var utskudd i kulturen. Det å være et utskudd, å representere det kaotiske og ukontrollerbare, hvor finner man det i dag, egentlig? Er det hos pornostjerner? Er det det man ønsker å bli?

K: Ser dere fortsatt behovet for en alternativ musikkbevegelse?

Bent: Jeg vet ikke hva den er for noe lenger. Jeg vet ikke om den finnes. Men det finnes ikke noe ’maintream’ lenger heller. Og når den er borte, forsvinner behovet for noe sub-kulturelt. Det blir en stor retningsløs smørje til slutt. Alle kan lage det de vil og legge det ut på internett. Og ingen kjæm til å hør. Alt har blitt bedriftsfotball.

-På mange måter synes jeg det er en kjempefin tanke med en sånn demokratisering, men det betyr at ingen sitter og forvalter og påvirker oss sånn som NRK eller plateselskapene gjorde før. De ga oss retning og fortalte oss hvilke plater vi vi skulle høre på, hvilke artister som var verdt det. I dag er alt fragmentert, også innen musikkverden. Det blir kaotisk, man har ikke lenger felles, definert kultur, eller en mainstream og en underground. Det blir mange ting i ulike retninger som ikke snakker sammen. Og det gjelder samfunnsutviklingen generelt sånn jeg opplever den.

foto: Stefano Giovannin 1993

* * *

Rock og høykultur

Kvelden i forveien spilte Motorpsycho i Den Norske Opera & Ballett. I et samarbeidsprosjekt samarbeid med teatersjef Hooman Sharifi og samtidsdans-gruppen Carte Blanche, stod Motorpsycho for musikken i en forestilling som trakk fullt hus med voksne, ‘kultiverte mennesker’.

Konserten føyer seg inn i en rekke av Motorpsycho-aktivitet de siste par årene knyttet til historiske kulturbygg som Nidarosdomen, kirker, jubileer, museer, utstillinger og litteraturfeltet.

K: Er dere i ferd med å bli høykultur nå?

Bent: Hvis det er der spenna er, så gjerne det! (ler). Neida, det er bare interessant for oss, musikkfaglig, fordi vi ikke har gjort det før. Tanken ér: Hva skjer med Motorpsycho-greia hvis vi putter den i de sammenhengene? Skjer det noe spennende med musikken?

Hans: Dessuten er det kjempefine bygg, disse nye konserthusene i Norge, med fantastiske fasiliteter. Det er fint at også det som kommer fra rocken har en naturlig plass her. Men det er klart – det er uvante settinger. Det er skummelt å gå inn i – fordi det fort kan bli litt for tungt og fjernt. Jeg går jo aldri i teater selv, eller på opera, eller en danseforestilling. Den i går var den første.

Bent: Institusjonene står jo der, og de må fylles med innhold. Jeg setter pris på å bli invitert. Har aldri hatt noe skille mellom høy- og lavkultur. Intrikat eller enkel musikk – så lenge det resonerer, så lenge det er bra – og alt kan være bra – spiller det ingen rolle for meg hvor i kulturen eller samfunnet det kommer ifra. Helst skulle vi bare laget ny musikk. Det er det som er mest interessant for oss. Helst skulle vi spilt rockeklubbene, der vi hører hjemme. Men det er ny samtidskontekst nå, og vi er nødt til å forholde oss til den kanoniseringen som pågår rundt oss. Så alt det som skjer må vi nesten bare regne som bonuser.

* * *

Volum

Motorpsycho har alltid vært forbundet med det massive og monstrøse. Mye av dette handler om lyd – kaskader av høy lyd. To musikere med langt hår som står og vugger foran vegger med høyttalere.

K: Den nye platen fanger inntrykket av høy lyd. Når jeg hørte den i hodetelefoner, måtte jeg skru ned volumet to ganger underveis, da det ble too much. Hvordan er det med hørselen deres? Suser det?

Hans: Det er klart det, det har jo kosta. Det står ganske dårlig til, egentlig. Men sånn er det, i vårres bransje. Dansere sliter ut knær og hofter. Vi er sveiseblinde på vår måte.

K: Men er volum en del av kunstformen deres?

Bent: Absolutt! Men jeg har ikke spilt en konsert eller sett en konsert uten støypropper siden 1996.

Hans: Jeg får ikke til å spille med propper, jeg, desverre. Da mister fornemmelsen av nyansene i gitarspillet.

K: Motorpsycho har kommet i mange utgaver over de siste 15 årene. Hvilken versjon av bandet er det vi får se live i 2016?

B: Det blir bare oss tre, den harde kjernen. Men vi må dekke mange sider. På plata er det jo mye keyboards og sånn. Så vi skal ha en mellotron hver, som er tilkoblet et pedalbrett, sånn at vi kan spille det med beina, mens vi spiller gitar! I tillegg må vi spille sånne dobbeldekkera, med bass og gitar eller en 12-strenger på samme instrumentet. Det blir helt idiotisk! (ler)

* * *

Motorpsycho-konkurranse: Bli med i trekningen av to billetter til Motorpsychos attraktive trio-konsert på Rockefeller lørdag 2. april og et signert vinyleksemplar av Here be Monsters. Send inn en mail til win@tidal.com og fortell hva som er ditt beste minne eller opplevelse av Motorpsycho – på plate, live, radioen, som personer eller band, det spiller ingen rolle. Et par setninger holder, men du må gjerne skrive mer hvis du føler for det!

[TraktorBass]

Interesting interview, thanks for sharing!

[Author]

Posts