Forum Replies Created
-
Posts
-
Well, no.
What Hooman Sharifi did with Carte Blanche is something entirely different.
It's to hard describe in words, but I can testify the combo with Motorpsycho was
just perfect.
Yeah, Bent added some "new" lines in Manmower, sound was at that point to crappy to actually hear what he did.
Crucible and 'The all is one' had good sound with super crisp vocals, but then something happen.
Very impressive versions of the new material, in fact I liked these better than the studio recordings.
Perfect mix of old and new stuff.
Lots of stuff to discuss here.
I would at least add Seigmen to the list, Ameneon from '93 still works fine for me.
puls.no: http://puls.no/18023.html
Motorpsycho sprenger alle grenser Рogs̴ sine egne
Jeg er ekstremt motstander av mesterskap i musikkens verden. Men dette må være toppen i norsk rock, så langt – etter 60 år. Men vi har heldigvis mange år foran oss.
Av Arild Rønsen // 28.08.20
Motorpsycho lever i sin egen verden, og takk for det. De gir jamt faen i hva musikken kalles. Mer og mer i sin lange karriere spiller de bare sin egen musikk. Uten å skjele til verken den ene eller andre sjanger.
For Ã¥ sette det pÃ¥ spissen: I «Night of Pan» har de stjÃ¥let hele riffet fra Paul Simons «Late in the Evening» – og lenger unna Simon & Garfunkel i det musikalske uttrykket er det vel vanskelig Ã¥ komme? Det er virkelig et stykke vei Ã¥ gÃ¥ mellom Paul Simon og Motorpsycho.
«Night of Pan» ligger midt inne i en over 40 minutter lang suite kalt «N.O.X.», fordelt på hver sin side av den doble CD-utgaven. Foruten trioen som utgjør det faste bandet, er både Ola Kvernberg (fiolin) og Lars Horntvedt (keys) kreditert som låtskrivere. Jeg har trøbbel med å beskrive det musikalske innholdet – annet enn at dette bokstavelig talt er elektrisk bra!
De kaller en av låtene «The Same Old Rock». Men dette er faktisk ikke mer av det samme. Alt låter flunka nytt. Selv om de står på skuldrene av sine forfedre. Er det progrock? Ja, det er det vel. Kunne Motorpsycho lagd dette albumet, om ikke Genesis kom opp med «The Lamb Lies Down on Broadway» for 45 år siden? Neppe.
Likevel er dette noe helt annet. Motorpsycho er eksperimentelle, p̴ samme m̴te som Genesis var den gang da. Men Motorpsycho er mye mer eksperimentelle enn Peter Gabriel var anno the mid-seventies. Genesis fungerte i et musikalsk landskap der dette var legalt, v̴galt Рlikevel langt inn i det streite pop-publikumets innerste kjerne. De som likte Supertramp og 10CC, likte vanligvis ogs̴ Genesis, Yes og King Crimson.
Sånn er det ikke i dag. Det er langt mellom ungdom som liker Beyoncé, og samtidig er fan av Motorpsycho. Men kanskje er det mange som liker den avanserte pop-komponisten Sondre Lerche som også digger Motorpsycho? Jeg tror det. Jeg håper i hvert fall det.
Motorpsycho utfordrer deg som lytter. Konsekvent. Hele tida. Spør du meg, burde bandet inviteres til å spille under den offisielle åpninga når det restaurerte orgelet i Notre Dame skal innvies.
Den som går uberørt fra møtet med «The All Is One» bør ta seg en pust i bakken, og tenke – hvor står jeg egentlig hen, her i livet?
SÃ¥ bra er Motorpsycho.
Dagens Næringsliv
Tekst Audun Vinger
28. august 2020
Den massive «Gullvåg-trilogien» blir fullført med et ekspansivt dobbeltalbum fra det beste og lengstvirkende bandet innen moderne norsk eventyrrock. Det er mye musikk å prosessere her, men fans av Motorpsycho kjenner jo godt til den utfordringen.
Selve burgeren er verket «N. O. X», som varer i 42 minutter og tar lytteren med til forskjellige av erkjennelsens stadier, hjulpet av de åpne jazzmusikerne Ola Kvernberg og Lars Horntveth. Den hengslete svorske gitarhelten Reine Fiske er med på noen – i denne sammenhengen – mer konvensjonelle låter, men det sentrale er alltid å følge sammenviklingen av Bent & Snah og trommis Tomas Järmyr, og finne kjernen.
Men det ville sikkert vært like godt om Motorpsycho ikke forsøkte å overgå seg selv ambisjonsmessig igjen på neste prosjekt. De er jo minst like interessante og medrivende når de «bare speller litt.»
30 years after their first record recording, Motorpsycho still manages to renew and revitalize themselves, not least they do so on this monster of a double album.
The trilogy "The Tower", "The Crucible" and now "The All In One" are perhaps the strongest album three-leaf clover Motorpsycho has created since they were at their most unstoppable in the mid-90s.
The music has been created in dialogue with Håkon Gullvåg's paintings. Both expressions address the major issues, threats to the environment, threats to democratic rights, monopolization, unification. At least that is the impression we have. Motorpsycho tends to wrap things up, make them more cryptic, open to personal interpretation. For example, I can imagine that the title and the title cut play on cultural unification and monopolization, Amazon & Co, but I do not know.
The great work on the album, "N.O.X", was supposedly entitled "The World" when it was performed in its first edition during the spectacular concert at Olavsfest last year. But the original title indicates a kind of mass for a wounded earth (as it actually is) and may appear overly pretentious. The more cryptic "N.O.X" was chosen. And what does "N.O.X" stand for? Possibly a combination of an abbreviation for a rather narrow science fiction phenomenon and a nod to the Greek night god Nox. But again: Who knows? What I actually know is that this fascinating album contains some of their most strenuous and structured songs in many years, while at the same time containing perhaps their most demanding piece of music ever.
The double album is divided into three sections, first five songs recorded in France last September together with Reine Fiske, during the same studio visit as their Ole Paus collaboration. Then comes the album's main work, 47 minutes long «N.O.X», divided into five movements and recorded in Ocean Sound studio in Sunnmøre. Then finally a bunch of unpretentious, almost sketchy songs, recorded in the band's rehearsal room at Dora.
It may seem strange that "N.O.X" is located in the middle, and that you thus not only have to change sides, but plates in the middle of the sequence. But the order certainly makes sense. The first four songs put the listener in the mood for the ruffle during "N.O.X", and then you can calm your nerves and breathe out to the partially toned down last four songs.
The title cut opens the ball, and takes up the competition with "The Tower" as the best single song the band has created in the last decade. A powerful and intelligent work that brings to mind 70's prog rock and almost saw it (yes, I suggest symfrock). But it is full of energy, and I can hardly wait to experience this live.
After the fine, but somewhat flatter and already single-released "The Same Old Rock", Bent gets a spin on the monster bass on "Magpie", an ultraterically typical Motorpsycho song that we will probably also experience in many live variations when this becomes possible again. A powerful opening trio that is followed and perfected by "Delusion (The Reign Of Humbug)" which is the closest Motorpsycho has come to a classic Greg Lake ballad.
Then follows the massive «N.O.X» where the band, as on the premiere, is supported by Lars Horntveth and Ola Kvernberg. They contribute on synth and keyboards to a massive sonic wall. Kvernberg's violin is only part of the opening sequence "Circles Around The Sun", but there it is in return a powerful driving force for the magical eastern moods that have probably provided the inspiration for the release's funny promo images. After the hypnotic opening, "N.O.X" meanders in most directions. It is extremely fascinating, but some stagnant periods must be expected. Some jealous moments too. After the concert last summer, I wrote that I like Motorpsycho best when they are closer to Motorhead than Wagner, and I repeat it now – but also emphasize that it is not often that pomposity takes over. They have the basic energy.
A funny feature of the collection as a whole is that strikingly many songs start with strumming on acoustic guitar. In two minutes long "A Little Light", Hans Magnus Ryan's box guitar gets the whole soundscape. Very nice. But the four looser ending songs are not just toned down. Long "Dreams Of Fancy" is a dynamic adventure in itself and "Like Chrome" is a powerful sentence on an impressive, massive, demanding, diverse and exhausting album. After repeated hearings in the last week, I look forward to another round. But I think I need a few days break first.
Reviewed by OLE JACOB HOEL
Motorpsycho: In a class of its own
Motorpsycho enters a new decade with another fabulous double album.
Eivind August Westad Stuen
Our rating: 5 out of 6
Motorpsycho is the band that just keeps giving. After more than thirty years in the industry, about twenty albums and a bunch of side projects, they still show no signs of slowing down. This time they have made a majestic double album with an hour and a half of well-screwed rock. Again.
It still sounds great.
Progmestere
The All Is One is the last part of what the band calls the Gullvåg trilogy. As with the previous The Tower and The Crucible, the album cover is painted by the artist Håkon Gullvåg, and the magnificent, progressive compositions are partly inspired by his work.
Not all bands will master prog rock in 2020. The genre's heyday is almost fifty years back in time, and where twenty – minute rock songs inspired by classical music and great ideas were revolutionary at the time, many modern attempts are only pale copies of the originals. What was once progressive is now regressive.
Motorpsycho is an honorable exception. Dreamy mellotron, fuzzy guitar solos and wild rhythm toys sound completely natural when it comes to this hairy trio. You can draw parallels to prog heroes like Camel, King Crimson, even a little Gong, but most of all, the people of Trøndelag sound like themselves.
Once again, they serve composite compositions with wonderful flow, just as we expect. The performance is dynamic and allows for both reflection and headbanging. For example, the driving "The Magpie" is elegantly followed by the acoustic ballad "Delusion", without the mood change feeling serious. You can hear that the band still has fun together and is willing to play with ideas.
emhodet monster
The almond in the prog porridge here is the five-part "N.O.X.", which takes up about 40 minutes in the middle part of the plate. Well worth the time, of course. This is an expansive composition that sums up all the best qualities of Motorpsycho, for the occasion supplemented by Lars Horntveth and Ola Kvernberg.
Here we encounter riffs that slowly build up to walls of good sound, rhythms that make the neck move in all possible directions, and even a little violin that brings Mahavishnu Orchestra vibes. It never goes wrong.
The song creeps forward with recurring themes and an excess of energy that makes it all feel strangely intense, especially at high volume. Underneath it all are suggestive rhythms as taken from early Magma, low-key but driving. Details are gradually added between bubbling synths and whispering vocals before the rhythms loosen and motor riffs take over, giving the five-headed monster a raw finale.
It simply sounds like sick fat.
Focused double album
«N.O.X.» had in itself been a fabulous record, so the fact that we get a bunch of songs that frame it, must be seen as a pure bonus. They may not stick as deep, but are still well worth the time. Worth mentioning are the powerful "Dreams of Fancy" with juicy guitar contributions from Reine Fiske.
Despite the length, this is a focused release. Double albums tend to be a bit much of a good thing (I look at you, Tales From Topographic Oceans), but the trio still follows Yngwie Malmsteen's classic credo: "More is more.". And it works. Mythology, politics, music history and hefty bass lines merge. Where others would be in danger of becoming overly navel-gazing, the band manages to keep the tension.
It has almost become a cliché to say that Motorpsycho is in a class of its own. But they are.
Motorpsycho: I en klasse for seg
Motorpsycho går inn i et nytt tiår med nok et fabelaktig dobbeltalbum.
Eivind August Westad Stuen
VÃ¥r vurdering: 5 av 6
Motorpsycho er bandet som bare fortsetter å gi. Etter over tretti år i bransjen, et tjuetalls album og en haug med sideprosjekter, viser de fremdeles ingen tegn på å senke tempoet. Denne gangen har de laget et majestetisk dobbeltalbum med halvannen time velskrudd rock. Igjen.
Det lyder fremdeles fantastisk.
Progmestere
The All Is One er siste del av hva bandet kaller Gullvåg-trilogien. Som med foregående The Tower og The Crucible, er albumcoveret malt av kunstneren Håkon Gullvåg, og de storslåtte, progressive komposisjonene er delvis inspirert av arbeidet hans.
Det er ikke alle band som behersker progrock i 2020. Sjangerens storhetstid er snart femti år tilbake i tid, og der tjue minutter lange rockelåter inspirert av klassisk musikk og store ideer var revolusjonerende den gangen, blir mange moderne forsøk kun bleke kopier av originalene. Det som en gang var progressivt, er nå regressivt.
Motorpsycho er et hederlig unntak. Drømmende mellotron, fuzzete gitarsoloer og ville rytmeleker høres helt naturlig ut når det kommer fra denne hårete trioen. Man kan dra paralleller til proghelter som Camel, King Crimson, til og med litt Gong, men mest av alt høres trønderne ut som seg selv.
Nok en gang serverer de sammensatte komposisjoner med herlig flyt, akkurat slik vi forventer. Fremførelsen er dynamisk og gir rom for både ettertanke og headbanging. Eksempelvis følges drivende «The Magpie» elegant av den akustiske balladen «Delusion», uten at stemningsskiftet føles graverende. Man kan høre at bandet fremdeles har det gøy sammen og er villig til å leke med ideer.
emhodet monster
Mandelen i proggrøten her er femdelte «N.O.X.», som tar opp om lag 40 minutter i platens midtparti. Vel verdt tiden, selvfølgelig. Dette er en ekspansiv komposisjon som oppsummerer alle de beste kvalitetene ved Motorpsycho, for anledningen supplert av Lars Horntveth og Ola Kvernberg.
Her møter vi riff som sakte bygges opp til vegger av godlyd, rytmer som får nakken til å bevege seg i alle mulige retninger, og til og med litt fiolin som bringer Mahavishnu Orchestra-vibber. Det blir aldri feil.
Låten smyger seg fremover med gjentagende temaer og et energioverskudd som får det hele til å føles merkelig intenst, spesielt på høyt volum. Under det hele ligger suggererende rytmer som hentet fra tidlig Magma, lavmælt, men drivende. Detaljer legges gradvis til mellom boblende synther og hviskende vokal før rytmene løsner og motoriske riff tar over og gir det femhodede monsteret en rå finale.
Det lyder rett og slett sykt fett.
Fokusert dobbeltalbum
«N.O.X.» hadde i seg selv vært en fabelaktig plate, så det at vi får et knippe låter som rammer den inn, må ses som en ren bonus. De stikker kanskje ikke like dypt, men er fremdeles vel verdt tiden. Verdt å nevne er mektige «Dreams of Fancy» med saftige gitarbidrag fra Reine Fiske.
Tross lengden, er dette en fokusert utgivelse. Dobbeltalbum har en tendens til å bli litt mye av det gode (jeg ser på deg, Tales From Topographic Oceans), men trioen følger allikevel Yngwie Malmsteens klassiske credo: «More is more.». Og det fungerer. Mytologi, politikk, musikkhistorie og heftige basslinjer smeltes sammen. Der andre ville stått i fare for å bli i overkant navlebeskuende, klarer bandet å holde på spenningen.
Det har nesten blitt en klisjé å si at Motorpsycho er i en klasse for seg. Men de er jo det
