Forum Replies Created
-
Posts
-
5/6 in adressa
En tidsmaskin med rakettmotor
Trondheims egne kosmonauter skrur tiden tilbake til 1970 og leverer sin mest kontante hardrockplate til nå – og redder menneskeheten i samme slengen.Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryan er stadig på jakt etter ur-riffet.
Nylig hadde jeg med meg mine snart voksne ungdommer på det som var deres første Motorpsycho-konsert. Det ble en interessant opplevelse for oss alle. For dem en slags skrekkblandet fryd bare det å være der, for meg en anledning til å låne deres ører.
Det lyduniverset jeg kjenner så godt, og som jeg har nerdet i siden tidlig 90-tall, fremsto forbausende støyete og hardt. De lange, improviserte strekkene som jeg vanligvis liker så godt, ble innimellom en tålmodighetsprøve. Det minnet meg om hvor voldsom denne musikken kan være når en møter den live for første gang.
De låtene vi likte best, var det nye materialet. Jeg har alltid syntes at Motorpsychos mest spennende plate er deres neste, men denne gangen skyldtes det nok formen og lengden på låtene. For ikke siden «Barracuda» (1999) har bandet vært mer kontant og rett på sak enn her.
En ny gullalder
På «The Gaia II Space Corps» går de helt konkret til 1970 og deromkring, i det som fremstår som en kjærlighetserklæring til den klassiske rocken. Fra tiden før hardrock og metal skilte lag og ble et virvar av stilarter og retninger. Sju låter på under 40 minutter, riffdrevet og kompromissløst gitarorientert. Ingen suiter eller eksperimenterende 20-minuttere, som på fjorårets selvtitulerte album, eller akustiske lettvektere som på «Yay!» (2023). Bare ren, ufiltrert hardrock.Mens «Barracuda» den gangen føltes som om de tok på seg en litt for trang skinnjakke, sitter nå rustningen som smurt. Låtene har snert, de føles inspirerte, og produksjonen er 70-tallsfet med svære trommer, synth og orgel, men først og fremst skingrende gitarer i et deilig analogt lydbilde. Moderne og retro til samme tid, slik vi kjenner dem, bare at her tar de det lenger. Her er vi på 70-tallet.
Trønderne drar på turné i England med rocklegende
I en tid der alt er politikk og mye står på spill, er det ikke vanskelig å skjønne hvor vi har våre kosmonauter. I åpningssporet «Fanny Again, Or?» synger de om «a childsman who thinks he´s a tzar», som får makt fordi systemet lar ham. Men hvor mye mer galskap kan demokratiet tåle? spør de retorisk.Påfølgende «The Great Stash Robbery» er en elegi over tapt idealisme, et tilbakeblikk på en tid da fellesskapet sto sterkt, mens det nå er redusert til rot, rus og resignasjon. Og samtidig en drivende midtempo-rocker, komplett med sjeleorgel og hvinende gitarlinjer.
Den vakre «The Hornet» er et annet høydepunkt, en typisk Bent-ballade som låner stemning fra «No Quarter», med leslie-effekt på vokalen og speisa synther. Teksten er et melankolsk bilde av sensommeren som glir over i høst.
Om det til tider er mørkt, er tittellåten et artig avbrekk. En retrofuturistisk hyllest til menneskets første store sprang ut i verdensrommet i år 2492 (et neppe tilfeldig valgt år), og en sci-fi-fortelling om menneskehetens flukt fra en døende jord. Låten er pakket inn i en sen 60-tallsdrakt, litt The Mamas & The Papas-aktig, med elektrisk sitar og med groove og gitarer lånt fra deres egen versjon av Grand Funk Railroads «Into The Sun», utgitt på sjutommer med et annet trondheimsband, Hedgehog, i 1993.
Gitarist Reine Fiske og trommis Olaf Olsen bidrar på de fleste sporene på plata, som er produsert av bandet selv sammen med Deathprod. En coverversjon av The Frosts kultklassiker «Black As Night» blir en deilig avslutning på en plate med mye gull.
Men neste gang må de gjerne eksperimentere mer og bli enda særere.
Sputnik Music review – 4.1 (Excellent)
Like an upgrade to an already impressive CV.
The last couple of years have been quite challenging for Motorpsycho, who have undergone some significant logistical changes. First was the decision to function as a duo, leaving the door open for various collaborators to join future live performances and recording processes. Second, they parted ways with the record labels that handled all their music releases. However, starting anew as an independent band brought forth a renewed excitement. The result is another double album, self-titled this time, to mark the start of a new era for the Norwegian prog/psych veterans. While Yay! and to a certain extent, Neigh!! boasted considerable sonic restraint due to the toned down, folksy nature of the core material, their latest epic brings back the magnitude of their Gullvag trilogy. This way, over the span of 81 minutes, we receive everything from multi-segment odysseys to short, instrumental ditties. The alternative rock leanings of its predecessors are present here too, especially in the immediate, infectious grooves of “Stanley (Tonight’s the Night)” & “Core Memory Corrupt”. You can also hear traces of the group’s early ‘00s pop-oriented direction as you’ll dance to the straightforward rocking, fun melodies. Moreover, the chunky, blues rock riff of “The Comeback” keeps the momentum going with its ‘70s revival vibes, a period of time much beloved by Motorpsycho.
Diving deeper into the album, we are treated to a string of expansive tracks with a lot of jamming going on. The one thing they have in common is the up-tempo main rhythms from which they develop. Krautrock certainly played an important role in the mesmerizing, locked patterns the members engage in. “Balthaazar” takes off with its cyclical drum and bass lines, allowing various embellishments such as synthesizers, Mellotron and various guitar solos to intertwine as they please along the way. Same goes for “Lucifer, Bringer of Light”, where Ryan jams for minutes on end on a seemingly looped melody. It’s nice to hear Motorpsycho breaking from the cascade of progressions of previous records to just have fun experimenting with whatever sounds they feel like. Nevertheless, these tunes can be seen as a warm up for the 21-minute centerpiece, “Neotzar (The Second Coming)”. While there are several references to the occult interlaced with today’s political environment, this epic goes all the way with its lyrical pragmatism. From the swinging groove, complete with sharp guitar leads, we’re led into progressive rock territory as a King Crimson-esque break unfolds halfway through. Once more the Mellotron does a wonderful job creating a pastoral atmosphere until things turn darker with wailing solos and distorted bass takeovers. The fog ultimately clears as another round of verses kick in. As immersive as ever, these trademark moments are just as rewarding over a dozen LPs later. In between them, various ditties pepper the listening experience, whether it’s the folksy “Laird of Heimly”, “Bed of Roses” or the piano-led interlude, “Kip Satie”. Of course, there is more to explore until the closing “Dead of Winter”, a sweet indie rock type number which, dare I say, features a smooth Santana vibe on its instrumental latter half.
To sum things up, Motorpsycho crafted a record that simply displays their love for making music. It turned out the opposite of preceding prog epics, as they infused just the right amount of the genre into the playful, alternative rock oriented material to keep it lighter yet very engaging. The production sounds lovely too, each instrument can be heard clearly in the mix even on the layered, heavier moments. The duo effortlessly presented us another excellent LP which takes further steps into their own sonic path, while offering a brief resume of their activity over the last couple of decades. It might not be their definitive work, but that’s hard to judge with so many strong entries in their catalogue. Most importantly, 36 years into their career, the duo still forges ahead with no signs of slowing down.
The main chord structure from DOW strikes me as a reworked and re-sequenced version of the structure from The 29th Bulletin
On another note; there are alot of traces of both Ship of fools and The crucible in Neotzar. Lovely nods to past glory while looking forward with new and inventive ideas. Love that song
ITromsø review Here
Norwegian – 4/6
A “meh” review Here
Had the album spinning all day. Really loving it! Guess this guy just didn’t get it
In norwegian – 6/10
Motorpsycho – “Motorpsycho”
From their bandcamp;
“The minimalist title of the album is then not just easy to remember, it’s also a statement: a new era has begun in the Psychoverse, a state of affairs reflected in execution and details as well as title, if not perhaps, in ambition or size: “Senex psittacus negligit ferulam” *.
This is a time of new beginnings for a band that has spent two years consolidating and reseting before charging ahead anew on a new path, trumpets blaring (…and trumpets don’t come much more blaring in the Psychoverse than with this grandiloquent hyperbole. Good fun! ). New day rising indeed.
”
