Forum Replies Created
-
Posts
-
Great review from Adressa in Trondheim, let’s see if it can get translated. And there’s an absolutely *lovely* photo of the guys for the article, wish there was a way to upload photos to this site!
30 år etter sin første plateinnspilling makter Motorpsycho fortsatt å fornye og revitalisere seg, ikke minst gjør de det på dette monsteret av et dobbeltalbum.
Trilogien «The Tower», «The Crucible» og nå «The All In One» er kanskje det sterkeste album-trekløveret Motorpsycho har skapt siden de var på sitt mest ustoppelige midt på 90-tallet.
Musikken er blitt til i dialog med Håkon Gullvågs malerier. Begge uttrykkene tar for seg de helt store spørsmålene, trusler mot miljøet, trusler mot demokratiske rettigheter, monopolisering, ensretning. Det er i hvert fall det inntrykket vi har. Motorpsycho har en tendens til å pakke ting inn, gjøre de mer kryptiske, åpne for personlig tolkning. Jeg kan for eksempel innbille meg at tittelen og tittelkuttet spiller på kulturell ensretning og monopolisering, Amazon & Co, men jeg vet ikke.
Det store verket på albumet, «N.O.X», hadde visstnok tittelen «The World» da det ble fremført i sin første utgave under den spektakulære konserten på Olavsfest i fjor. Men den opprinnelige tittelen indikerer en slags messe for en såret jord (som det vel faktisk er) og fremstår kanskje i overkant pretensiøs. Det mer kryptiske «N.O.X» ble valgt. Og hva står så «N.O.X» for? Muligens en kombinasjon av en forkortelse for et ganske smalt science fiction-fenomen og et nikk til den greske natteguden Nox. Men igjen: Hvem vet? Det jeg rent faktisk vet er at dette fascinerende albumet inneholder noen av deres mest streite og strukturerte låter på mange år, samtidig som det inneholder deres kanskje mest krevende stykke musikk noen gang.
Dobbeltalbumet er delt inn i tre bolker , først fem låter spilt inn i Frankrike sist september sammen med Reine Fiske, under samme studiobesøk som deres Ole Paus-samarbeid. Så kommer albumets hovedverk, 47 minutter lange «N.O.X», delt inn i fem satser og spilt inn i Ocean Sound studio på Sunnmøre. Så til slutt et knippe upretensiøse, nesten skisseaktige låter, spilt inn i bandets øvingsrom på Dora.
Det kan virke rart at «N.O.X» er plassert i midten, og at man dermed ikke bare må skifte side, men plate midt i sekvensen. Men rekkefølgen gir absolutt mening. De fire første låtene setter lytteren i stemning for filleristingen under «N.O.X», og så kan man roe nervene og puste ut til de delvis nedtonede siste fire låtene.
Tittelkuttet åpner ballet, og tar opp konkurransen med «The Tower» som den beste enkeltlåten bandet har skapt det siste tiåret. Et mektig og intelligent verk som bringer tankene til 70-tallets progrock og nesten vel så det (ja, jeg antyder symfrock). Men den er full av energi, og jeg kan knapt vente til jeg får oppleve dette live.
Etter den fine, men noe flatere og allerede singleutgitte «The Same Old Rock» får Bent sving på monsterbassingen på «Magpie», en ultratypisk Motorpsycho-låt som vi nok også vil få oppleve i mange live-variasjoner når slikt blir mulig igjen. En mektig åpningstrio som etterfølges og gjøres fullkommen av «Delusion (The Reign Of Humbug)» som er det nærmeste Motorpsycho har kommet en klassisk Greg Lake-ballade.
SÃ¥ følger massive «N.O.X» der bandet, som pÃ¥ urfremføringen, støttes av Lars Horntveth og Ola Kvernberg. De bidrar pÃ¥ synth og keyboards til en massiv sonisk vegg. Kvernbergs fiolin er bare med pÃ¥ Ã¥pningssekvensen «Circles Around The Sun», men der er den til gjengjeld en mektig pÃ¥driver til de trolske østlige stemningene som nok har gitt inspirasjonen til utgivelsens pussige promobilder. Etter den hypnotiske Ã¥pningen bukter «N.O.X» seg i de fleste retninger. Det er ytterst fascinerende, men noen stillestÃ¥ende perioder mÃ¥ pÃ¥regnes. Enkelte jÃ¥lete øyeblikk ogsÃ¥. Etter konserten i fjor sommer skrev jeg at jeg liker Motorpsycho best nÃ¥r de er nærmere Motorhead enn Wagner, og jeg gjentar det nÃ¥ – men understreker ogsÃ¥ at det ikke er ofte pompøsiteten tar overhÃ¥nd. De har den grunnleggende energien.
Et pussig særtrekk ved samlingen som helhet er at påfallende mange låter starter med klimpring på akustisk gitar. I to minutter lange «A Little Light» får Hans Magnus Ryans kassegitar hele lydbildet. Veldig fint. Men de fire løsere avslutningslåtene er ikke bare nedtonet. Lange «Dreams Of Fancy» er et dynamisk eventyr i seg selv og «Like Chrome» er et mektig punktum på et imponerende, massivt, krevende, mangslunget og utmattende album. Etter gjentatte gjennomhøringer i den siste uken gleder jeg meg til en ny runde. Men jeg tror nok jeg trenger noen dagers pause først.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
Oh Lord! Guys, I can’t say how surprised I am! And how excited! THIS ALBUM! It’s the best in absolutely decades? And that’s saying something regarding the output! How they could top the Tower and LLM I dunno, but they did, in excellent form. 10/10. And 10 for an excellent and elegant landing. The production, the vocals, the compositions, stripping away most of the baroque inclinations, leaving everything more playful and oxidized, and of course the MAJESTIC NOX, but also everything else, including the ditties. Damn. I can’t actually remember this constant quality from their hands since Trust Us. And this might just be better imo. Or at least a tie. Or a real contender! It’s a different beast, off and for a different time, but still a real attempt at that high bar. The highest. (I know these sort of comparisons are a tiresome and useless and rather dull exercise, but why not, we are nerds). The best of the Unicorn coupled with some of the 90s and pop-era vibe to create these … crystallized morphed space-gems. And I who thought this album would be a festival-commissioned dud. Maybe my “low†anticipation made it more of a knock-out. But. Thank you Motorpsycho! Thanks for feeling truly *relevant* again. And thanks Bent for that insightful and not so *smartass* ;—) memo, a nice read. I never though I would say this about a new MP album again. But damn. You did it.
Wow, Frankfurt 95, baby Bent, sweet! They look like a high school band in this clip, guess it’s the hairdos:) What a treasure. Always nice with some crappy sound and mid-90s footage. You’re on a roll these days Bernie, thanks SO much!
Nice! I’ve always wanted to see the entire set, the VIVA special being one of my goto acoustic MP vids on youtube, and ‘98 being my favorite MP year. Thanks!
Wow. This record is so much better than my (pretty high) expectations that I’m at a loss of words. Really. MP is doing something quiet extraordinary with Paus’ songs, his voice, his lyrics and melancholy. And all the changes, the details and the production: Amazing. Need to experience this live. Thanks guys <3
@Oakey : Good to have you back! Agree totally with your comment.
@Punj : Couldn’t agree more. They would NAIL it. A real acoustic folkish piece, I’m sure that’s on they’re bucket list. I hope so.
Regarding kraut I always found a Neu influence on Überwagner (I guess also reflected in the title?) or maybe it’s just me. But I’d def love them to explore this side more, hm, dreaming. I’m exited about the new project though, the one after this latest Tower installment, I think this will point the direction ahead, at least for the next few years.
And, regarding the topics above: this band never ceases to spoil us. It’s never ending, and I’m 100% sure they’re in it for the long run, they’re still sonic scientists and the muse seems to be ever present. Thank God or some Space Deity for that!
Love it! Nice roadtune, rolling along. Very TITS agree, didn’t expect the country vibe at all. The guys do a nice job (of course), even sweet background harmonies:) and Thomas, great. Nice w something immediate once in a while. Reminds me of the early 00s MP. I really get that this must have been an adrenaline rush for Paus, going from the more, hm, slow, to this.
What a TREAT! This is indeed just what I’ve been waiting for; getting the guys to speak! Great insights & great production, 6/6, thanks! I know this is the premiere tonight, but anyway, please: More!
We need more oral history regarding MP, this is important stuff you’re doing. Thanks for the hard work Bernie and Sam, all the best! â¤ï¸
For the Norwegians: 15 minutes into the podcast «Krisemøter» with Ole Paus (13 September), he shares some beautiful words about the recording process with MP in France, very in awe of their commitment and musicianship. This album might be good little nugget, I hope to catch a show.
Hi all, there were some great videos of Feel and N2S and a jam on the Facebook page (In the MP-family) but they seem to be gone! Does anybody know what happened? And, are there more? Such a great setlist, and GREAT “stageâ€! Like the old days. Whoever picked up Tomcat’s ticket is a lucky guy! Hopefully the video’s will turn up on Bernie’s pageðŸ™
As I missed the tour and had to experience it through the forum I think reading the Avellino setlist gave me the most goosebumps. What a perfectly composed set list. Old and new, long and short, mellow and heavy, and Coventry Boy, mmm. The Wheel. I’d love to see MP in a theater-setting. I’d also love to see them in London, saw them in a pub in Camden in 00 or 01, it was really special in such a small intimate space. Though I think bigger spaces gives the sound more room, more air. Anyway, seems like a special tour, happy for you guys who got to witness this. MP is such a gift that keeps giving, thank you Bent, Snah, Thomas and Reine. Will dive into Motorpsychodelic Clips in the upcoming days, thanks Bernie✊
Edit: And the 2019 iteration of Fools Gold – mindblowing, the gentleness, the tides of sound 🧡
